Dødens Engler
Piper L-4 Cub var de tyske soldatenes skrekk på slagmarken
De tyske soldatene fryktet synet av det tilsynelatende harmløse, lille Piper Cub-flyet. De var et forvarsel om et regn av artillerigranater.
– Vi forbannet de små mørkegrønne, høyvingede flyene. Et slikt fly i området betydde intens sperreild, og vi forsøkte alt vi kunne å skyte de ned. Vi fryktet de små observasjonsflyene – de var dødens engler for oss.
Offiseren fra 10. SS Panzer division satte ord på hva hans tyske bakkestridskolleger fryktet og hatet da han ble tatt til fange og avhørt etter slaget ved Falaise i Normandie i oktober 1944.
Han snakket om de umulige småflyene Piper L-4 Cub – egentlig produsert for sivile formål, men brukt av de allierte med stor effekt under og etter de alliertes landgang i Frankrike.
Ikke så maskuline
Av 5000 slike fly som var involvert i invasjonen i Normandie i 1944 befinner tre seg i dag på Kjeller – restaurert ned til minste detalj.
OP-flyene plasserte flere tonn sprengstoff over fienden enn det bombeflyene av typen B-17 gjorde.
Per Anders Johnsen gir propellen på Piper Cuben med registreringsnummer LN-MAV en skikkelig pull. På andre forsøket hoster den firesylindrede motoren og starter motvillig. Så kommer godlyden fra 90 hestekrefter. Cub-ene som fløy under Andre verdenskrig hadde 65 HK. Nye forgassere, økt sylindervolum og høyere turtall har økt ytelsen til 90 HK. Johnsen klatrer om bord og lar motoren bli varm før han takser ut fra oppstillingsplassen.
Ute på rullebanen på Kjeller venter Tor Nørstegård og Odd Johnny Pettersen i hver sin Piper Cub. Flyene som spredte skrekk brukes nå til oppvisninger. De tre flyentusiastene står klare for å trene formasjonsshow.
– Spitfires og Mustang-er er mer maskuline, og får mye oppmerksomhet. Men under 2. verdenskrig gjorde disse Cub-ene også en meget viktig jobb. Vi syns at disse flyene også fortjener å bli vist frem i lufta under flyshow, sier Per Anders Johnsen.
Cub-ene stiller seg opp i v-formasjon på asfaltstripen på Kjeller. Motorene settes til full kraft. Så tar de av med to sekunders mellomrom. Etter knapt ett minutt har de fått link-up i V-formasjon, eller vic som det kalles på fagspråket.
Fem hundre fot over vårgrønne jorder i Akershus suser de tre Cub-ene mot Sørumsand. Skjønt; suser ... Marsjfarten er beskjedne 135 km/t. Bensinforbruket er 18 liter i timen. der nestor Tor Nørstegård flyr med Johnsen og Pettersen pent side om side, ett par flylengder bak. Avstanden mellom flyene er omtrent 20 meter.
Nesten identiske
Da USA gikk med i 2. verdenskrig, trengte bakkestyrkene enorme mengder lette, billige fly, som kunne løfte artilleriobservatører opp over slagmarken. Piper L-4, en militær utgave av det legendariske Piper J-3 Cub, ble det mest populære.
Ment for privatmarkedet
Flyet, som bærer den amerikanske oljemagnaten William T. Pipers navn, ble utviklet og satt i produksjon midt på 30-tallet. Piper satset på å gjøre flyet til allemannseie, og i 1940 kostet den sivile utgaven under 1 500 USD. Omregnet til norske kroner i dagen verdi, blir det ca. 225 000 kroner. For det fikk man et fly som kunne frakte to mennesker mer enn 30 mil, i en hastighet på over 100 kilometer i timen. Når behovet for takeoff og landing egentlig bare er en jevn slette på 2–300 meter, forstår man at flyet kunne ha et enormt potensial i privatmarkedet i USA. Så kom krigen. Totalt ble det produsert 5 500 slike fly under krigen. På det meste trillet det ut 20 fly pr. dag fra fabrikken i Lock Haven, Pennsylvania.
