Historie
Dette er noen av verdens sprøeste diktatorer
God mental helse er ikke et kriterie for diktatorer - snarere tvert imot.
I august annonserte hele verdens favorittklovn (og med favorittklovn mener vi noe i retning av Stephen Kings "IT"), Kim Jong-Un, at Nord-Korea vil snart få sin egen tidssone. Tanken til diktaturet er å "slette alle spor" etter Japans okkupasjon av landet mot slutten av andre verdenskrig.
Før endringen tredde i kraft natt til fredag i forrige uke, lå Nord-Korea sammen med Japan og Sør-Korea syv timer foran Norge. Etter endringen ligger landet nå seks og en halv time foran Europa, og altså en halvtime før Japan og Sør-Korea.
Nabolandet har uttalt at endring "vil by på problemer" for sør-koreansk industri som faktisk befinner seg i diktaturet, men Nord-Korea gjør som diktatur pleier og gir f... i hva "imperialistjævler" tenker.
Dette er ikke første gang Nord-Korea gjør noe som får andre land til å riste på hodet, og det vil garantert ikke være siste gang. Mens verden humrer lett av Nord-Koreas sprø påfunn, kan landet trøste seg med at de ikke er det eneste diktaturet i verden som gjør ting som virker helt ulogisk.
Under følger noen utdrag fra noen av verdens historiske mest eksentriske ledere.
Saparmurat Atajevitsj Nijazov
Saparmurat Atajevitsj Nijazov var den tidligere diktatoren av ørkenlandet Turkmenistan. Som en gammel Sovjet-stat skulle man tro at innbyggerne i landet var godt vant med et diktatur, men Nijazov sine påfunn får selv Kim Jong-Un til å riste på hodet.
Den turkmenske diktatoren tok kontroll over landet etter at Sovjetunionen kollapset i 1991, og innførte en "jeg-gjør-som-jeg-vil"-stil man nesten ikke har sett maken til hverken før eller siden.
I tillegg til å utnevne seg selv til president på livstid, ga Nijazov seg selv tittelen «Turkmenbasji», noe som oversetter til «leder for alle turkmenere». Han skrev boken «Ruhnama» («Sjelens bok») som ble en del av pensum i skolen og generelt livet i Turkmenstian, og spørsmål om boken dukket blant annet opp på førerprøven. Selv på jobbintervjuer skal «Ruhnama» ha vært et viktig punkt.
Boken er også oversatt til en rekke språk, da den er (påtvungen) lektyre for utenlandske bedrifter som ville få innpass i Turkmenistans naturressurser.
Nijazov skal også ha fjernet bøker fra landets mange biblioteker, kun for å erstatte disse med bøker skrevet av han selv eller noen i familien.
Diktatoren pryder også det meste i landet, fra offentlige bygninger og pengesedler, til vodkaflasker og klokker. Det er også bygget en 15 meter høy statue av Nijazov i gull, som står i hovedstaden Asjkhabad. Statuen er bygget på en pidestall som roterer med solen, slik at presidenten alltid kan sole seg i glansen. Nijazov endret også navnene på kalendermånedene til navnene til familiemedlemmer. Januar heter nå for eksempel Turkmenbasji. Han byttet også ut ordet for "brød" med ordet for morgen, forbød menn på TV å bruke sminke, gulltenner, hunder i hovedstaden og artister og band .
Nijazov hevdet selv at han var imot den fanatiske persondyrkelsen og uttalte en gang at "det er hva det turkmenske folk vil ha".
Listen over andre sprø påfunn er lang, men vi kan nevne at sjakktrekket med å legge ned alle sykehusene utenfor hovedstaden, ettersom "det var sløsing av legeressurser", ikke gjorde underverker for forventet levealder i det fattige landet.
Nijazov styrte Turkmenistan med jernhånd til hans død i 2006. Hans etterfølger var den avdøde diktatorens livlege Gurbanguly Berdimuhammedov. Selv om dyrkingen av Nijazov er dempet etter at Berdimuhammedov kom til makten, lever diktaturet i beste velgående.
