Over 5000 døde under byggingen av jernbanestrekning
Den viktige, men dødelige Panama-jernbanen
Mellom 5000 og 10 000 arbeidere døde under den svært krevende byggingen av Panama-jernbanen mellom Atlanterhavet og Stillehavet fra 1850 til 1855.
Det som ga støtet til byggingen av en jernbane som krysset Panama-eidet, var at mange passasjerer og mye gods krysset fra østkysten til vestkysten av USA i årene etter California-gullrushet i 1849.
Skipsreiser fra østkysten av USA til Panama – som Colombia den gang hadde herredømme over – og oppover til USAs vestkyst, var kronglete og tidkrevende. I tillegg var ferden gjennom jungelen en het, fuktig og livsfarlig flaskehals.
En jernbane mellom Colón ved Atlanterhavet og Balboa (nær dagens Panama City) ved Stillehavet måtte bli en god løsning. Oberst George Hughes og to ingeniører fikk kontrakt på å bygge jernbanelinjen.
De anslo at arbeidet ville ta tolv måneder og koste kun én million amerikanske dollar. De tok feil: Byggingen skulle ta fem år og koste 7,4 millioner dollar.
Mangel på opium
Hovedårsaken var at naturen var mer fiendtlig enn noe annet sted man til da hadde bygd en jernbane. Ikke bare var den 76,6 kilometer lange strekningen tropisk varm og fuktig hele året, men den hadde også en svært lang regntid (fra juni til desember) med nedbør opptil tre dager på rad.
Det var problemer med å få frem materiell og forsyninger, og lokale mennesker var uvillige til å bygge. Det var knapphet på arbeidskraft, og 800 kinesere, vestindiske afrikansk-karibiere og irer ble drevet til det som ble betegnet som et slavearbeid.
De kinesiske arbeiderne led sterkt under mangel på opium. Det førte til abstinenssymptomer, hat fra irenes side og bisarre selvmord. Noen av kineserne hengte seg, andre betalte for å få hodene avhugd. Flere jumpet i nærmeste elv og forsvant.
300 broer
En oppsynsmann regnet ved en anledning ut at det lå 450 råtnende lik i jungelen. Det var ingen mangel på hva man kunne dø av: Malaria, kolera, dysenteri, meslinger og et utall infeksjoner som det ikke fantes medisiner mot.
Stikkende mygg og sandfluer plaget arbeiderne overalt. I tillegg kom farene fra slanger, alligatorer og de mange arbeids-
ulykkene. Dødsratene var høye, og bare en tredjedel av arbeidsstokken, som varierte mellom 1500 og 6000 mann, var til enhver tid i arbeid. De mest arbeidsføre var afrikansk-karibierne, som var vant til tropiske forhold.
Det ble bygd 300 broer og kulverter på den jernbanestrekningen som åpnet 28. januar 1855. Det var et halvt århundre før åpningen av Panama-kanalen (1914).
1500 daglig
Historikere er enige om at Panama-banen fikk avgjørende betydning for byggingen av den parallelle kanalen. Før det skjedde, var Panama-jernbanen den mest brukte fraktlinje i verden.
Jernbaneselskapet tok godt betalt for å frakte mennesker fra det ene oseanet til det andre – billettene kostet 25 amerikanske dollar for reisende på første klasse og 10 dollar på andre klasse – og de fraktet også mye amerikansk gods og post. Opptil 1500 passasjerer reiste daglig.
Ved åpningen var Panama-banen kjent som den inter-oseaniske jernbane og ble senere betegnet som verdens første transkontinentale jernbane. Og Panama er et av de få steder på kloden der en jernbane var forløper til anlegget av en kanal.
Siden 1998 har Panama-jernbanen vært drevet av det private amerikanske selskapet Panama Canal Railway Company (bildet).
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn
Denne saken ble første gang publisert 28/10 2019, og sist oppdatert 22/10 2019.