Fikk servert øl fra New York til Vietnam
Dro halve jorden rundt for å levere øl til kompisene ved fronten
Mange ville ideer har oppstått i sene kveldstimer på en bar. Men kanskje er dette den villeste som faktisk har blitt gjennomført: Chick Donohue dro i Vietnamkrigen for å finne kameratene sine og gi dem en øl.
Den siste nyheten fra Vietnam rystet mennene som inntok kveldspilsen sin på Doc Fiddler›s bar, en brun bule i krysset mellom Sherman Avenue og Isham Street. Der, på nordspissen av Manhattan i New York, lå nabolaget Inwood klemt mellom elvene Hudson og Harlem, ikke større enn at alle kjente alle. Og nå hadde enda én av Inwoods egne falt. De fleste i baren kunne se ham for seg: Storvokste, godslige Tommy Minogue, løpende gjennom gatene med de andre.
I Vietnam hadde han fått ryggen full av kuler da han kastet seg over sambandsmannen for å beskytte ham, slik at han kunne tilkalle hjelp og kanskje redde de andre.
– For Tommy, sa mennene og hevet glassene.
En upopulær krig
Det var november 1967. Stamgjestene på Doc Fiddler›s var patrioter. Mange hadde selv tjenestegjort I Forsvaret. 26 år gamle John «Chickie» Donohue hadde vært fire år i marinen, og eieren bak disken ble kalt «Obersten». En gang i løpet av kvelden tok samtalene veien innom den økende motstanden mot Vietnamkrigen blant amerikanere. At folk var forbannet på president Lyndon B. Johnson og generalene som stadig trappet opp krigen, var nå én sak. Men å la det gå ut over tenåringsguttene som ble innkalt og soldatene som vendte hjem etter å ha tjent landet, var noe helt annet. Nyhetssendingene var fulle av demonstranter og plakater med «barnemordere».
– Vi burde gjort noe for dem. Gutta trenger støtte, sa Obersten.
Det ble stille rundt ham. Saigon lå tross alt 15 000 kilometer unna Manhattan. Nøyaktig hva som kunne gjøres, virket ikke åpenbart. Obersten fortsatte.
– Pokker, jeg har lyst til å snike meg inn, finne kameratene våre og gi dem en øl, en bamseklem og noen oppmuntrende ord hjemmefra.
– Skaff meg en liste med navn
Chickie Donohue, godt inne på fjerde eller femte halvliteren, ristet på hodet.
– Du kommer deg aldri i verden til Vietnam. Du må ha sjøfartsbok. Og det er det bare jeg som har, sa Donohue. Han tok en slurk til og lurte et kort øyeblikk på hvorfor alle så på ham. Aha.
– Ålreit. Skaff meg en liste med navn, så skal jeg skaffe dem øl, sa Chickie Donohue.
– Hva gjør du her?
Dagen derpå hadde ryktet spredt seg. Mødre og fedre kom med lapper med navn på strøkets sønner, og brev som antydet hvilke avdelinger de tilhørte. Før 26-åringen rakk å angre, hadde han sikret seg en ledig plass i maskinrommet på et ammunisjonsskip, og kjøpt med en kasse øl fra en havnekneipe.
– De må få øl hjemmefra, resonnerte Donohue.
Etter en udramatisk ferd gjennom Panamakanalen og over Stillehavet, kom han til havna i Qui Nhon, omtrent halvveis mellom Saigon og grensen til det kommunistiske Nord-Vietnam. Planen var fortsatt den samme som han hadde hatt helt siden kvelden på baren: Han hadde ingen. Det måtte improviseres. Han jugde på seg en «stebror», og fikk innvilget tre dagers landlov.
Inn i heten
Chickie Donohue dro til Vietnam med øl i sekken samtidig som krigen gikk i sin blodigste og viktigste periode.
Han befant seg i Saigon da fienden iverksatte den såkalte Tet-offensiven, med koordinerte angrep over hele landet. I løpet av én uke i februar 1968 falt 543 amerikanere, det høyeste tapstallet i hele krigen.
Ved Khe Sanh ble 20 000 amerikanere omringet i harde kamper som blant annet er skildret i filmen «Full Metal Jacket», og omtalt i en linje i Bruce Springsteens «Born in the USA».