– Denne flytypen var aktiv i alle de store frontavsnittene (Nord-Afrika, Stillehavet og Europa), og plasserte flere tonn sprengstoff over fienden enn det bombeflyene av typen B-17 gjorde, sier Tor Nørstegård. Han har skrudd veteranfly siden 80-tallet, er utdannet flyteknikker og jobber til daglig i Havarikommisjonen. På flygerjakken har han det blå og hvite merket til 29. Infanteridivisjon.
I hver infanteridivisjon fantes det ti OP-fly. Hovedoppgaven var å lokalisere mål og lede artilleriild fra lufta. Men flyene ble også brukt til å frakte lette forsyninger inn til troppene som lå i fremste linje, alt fra medisiner og blodplasma til sprengstoff og ammunisjon. Når divisjonene rykket frem så fort at de kom utenfor kanten på kartene de hadde fått utdelt på forhånd, fløy Cub-ene rundt og slapp ned nye kart. Flyene ble også brukt til å legge sambandslinjer og til trafikkovervåkning fra luften.
Cub-ene fraktet også panservernvåpen, såkalte bazookaer. Da festet de tre stykker på en plate på hvert vingestag. – Dette var den enkleste måten for å få disse med seg, forklarer Per Anders.
Flyseksjonen i hver divisjon besto av fem mann, to fly, en kvarting (liten lastebil) og en Willys Jeep. Akkurat en slik bil som Tom Øyvind Hansen, iført tidsriktig uniform, venter med ved siden av flystripen på Haga, 22 kilometer fra Kjeller – i luftlinje.
Gresshopper
Gresstustene skvetter når Cub-ene lander på den knappe 600 meter lange stripa på Haga. De bruker ikke mer en enn en tredjedel av lengden for å stoppe.
– Disse flyene ble jo kalt ”Grasshoppers”, sier Per Anders Johnsen når alle de tre flyene er trygt parkert.
De tre veteranflyene er nesten identiske, men det er noen små forskjeller.
– Det er nok Johnsens fly som har den mest korrekte fargen, sier Nørstegård.
De to andre er litt mørkere og litt blankere. Detaljer som bare perfeksjonistene i pilotdress legger merke til. Gutta drar frem kartet og bretter det ut på panseret av jeepen til Tom Øyvind Hansen for å planlegge neste etappe av flyturen. Atmosfæren gjør at en nesten føler seg hensatt til 1944.
Ikke lurt å skyte på
Tok av og landet på line
Under krigen i Stillehavet ble Cub-ene brukt på en måte som virkelig demonstrerer egenskapene til disse flyene. I mangel av flystriper designet en kar som het James Brodie et sinnrikt system av master og vaiere langs siden av store landgangsfartøyer. På disse innretningene kunne Cub-ene som støttet Marinekorpset ta av og lande.
Før takeoff ble flyet vinsjet ut på lina med motoren i gang og piloten i cockpit. Som en stolheis hang flyet under lina mens det ble trukket bakover til take-off-posisjon. Full gass, og vips, var flyet i lufta. Under landing ble flyet fanget opp av en krok, og bremset med en med en stopp-vaier. Tankene går unektelig til filmen ”Those Magnificent Men in Their Flying Machines”.
Under 2. verdenskrig kunne det lille toseters flyet bære ca. 230 kg. Det holdt til drivstoff, piloten, ildlederen og radioen. L-4 kunne fly i mørke, men nattflyginger var sjeldne. Observasjonsflyene kunne være i lufta opp til fem ganger i løpet av den lyse delen av døgnet. Hver flight varte normalt én time.
– Flyene hang i lufta fra soloppgang til solnedgang. De patruljerte over fronten, lokaliserte mål og rapporterte koordinatene tilbake til artilleri-hovedkvarteret. Der satt det noen med regnestav og beregnet hvordan skytsene måtte stilles inn for å treffe målet, sier Per Anders Johnsen.
