Norge var lenge lite interessert i Svalbard. Så ble det gjort en viktig oppdagelse

Svalbardi funnin» står det skrevet i islandske annaler fra 1194. Svalbard betyr «kald kyst» på gammelnorsk, men om det var det samme Svalbard som vi kjenner i dag som islenderne skrev om, vites ikke. 

Oppdagelsen av Svalbard tilskrives derfor Willem Barentsz, som kom seilende inn nordover i 1596 og så de spisse fjellrekkene i nordvest, som han kalte Spitz Bergen. 

I 1613 tilbød Jakob I av England å kjøpe Svalbard av Kristian IV av Danmark-Norge. Trolig var ikke Kristian IV klar over at Danmark-Norge i det hele tatt hadde en øy der oppe, men han svarte med å sende noen krigsfartøy nordover for å markere sine interesser. Utover det var det lite som skjedde, så Svalbard ble et ingenmannsland, et såkalt terra nullius.

Riktignok sørget store forekomster av hval og hvalross langs kysten for at både nederlandske og engelske fangstmenn anla trankokerier på land. I løpet av siste halvdel av 1600-tallet ble imidlertid kysten rundt øyriket tømt for hval, og fangstmennene forlot trankokeriene for å fange hval lenger ut på havet. Dermed ble det lite aktivitet på Svalbard fram til russerne dukket opp på 1800-tallet for å bedrive pels- og dyrefangst.

Landet Norge ikke ville ha

Med unntak av en liten fangstekspedisjon på slutten av 1700-tallet, ble nordmenn interessert i Svalbard først på begynnelsen av 1800-tallet. I 1827 tok den norske geologen og fjellklatreren Baltazar M. Keilhau initiativ til å bedrive forskning på øygruppen, og norske fangstmenn tok regelmessig turen nordover fra 1840-tallet.

Fortsatt var det ingen som «eide» øygruppen, og i 1871 ble det foreslått fra svensk hold å legge Svalbard under Sverige-Norge, men den norske regjeringen fryktet at det ville bli for dyrt.

Mot slutten av 1800-tallet ble russerne mer synlige på øya, og de begynte med en oppsynstjeneste rettet mot norske fangstmenn. Samtidig tok tyskerne inn på Bjørnøya. I denne perioden la også flere stormakter press på Norge om å gjøre krav på Svalbard, men Norge var ikke videre interessert.

Kulldrift

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Først da kulldriften på Svalbard begynte i år 1900, våknet regjeringen. Nå var det plutselig økonomiske interesser knyttet til øygruppen. Driften var riktignok først uinteressant for Norge, siden kullselskapene var amerikanskeid, og etter frigjøringen fra Sverige i 1905, fryktet Norge at verden ville reagere negativt dersom Norge okkuperte øyene.

I sannhet var regjeringen informert om at ingen ville protestere, og sakte, men sikkert inntok Norge Svalbard i større og større grad ved å kjøpe opp kullfeltene i Longyearbyen, Kings Bay og Spitsbergen radio.

I 1919 ble det et folkekrav at Norge skulle ta over Svalbard, og under fredskonferansen i Paris i 1920 godtok Norge et utkast til det som skulle bli kjent som Svalbardtraktaten, inngått 9. februar 1920. Fem år senere, den 17. juli 1925 ble loven om Svalbard sanksjonert av Kongen i statsråd og 14. august samme år ble «den kalde kysten» offisielt norsk.

Svalbardtraktaten sikrer «Norges fulle og uinnskrenkede» suverenitet over Svalbard, men sier også at norske myndigheter ikke kan diskriminere noen fra de 43 andre landene på bakgrunn av nasjonalitet, så lenge de forholder seg til norsk lov.

Likevel er det noen spesielle regler som må holdes. Du kan for eksempel ikke gravlegges på Svalbard på grunn av permafrosten. Du kan fint gå med rifle rundt omkring i Longyearbyen i tilfelle isbjørn, det er kvoteordninger på kjøp av brennevin, og du må kunne ta vare på deg selv.

Bosettinger

Svalbard er et internasjonalt sted, hovedsakelig befolket av nordmenn, russere og ukrainere. Økonomien har i hovedsak vært drevet av kulldrift, og Store Norske Spitsbergen Kulkompani, som i 1916 kjøpte opp amerikanske Arctic Coal Company, utvinner fortsatt kull fra de mektige fjellene på Spitsbergen. Det samme gjør russiske Trust Arktikugol.