Dødstallene, samt enkelthendelser som angrepet på den amerikanske ambassaden og det rystende fotografiet av en henrettelse på åpen gate, tegnet et annet bilde av krigen enn det myndighetene hevdet. Den ledende TV-journalisten Walter Cronkite satte ord på det som ventet, da han etter et besøk i Vietnam erklærte at «den eneste rasjonelle utveien er å forhandle, ikke som seierherrer, men som mennesker av ære».
– Tre dager bør holde, tenkte Donohue. Enda mer overbevist ble han da han umiddelbart støtte på en av mennene på lista i havna.
– F-n, Chickie, hva gjør du her? sa karen fra Inwood – og den setningen skulle Donohue få høre mange ganger under oppholdet. Donohue forklarte sitt ærend og hentet frem en øl fra sekken. Både festen og flaksen fortsatte utover den første kvelden i Vietnam. Donohue hadde barndomsvennen Rick høyt på sin private liste over folk han ville treffe, og kom i snakk med en offiser fra luftkavaleriet.
– Vet du hvor Bravo-kompaniet er? Har en stebror der, sa Donohue.
– Oppe i høylandet i nord. Vil du ha skyss? Jeg skal fly ut med post i morgen tidlig, sa offiseren.
Under en mellomlanding neste dag traff han på – igjen helt tilfeldig – enda en av mennene på listen. Han het Kevin og nøt boksen med lunkent øl.
– Så lenge jeg har vært her ute, har jeg aldri møtt noen som ikke har en militær grunn. Ingen drar rundt i Vietnam bare for å lete etter noen, sa Kevin.
Chickie Donohue skulle snart finne ut hvorfor.
I første linje
Letingen etter barndomsvennen Rick førte ham inn i et Chinook-helikopter, inn over fiendeland, opp til Quang Tri. Igjen var det overraskende enkelt å få skyss, selv om han ikke hadde papirer på noe som helst og gikk i de eneste klærne han hadde tatt med seg: En rutete skjorte og lyse jeans. Det var Rick som kom med forklaringen, mens de delte en øl og et hull i bakken i en fremskutt stilling:
Alle tror du er fra CIA, på hemmelig oppdrag.
– Alle tror du er fra CIA og på hemmelig oppdrag.
Den natten, hans andre i Vietnam, innså Donohue at han kanskje ikke hadde tenkt gjennom alle konsekvensene av ølreisen like godt. Det var for eksempel ikke sikkert at han ville vende hjem i live.
Skipet hadde seilt
Kinosalen neste
Historien om Chick Donohues øl-ekspedisjon til Vietnam ble ikke fortalt før forfatteren J.T. Molloy overtalte Donohue til å skrive den ned. De samarbeidet om boken «The Greatest Beer Run Ever», som ble utgitt i 2020 og umiddelbart ble en bestselger i USA. Filmrettighetene er også solgt, og ifølge filmnettstedet imdb.com er bl.a. skuespillere som Zac Efron, Russell Crowe og Bill Murray involvert i innspillingen. Regissør blir Peter Farrelly, mannen bak Oscarvinneren «The Green Mile» med bl.a. Viggo Mortensen.
En soldat ga ham en pistol, «i tilfelle de kommer inn i stillingene våre», og Rick forklarte at det sjelden gikk en natt uten kontakt med fienden. Og ganske riktig; det landet et par granater i leiren, og et sted i nærheten besvarte amerikanerne ilden fra et maskingevær. Donohue lå lavt og temmelig skjelven, og ventet på daggry.
Så da Rick og kameratene hans i Bravo-kompaniet takket for besøket og ølet og galskapen, men like fullt anbefalte at han kom seg vekk med første helikopter, fulgte han rådet. Han tok seg tilbake til Qui Nhon i etapper. Der ventet en overraskelse. Han var akterutseilt. Donohue fikk vite at skipet hans var losset i all hast, og at kapteinen hadde satt kursen hjemover etter rykter om et forestående angrep.
– Kanskje du kan ta igjen skipet i Manila. Vi får sette deg på et militærfly ned til Saigon, så du får skaffet deg utreisevisum, sa havnesjefen.
