Fjordabåten D/S Oster
Dampskipet har fått en av Norges mest kjente viser skrevet til sin ære
Fjordabåt-dronningen D/S Oster fra 1908 har overlevd tysk krigstjeneste, tretti års slingring i sand- og sementfart som pensjonist – og fått en av landets mest kjente viser skrevet til sin ære.
Av og til har det sett mørkt ut. Så har løsningen kommet over natten. Den må ha kommet ovenfra. Tor J. Bjørgaas humrer.
Løsningene formannen i Nordhordland Veteranbåtlag omtaler, er penger og deler til den gamle damen – eller gamle dampen – D/S Oster, som ligger og skinner ved kai i Bjørsvik, 30 kilometer nord for Bergen.
Når man er dame med fødselsattest fra 1908, så kreves en del innsats for å ta seg fordelaktig ut på en solskinnsdag: Antallet dugnadstimer har passert 50 000.
Fjordferdsel
Smale og rasutsatte hovedveier fantes ikke på Vestlandet for noen mannsaldre siden. Da lå de viktigste ferdselsårene nemlig midtfjords.
Når strilene i Bergens omland skulle til byen for å selge varer på torget og få spitord i bytte fra fine fruer med blondemamelukker, måtte de la årene slite større træler i arbeidsnevene helt fram til slutten av 1800-tallet. Da dukket dampskipene opp. Fjordabåtene.
De første, små dampskipene hadde problemer med å takle fjordisen når vintrene var strenge. Derfor vedtok Indre Nordhordland Dampbåtlag i 1907 å bestille en rutebåt hos Kristiansands Mekaniske Verksted som var «en god isbryter og kunne gjøre minst 10 knop». Et slikt vidunder ville komme på intet mindre enn 97 000 blanke kroner – men fanden spare!
(Tekst: Ragnvald Hammer, mel.: Ivar Medaas)
Ve’ Bryggja i Bergen dar ligg dar ein båt
so blånkpust å fin at han lyse,
me’ sjikkelæ maste å pipa me’ låt,
å månge slags vare han hyse.
Ref:
Dar kjem dampen
gamle dampen
tak på deg triskona å spring
Da kjem dampen
gamle dampen
plingelingelingelingeling
Elektrisk belysning
Da D/S Oster ankom Bergen søndag 29. november 1908, ble hun svært smigrende omtalt av Bergens Aftenblad:
«Akterud en liden hyggelig Salon med Køyeplads til 10 Personer og paa Dækket Dame- og Røgesalon. (...) Det er det første Fjordskib som har elektrisk Belysning.»
I dag ser denne salongen akterut så autentisk ut, at man tror journalisten fra Bergens Aftenblad nettopp har stukket notisboken i lommen, sjekket at bartevoksen sitter som den skal – og til sist fått et glimt av en dameankel på vei opp trappen mens han mumlet et halvkvalt «gå mann!» bak en litt trang celluloidsnipp.
Selvsagt er det ikke slik. Denne salongen ble i sin tid sløyet som en nyfisket pale for sine originale møbelinnvoller og voldpåsatt en larmende dieselmotor. Dette etter at D/S Oster i 1964 ble faset ut av passasjertrafikk. De flotte messinglampene som henger her nå, er laget av fingernemme pensjonister etter bilder av hvordan salongen opprinnelig så ut.
Frakt av folk og fe
D/S Oster fikk ord på seg for å ha akkurat de gode isbryteregenskapene som skulle til for å få de mest bortgjemte bygdene med sterkest dialekt ut av vinterisolasjonen. Hele 60 centimeter is kunne fjordabåten stange seg gjennom. Hvis selv ikke dette dugde, hendte det at folk gikk to kilometer over fjordisen for å komme seg med.
Om dampbåten pustet liv i forfrosne bygder, var det også en god del passasjerer som foretok sin siste reis med fartøyet. Bergen kommunale slaktehus stod ferdig i 1919, og etter dette heiste D/S Oster om bord plenty av storøyde og rautende biffer til tykkmagede bergensgrossereres middagsbord.
I 1915 ble skipet bygget om slik at det målte 118’ 6’’, fikk tonnasjen øket til 191 tonn og kunne ta 312 passasjerer.
I 31 år tøffet D/S Oster fredsommelig rundt på ruten Bergen-Osterfjorden-Modalen med folk og fe. Så begynte en østerriksk korporal å yppe seg lenger sør i Europa.
Nesten sprengt
I kanskje det eneste eksempelet på en viss framsynthet og vilje til forsvar fra norske myndigheter før krigen, ble D/S Oster rekvirert av marinen i september 1939. Den fikk en 76 mm kanon på fordekket, men ble forlatt i Telavåg noe tid etter invasjonen.