I begynnelsen åpnet de tyske luftvernbatteriene ild mot de plagsomme flyene. Det var ikke så lurt. Det tyngre luftvernskytset var beregnet på fly som gikk mye fortere enn de saktegående Cub-ene. Ved å skyte avslørte luftvernbatteriene sine posisjoner, og kort tid etter kom det vanligvis en ildskur med artillerigranater i hodet på dem.
Derfor ble ikke så mange fly skutt ned av ild fra bakken. Flyene var også vanskelig å få has på for de tyske jagerflyene. Teknikken var å stupe ned mot bakken og fly så lavt at Messerschmitt-en ikke fikk rettet kanonene.
– L-4 har utrolige egenskaper for sakte lavtflyging og kan gjøre en 180-graders sving krappere enn det meste med vinger, sier Tor Nørstegård.
Cub-ene flys med stikke og pedaler fra baksetet, så passasjeren i forsetet har god utsikt.
Ole Johnny Pettersen gir full gass og før vi vet ordet av det er vi i lufta. Vinduene kan åpnes og i Cuben fra 1944 kan man virkelig få vind i håret på vei tilbake til Kjeller.
Vi fryktet de små observasjonsflyene – de var dødens engler for oss.
Gamblet på landingsplass
Da de allierte gikk i land på Sicilia, fløy Cub-ene inn fra handelsskip påmontert en flystripe.
– Med full fart på skipet og vinden i nesa, kunne de ta av, men de hadde ikke sjans til å lande igjen, sier Per Anders Johnsen. Cub-ene måtte gamble på at stranda de landet på var under kontroll av egne styrker.
Under invasjonen i Normandie var Cub-ene de første allierte flyene som landet på fransk jord. De landet på jordene like innenfor landgangsstrendene og begynte med ildledning i det relativt flate landskapet, sier Tor Nørstegård.
I 1994 fløy Nørstegård sin egen Piper Cub ned til Normandie og landet på stranda under 50-årsmarkeringen for invasjonen. Siden flyene kunne ta av og lande og nesten hvor som helst, fulgte de gjerne artilleribataljonene og etablerte seg på jorder eller gressbakker. Piloter sov i telt og teknikerne jobbet under åpen himmel.
Utrolige egenskaper
Totalt gikk omtrent 1 000 av de 5500 Cub-ene som ble produsert under krigen tapt.
– Det hendte at de Cub-ene ble skutt ned, men det skjedde ikke så ofte, sier Tor Nørstegård.
– For det var ikke så mange steder å treffe for å sette flyet ut av spill.
Enten måtte de treffe piloten, eller så måtte de treffe motoren. Selve flyet var for det meste av seilduk, og tålte en treffer godt. De fleste tapene kom på grunn av landingsuhell, og noen fly ble også truffet av eget artilleri. Etter krigen ble Cub-ene solgt til allierte land som treningsfly. Norsk aeroklubb fikk kjøpt 50 stykker ett par år etter krigen. De tre flyene på Kjeller er en del av den pakken. Tor Nørstegård anslår at det totalt er kanskje fem-seks flyvedyktige L-4 Cub-er fra 2. verdenskrig igjen i Norge.
Flyet til Per Anders Johnsen var i mange år en del av inventaret til flyklubben på Værnes utenfor Trondheim. Selv kjøpte Per Anders flyet av en bonde i Nord-Norge som hadde brukt det til å lete etter sauer. Da hadde flyet stått på bakken i ti år. Per Anders forteller at han også kjøpte et dele-fly, og etter nesten fire år og 2 000 arbeidstimer kunne han ta den første flyturen med LN-MAV.
Kilder: Ken Wakefield: The Fighting Grasshoppers (1990), Carroll V. Glines: Those Legendary Piper Cubs (2005), Julian William Cummings: Grasshopper Pilot (2005).
Denne saken ble første gang publisert 01/05 2019, og sist oppdatert 29/04 2019.