– Saigon? Ikke dumt, jeg har sikkert noen på lista mi som holder til der, tenkte Donohue. Han hadde fortsatt øl igjen i sekken.
Tet-offensiven
Chickie Donohue ankom Saigon i tide til et spektakulært fyrverkeri. Januar 1968 var i ferd med å bli februar, og vietnameserne feiret sitt nyttår. Det var ikke måte på fest og bråk. Da han våknet i hotellsengen sin morgenen etter, hørte han faktisk fortsatt en mengde høye, kraftige smell. Det var først da noe slo inn gjennom vinduet så glasset sprutet, det gikk opp for ham at det dreide seg om et helt annen slags fyrverkeri. Fra gaten hørtes stemmer og rop. Beaucoup VC! Beaucoup VC! Donohue kunne nok fransk til en rask og skremmende oversettelse. Vietcong! Fiender! Overalt!
Donohue skjønte at han var i trøbbel, men det var først senere han fikk den fulle oversikten over nøyaktig hvor dårlig han hadde timet ølrunden sin.
Den sammenfalt nemlig med at den nordvietnamesiske hæren og Vietcong-geriljaen gikk til angrep på amerikanske og sørvietnamesiske styrker i 58 byer, i det som skulle bli kjent som Tet-offensiven.
Saigon under angrep
Under offensivens første morgen så Donohue panikk og frykt i ansiktene på soldater og sivile i Saigons gater. Han fikk vite at hele bydeler hadde falt. Og flyplassen, som han trengte for å komme seg hjem.
Han smøg seg langs husveggene, mot den amerikanske ambassaden. Der ble han øyenvitne til hendelser som rystet befolkningen der hjemme da nyheten spredte seg: 19 geriljasoldater fra Vietcong lyktes med å overta den altfor svakt bevoktede prestisjebygningen. Deretter holdt de ambassaden i seks timer, og kjempet til siste mann. Donohue sto på utsiden og fulgte kampene.
Og antok at det kunne ta litt tid med utreisevisumet.
Gatekamper
Donohue fikk i stedet beskjed om å pelle seg vekk, og finne seg et hotell i en sikker del av byen. Han fikk vite at amerikanske sivile, for det meste journalister, gjerne brukte det ærverdige kolonihotellet «The Palace». Han gikk bort til to karer i en jeep.
– Dere skal ikke tilfeldigvis til Palace? spurte Chickie.
– Hopp inn, sa de tungt bevæpnede mennene.
Jeepen kjørte gjennom gatene. Donohue så utbrente bilvrak og livløse kropper. Lyden av strid tiltok.
– Hei, er dere sikre på at dette er riktig vei? spurte han.
– Vi er der nå. Palasset ligger rett her borte, svarte de andre.
Donohue hadde fått skyss til presidentpalasset, ett annet av hovedmålene for fiendens overraskelsesangrep. Med ett eksploderte et kjøretøy lenger frem i gaten. Mennene i jeepen kastet seg umiddelbart ut av dørene. Donohue fulgte eksempelet, og traff bakken hardt. Han kom seg inn i en forlatt bygning. Derfra så han en storvokst soldat, som stormet bort til den brennende jeepen og dro ut en kropp. Kjempen la den skadde over skulderen og løp av gårde. Kampene ved palasset raste i timevis. Da det skumret, snek Donohue seg bort.
Siste runde
Oppholdet i Saigon varte en hel måned. De daglige besøkene til ambassaden ga samme resultat. Marinen trengte ikke frivillige, og plassene på Hercules-flyene ut av Vietnam var reservert andre – både levende og døde.
Donohue tok frem listen sin igjen. Det gjensto noen navn. Han ville ikke klare å møte alle, innså han. Men Bobby, som han hadde kjent hele livet og delt leilighet med, holdt til en kort motorveistrekning unna, ved et ammunisjonsdepot i Long Binh. Et opplagt mål for Vietcong, noe som ble bekreftet en natt da fulltreffere fra rakettangrep lyste opp himmelen og fire soldater ble drept. Bobby kunne saktens trenge en øl og litt oppmuntring.
Donohue snakket seg gjennom militærsperringene, hele veien til han ruslet opp mot Bobby og sa «hei, kamerat»! For fjerde gang fikk Donohue det samme spørsmålet, «hva f-n gjør du her?» og for fjerde gang hentet han opp en ølboks fra sekken og fortalte sitt ærend.