Tyskerne var ikke sene om å sette fartøyet inn i tjeneste, nå omdøpt til Marder – som betyr enten «mår» eller «tjuvradd»; avhengig av om man legger høytysk eller tysk talemål til grunn for oversettelsen.
Die Deutsche Kriegsmarine bestykket Marder med to kanoner, to maskingevær og fire dypvannsbomber. Hun ble brukt til konvoieskorte, reddet flybesetninger som hadde måttet nødlande på havet, og var involvert i en trefning med to norske MTB-er da de senket skipet D/S Altenfels.
Kanskje det nærmeste fjordabåten har vært å forsvinne ut av historien, var da hjemmefronten i 1944 fikk det for seg å sprenge skipet under slippsetting. Fjorten kilo dynamitt ble tilveiebrakt, men da slippmaskineriet ved Stormøllen i Sandviken gikk i stykker, måtte både reparasjonen og sprengingen av fartøyet skrinlegges.
Vannlevende dinosaur
Der brakkebaronene kom ut av krigen i fin form, var det verre med D/S Oster. Fjordabåten trengte sårt en overhaling – hvilket det også skulle bli en råd med – men mens andre fartøy av samme type ble bygget om til oljefyring eller fikk satt inn dieselmotor, ble de gamle kullbaksene værende i D/S Oster.
Dette talte ikke akkurat til skipets fordel i 1964, da det skulle klassifiseres på nytt. Ikke bare var en fyrgang dårlig og måtte skiftes, men hele fjordabåt-konseptet begynte å gå ut på dato, som en krabbe etter tre dager på tørt land.
Bedre veier, nye broer, raskere ferger, Volvo Amazoner med gabardinbebuksede striler bak rattet – alt dette gjorde fjordabåten til en vannlevende dinosaur; og ikke et spesielt hurtigsvømmende eksemplar av arten.
Selv om døveprest Ragnvald Hammer skrev diktet «Dar kjem dampen» til ære for D/S Oster – et dikt Ivar Medaas tonesatte og gjorde landskjent – ble «dampen» våren 1964 solgt til Berge Sag og Trelastforretning i Ølen.
Fraktfart
Nå fulgte tre æreløse, grå tiår for «Gamle dampen». Først gjennomgikk den en organtransplantasjon der det glødende kullhjertet ble erstattet av dieseldunking. Så skiftet den navn til M/S Vaka – og til sist fulgte fraktfart på Sør- og Vestlandet med sement, gjødsel, sand og stykkgods.
Likevel ble de skiftende eierne oppmerksomme på at det var noe spesielt ved fartøyet; ikke minst fordi folk av og til kjente igjen D/S Oster bak all ombyggingen og slo av en nostalgisk, nesten tårevåt prat fra kaikanten.
I 1995 fikk Nordhordland Veteranbåtlag beskjed om at skipet var til salgs.
Gode minner
– Vi har vel 500 medlemmer, sier Tor J. Bjørgaas om veteranbåtlaget.
– Førti-femti av dem med spesialkompetanse som dekker alle fagfelt. Det er bare undervannsarbeid som må tas på verksted.
Ikke mange kan være bedre skikket som formann enn Bjørgaas: Den tidligere maskinisten vokste opp som nærmeste nabo til dampskipskaien på Ostereidet og har gode minner fra D/S Osters anløp da han bare var seks år gammel, sommeren 1949. I løpet av sine første 44 år på fjorden, hadde D/S Oster bare to kapteiner, og Bjørgaas husker godt den siste av dem.
De gode minnene er han ikke alene om. Etter Gamle dampens svanesang i 1964, ble det aldri noen storhending for folk å vente på bilfergen, for ikke å snakke om å stå og henge i enden av en ny, monstrøs bro.
Dampskipskaien og overfarten med fjordabåten var tidligere tiders blanding av samferdsel, Tinder, ryktebørs, og diskusjonsforum for alt fra ølmonopolets fortrinn til hvordan få ut et fullbårent lam som ikke vil ut.
Det blir ikke helt det samme å sitte alene i et to-tonns stålbur og fikle bannende med DAB-radioen i hver tunnel.
Skotsk dampmaskin
Å være ildsjel passer bra når man skal drive med dampmaskiner. Deler til båter fra 1908 er ikke akkurat hyllevare, så det er en overhendig innsats Tor J. Bjørgaas og de andre i Nordhordland Veteranbåtlag har lagt ned for å få D/S Oster i den standen Ivar Medaas lyrisk besynger som «so blånkpust å fin at han lyse».
En stupbratt leider fører ned i maskinrommet; hiet til en slumrende dampmaskin som har nøyaktig samme ytelse, lengde og bredde som den originale.
Sleidestyringen er en patent fra 1830, men noen fiffige overvåkningsinstrumenter som skal forhindre at hele kjelleren går lukt til dunders, er karene i veteranbåtlagets egen oppfinnelse.