Kong Mswati III av Swaziland
Kong Mswati III av Swaziland arvet tronen etter sin far, Sobhuza II, i 1986 og har siden stort sett gjort som han vil. Side3 har tidligere skrevet om hans noe absurde seksuelle preferanser og ritualer, men kongen ligger ikke på latsiden når det kommer å styre landet som sin egen lystpark.
Mswati III er kjent for sitt høye pengebruk. Ifølge kilder skal kongen ha en personlig formue på godt over 200 millioner dollar, altså mer enn 1,6 milliarder kroner etter dagens kurs. Til tross for den velfylte bankontoen, mottar kongen en apanasje fra staten hvert år. I 2014 skal denne pakken ha vært på "beskjedne" 63 millioner dollar, rundt 517 millioner kroner etter dagens kurs.
Nevnte vi at cirka 63 prosent av Swazilands befolkning lever på cirka 10 kroner dagen?
På den annen side trenger jo Mswati III pengene for å kunne brødfø sine 15 koner og 25 barn.
Den engelsk kostskole-utdannede kongen har ellers en luksuriøs livsstil som inneholder superbiler, flere titalls palasser og elleville shoppingturer til utlandet. i 2009 svidde blant annet av flere av kongens koner og et følge på rundt 80 personer millioner dollar på en handletur til London og Brussel, ifølge Mikal Hems bok "Kanskje jeg kan bli diktator".
Dyre dresser er ikke uvant for kongen på utenlandsbesøk, mens på offisielle oppdrag i hjemlandet er kongen som oftest kledd i tradisjonelle swazi-kostymer eller i bar overkropp. Er du konge, så er du konge.
Landets presse har flere ganger forsøkt å skrive om kongefamiliens pengeforbruk, noe kongen til slutt så seg lei på. Han innførte en regel som forbød pressen å skrive om kongefamiliens finanser og turer.
I 2003 startet også byggingen av en ny internasjonal flyplass med kapasitet til å ta imot 300.000 passasjerer hvert år. Prislappen var på 280 millioner dollar, og flyplassen åpnet i 2014. Dette til tross for at ingen flyselskaper, nasjonale eller internasjonale, hadde annonsert at de ville bruke flyplassen. Flyplassen hadde heller ikke ferdigstilt hangarer, kontorer eller andre essensielle deler av en funksjonell flyplass. De hadde heller ikke fått de nødvendige lisensene av International Air Transport Association (IATA) til å motta og sende fly.
Målet med byggingen var å øke turismen til landet, som ligger inneklemt i Sør-Afrika, men det virker ikke som den planen var helt gjennomtenkt. Flyplassen var i tillegg også bygget 70 kilometer fra hovedstaden Mbabane i den øde nordøstlige delen av landet.
Flyplassen bærer selvfølgelig navnet Kong Mswati-III internasjonale flyplass.
Yahya Jammeh - Gambia
Vi holder oss i Afrika og nåtiden, og skal ta turen til Gambia hvor president Yahya Jammeh har styrt landet siden han tok kontrollen med et militærkupp i 1994. Etter den tid har han "overraskende" nok blitt "gjenvalgt" ved hvert eneste valg som har blitt avholdt siden.
Jammeh er en diktator med like mye selvinnsikt som en tidligere reality-TV deltager. Blant annet har presidenten overfor BBC hevdet å kunne kurere AIDS og astma med en urtedrikk bare han kan oppskriften på. Om syke drikker denne urtekuren, garanterer Jammeh syke personer å bli kvitt sykdommen "innen tre dager". Påstanden ble støttet av Gambias helseminsiter, utenom at det er et kvalitetstegn.
Presidenten liker også å bli referert til med tittelen Hans eksellense sjeik professor Alhaji Dr. Yahya Abdul-Azziz Jemus Kunjung Jammeh, noe hans også gjør på sin offisielle hjemmeside. Dette til tross for at Jammeh hverken har noen medisinsk eller generell universitetsutdannelse å vise til.