– Det er utrolig at han unngikk krigsrett, slik han bløffet seg Vietnam rundt, men Chickie har alltid vært god til å prate for seg. Og de som kunne avslørt ham og skapt vansker, tenkte nok som meg: At det hele var et hysterisk morsomt avbrekk i en brutal tilværelse, sier Bobby Pappas i dag.
Reisens slutt
Donohue fikk ikke delt ut flere øl. Tre dager hadde blitt til tre måneder, men 1. mars åpnet det seg endelig en mulighet for å vende hjemover igjen. En maskinist på et av lasteskipene i Saigon-elven hadde blitt såret under et rakettangrep. Donohue slo sjøfartsboken og fagforeningsreglene i bordet, og overtok jobben.
Underveis fikk han vite at en av mennene på listen var hjemsendt med malaria. En annen hadde falt dagen etter Donohues ankomst. Det var Inwoods 29. falne soldat siden krigens begynnelse. Og en påminnelse om hvordan ideen hadde oppstått, og hvorfor han hadde risikert livet.
En kveld da mørket nettopp hadde senket seg, steg Chickie Donohue ut av en gul taxi i krysset mellom Sherman Avenue og Isham Street. Han så seg rundt på de kjente omgivelsene en liten stund. Så gikk han inn til de andre stamgjestene på Doc Fiddler's Bar – hvor han aldri trenger å betale for en øl så lenge han lever.
Dette var Vietnamkrigen
1945: Etter fem år under japansk kontroll, erklærer kommunistlederen Ho Chi Minh Vietnam som en selvstendig nasjon, noe som utløser krig mot den tidligere franske kolonimakten. Minh får militær bistand av Kina, mens USA støtter Frankrike.
1954-63: Styrkene til Minh seirer, franske styrker trekkes ut. I en fredsavtale deles Vietnam i to, et kommunistisk Nord-Vietnam og en USA-støttet republikk i sør. Ordningen er ment som midlertidig, men den nye presidenten i Sør-Vietnam nekter å holde det avtalte valget for å forene nasjonen. I sør vokser det i stedet frem en kommunistisk opprørsgruppe, Vietcong.
1964: President Lyndon B. Johnson beordrer amerikanske bombeangrep mot Nord-Vietnam etter at et krigsskip i Tonkin-bukta angivelig rammes av en torpedo. En resolusjon i Kongressen gir ham full militær handlekraft.
1965: Amerikanske bakkestyrker går inn i Sør-Vietnam og trekkes inn i en utmattende geriljakrig. Bombingen av nord fortsetter. Hensikten er å presse Nord-Vietnam til å be om forhandlinger, og slutte å sende soldater sørover.
1967: Forsvarsminister McNamara innrømmer at bombetaktikken er ineffektiv.
1968: Amerikanerne har over en halv million soldater i Vietnam. Den nordvietnamesiske hæren og Vietcong innleder Tet-offensiven og lider store tap. Men krigsmotstanden i USA og Vesten øker, spesielt på grunn av den intense mediedekningen av krigens redsler og høye tap av menneskeliv uten synlig militær fremgang.
1969: Den nye presidenten, Richard Nixon, godkjenner bombeangrep mot kommunistiske forsyningslinjer og baser i Kambodsja. USA opplyser at de gradvis vil overlate krigsbyrden til den sørvietnamesiske hæren.
1973: Utenriksminister Henry Kissinger og forhandlingsleder Le Duc Tho signerer en våpenhvileavtale, slik at amerikanerne kan trekke seg ut. 29. mars forlater de siste styrkene Vietnam. Kissinger og Tho tildeles Nobels fredspris. Tho avslår å ta den imot.
1976: Nasjonen forenes som sosialistrepublikken Vietnam.
Rundt to millioner mennesker mistet livet under Vietnamkrigen.
Cirka 900 000 fra den nordvietnamesiske hæren og Vietcong.
Cirka 300 000 fra den sørvietnamesiske hæren.
58 281 amerikanske soldater.
Cirka 600 000 sivile.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 51 2021
Denne saken ble første gang publisert 19/10 2021.