Dampmaskinen veteranbåtlaget fikk kjøpt, ble opprinnelig bygget i Aberdeen i 1927 og ikke faset ut fra et mudringsfartøy før 1992. Helt til det siste har Bjørgaas hatt kontakt med maskinisten derfra, «til han ble for tunghørt til å svare på telefonen».
D/S Oster gikk kullfyrt i 56 år, men soting og problemer med å skaffe kull av riktig kvalitet, førte til at et oljefyringsanlegg ble kjøpt inn fra Holland. 110 liter diesel i timen overtaler den gamle damen til å gjøre 8,5 knop. Ambisjoner om noe mer, blir fort uøkonomisk.
På nær mirakuløst vis dukket klenodier som dampfløyten, vinduskarmer av teak, hyllene fra postlugaren og halve skorsteinen opp undervis i restaureringen. Riksantikvaren, næringsliv og fond har spyttet inn penger, men båten mottar ingen faste tilskudd.
Det var den 11. juni 2005 – etter ti års arbeid – at daværende fylkesmann i Hordaland, Svein Alsaker, erklærte D/S Oster for ferdig restaurert. Passende nok skjedde dette ved Bryggen i Bergen, på fjordabåtens gamle kaiplass.
Tidsreise
Å reise med D/S Oster – faktisk bare å gå om bord – er også en tidsreise. Denne båttypen ser du vanligvis bare på svart-hvitt-bilder, og så er du plutselig omgitt av gyllen messing, vinrøde sofaer og lysegrønne maskindeler – alt innhyllet i en ubestemmelig dåm du ikke har kjent før, men instinktivt vet er essensen av mange tiårs skarrende strilesamferdsel.
På fjordabåten taler kongen i glass og ramme fremdeles dansk, og det er ikke post i butikk, men post i brun teak.
Postlugarens dueslag har nok inneholdt mangt et nynorsk kjærleiksbrev, innkallinger til skjermbildefotografering, eller nådeløse odontologiske dommer om total tannuttrekking og gommegnagende gebisstilpasning.
Blåturer
Uten passasjerer kan D/S Oster betjenes av seks mann, mens passasjerfart krever et mannskap på ti, pluss 5–6 triser i byssa.
– Blid gjeng i byssa stimulerer salget, kommenterer formannen i veteranbåtlaget.
I 2020 og 2021 har utleie av fartøyet til bursdager, bryllup og blåturer naturlig nok ligget brakk, men Bjørgaas håper på bedre tider. De som ønsker å chartre den unike fjordabåten til den slags, betaler en timeleie på 5000 kroner. Ellers har den gamle damen faste lufteturer når det er kulturdag i Ytre Arna og torgdag i Bergen.
– Folk trodde ikke denne båten kom tilbake, sier formannen i veteranbåtlaget mens han skjenker kaffe «som kona mi sa jeg måtte by dere» i tidsriktige kopper fra Indre Nordhordland dampbåtlag.
– De synes det er kjekt, vi får mange positive kommentarer.
Gjensynsglede
Det er bare en håndfull igjen av denne båttypen, som representerte det viktigste samferdselsmessige fremskrittet på Vestlandet fra slutten av 1800-tallet og fremover. Av de få bevarte fartøyene, er D/S Oster et av de aller eldste.
TEKNISKE DATA
D/S Oster
Bygget i 1908 ved Kristiansands Mekaniske Verksted
Lengde: 106,1 fot
Bredde: 21,7 fot
Dypgående: 9,7 fot
Toppfart: 10 knop
Hovedmaskin: Trippel ekspansjon dampmaskin
Tonnasje: 202 brt
Fjordabåtene fraktet strilene til «bydn», der de ble latterliggjort for dialekten, men kunne ta igjen ved å snyte byfruene med hva de hadde å falby på torget. Dampskipskaiene i distriktene trakk som magnetiske nordpoler til seg nye veier, meierier, butikker, postkontorer. Og selvsagt folk som ville ha en god drøs, en flørt – eller finne ut om forloveden til Johannes’n hadde tatt ham tilbake likevel, etter det uheldige intermessoet sist lørdagskveld på Valestrand.
Det er heller ikke lenger siden disse båtene ble avleggs, enn at det fremdeles finnes karer med hår i ørene og kjerringer med fornuftige frisyrer, som får en tåre i øyekroken av gjensynsglede når D/S Oster siger til kai med et hest fløytestøt under torgdagen i Bergen.
Da fotografen og jeg kjører fra latterlig idylliske Bjørsvik i el-bil med mer plast enn metall rundt oss, fjerner jeg den ene hånden fra rattet og snuser på den.
– Dette er vanskelig å definere, sier jeg, – og det skulle være umulig å få nostalgiske følelser for noe man aldri har opplevd, men det lukter faktisk veldig godt av fjordabåt.
Denne saken ble første gang publisert 25/12 2021, og sist oppdatert 30/09 2022.