Som øverste sjef er det få som tør å utfordre presidentens handlinger, selv ikke hans egen kone. Da Jammeh bestemte seg for å skaffe seg en ekstra kone, skal dette ha skjedd uten at kone nummer én ble informert.
Etter et besøk til USA i 2010 hevdet diktatoren også å ha mottatt over fire "internasjonale priser av betydning" og "blitt utnevnt til admiral av Nebraska" av president Barack Obama. Hvorfor noen i pokker vil være admiral over Nebraska, vet vi ikke?
President Jammeh har også tidligere hevdet at Gambia var essensielle i utviklingen av luftfartsindustrien. Blant annet mente presidenten den første transatlantiske flyvningen skjedde fra Gambia, og at Øst-Europas første offisielle flyvning landet på en gambisk flyplass.
Alt dette hadde vært veldig mye morsommere dersom det ikke hadde vært for det faktumet at Jammeh styrer landet med jernånd. Ifølge menneskerettsorganisasjoner er Gambias syn på homofili strenger enn i Iran og diktatoren har lovet å "halshugge alle homofile" i landet.
Jammeh kontrollerer også de fleste mediene i landet, og en opposisjon er nesten ikke-eksisterende. Kritikere er kjent for å bli truet eller fengslet, men også drept.
Jean-Bédel Bokassa
Du vet alle som utnevner seg selv til tittelen "keiser" har en skrue eller to løs. Én mann som nettopp gjorde det var Jean-Bédel Bokassa.
Den tidligere diktatoren styrte Den sentralafrikanske republikk med jernhånd og gjorde som han selv ville. Under hans fire årsperiode som øverste leder, innførte han en rekke bisarre lover, skriver Mikael Hem i boken "Kanskje jeg kan bli diktator".
Alle personer mellom 18 og 55 år måtte bevise at de hadde en jobb, hvis ikke risikerte de å havne i fengsel. Å slå på tamtam-trommer var kun lov om kvelden eller i helgene. Bokassa innførte også et eget moralpoliti som skulle sørge for at ting holdt seg innenfor anstendighetens grenser på barer og nattklubber.
Toppen av kransekaken kom dog under kroningsseremonien i 1977. Bokassa hadde lang fartstid i de franske styrkene og hadde under den tiden latt seg fascinere av Napoleon Bonaparte. Diktatoren bestemte derfor for å la seg krone til keiser.
I en overdådig seremoni som hadde fått Petter Stordals arrangementer til å virke som en annenrangs barnebursdag, skal det ha blitt blåst av 22 millioner dollar. I 1977 var dette en fjerdedel av landets statsbudsjett. Flere hundre tonn med eksklusiv mat ble fløyet inn, nye hyllester og nasjonalsanger ble skrevet til ære for keiseren, en krone i gull med diamanter ble laget og daværende pave Paulus VI ble invitert (men dukket ikke opp).
Et septer og trone i gull ble også laget til den nette sum av 8 millioner dollar. Bare skredderregningen for keiserens nye klær skal ha vært på 145.000 dollar.
Visstnok skal det ha vært tidligere koloniherre Frankrike som tok størsteparten av regningen. Franskmennene var livredde for å miste sin innflytelse over landets naturressurser og lot derfor Bokasse gjøre som han ville.
Men keiserens galskap ble selv for mye for franskmennene. Kun to år etter landet var blitt til keiserdømme, ble Bokasses fjernet i et kupp støttet av franske myndigheter. Diktatoren rømte og søkte eksil i Frankrike, hvor han eide et slott. Bokassa ble dømt til døden in absentia, men returnerte til hjemlandet i 1986 med lovnader om at han ville bli mottatt som en... eh.. keiser.
Det gjorde han ikke. Dødsdommen ble omgjort til livstid i fengsel, men Bokassa ble sluppet fri i 1993. Tre år senere døde "keiseren".
(Kilder: Mikal Hems "Kanskje jeg kan bli diktator", Cracked, Wikipedia, CBS News, Listverse, Washington Post, News24, National Geographic Channel, BBC, Oddee, Listverse )
Denne saken ble første gang publisert 30/08 2015.