Hitlers verste massemorder følte intet hat
Den praktiske massemorder
Ingen enkeltperson var personlig ansvarlig for flere drap under 2. verdenskrig enn Auschwitz-kommandanten Rudolf Höss som innførte gassen Zyklon B i leiren. Etter krigen skulle han tilbake en siste gang.
Formelt var krigen over. Snart skulle den være over for Rudolf Höss også.
Det var den 16. april 1947, og Höss' forhold til døden var preget av stoisk ro. Den skremmende og forhatte SS-uniformen var borte, Rudolf Höss var kledd i en loslitt jakke med snøring over magen og grove bukser. Hendene var bundet på ryggen. De siste minuttene av sitt liv sto han på en enkel krakk med fire ben. Derfra kunne han se utover leirområdet der han hadde utøvd sin brutale og blodige gjerning. Han så gasskamrene der en uendelighet av jøder, sigøynere og andre var tatt av dage.
Mellom én og 2.5 millioner mennesker ble drept med gass eller på andre måter mens Rudolf Höss styrte den verste av alle nazistenes utryddelsesleirer.
Auschwitz-kommandanten – utvilsomt Hitlers verste massemorder – var tilbake til åstedet for hans ugjerninger nesten på dagen to år etter at nazistene hadde kapitulert. På utsiden av leirområdet lå den store og standsmessige villaen der han som kommandant hadde levd det gode liv sammen med kone og fem barn mens likhaugene vokste innenfor gjerdet.
Les også: Nazistenes grusomme eksperiment
En bøddel med svart maske over ansiktet festet løkken rundt halsen hans. Så ble krakken dratt vekk, skikkelsen på skafottet ble hengende og dingle etter halsen en kort stund før den falt til ro og ble skåret ned.
Klokken 10.21 om erklærte den oppnevnte legen at Adolf Hitlers verste massemorder var død.
Ensomt barn
Rudolf Franz Ferdinand Höss ble født inn i en strengt katolsk familie i byen Baden Baden 25. november i år 1900.
«Jeg ble hele tiden opplært til å følge ønsker og ordrer fra foreldre, lærere, prester og så videre, og at jeg ikke måtte la noe distrahere meg når det kom til den plikten», skrev i Höss i sin selvbiografi. Den ble til i løpet av det drøye året han satt fengslet i påvente av rettssak og dom.
34 av 737 norske overlevde
Blant de millioner av fanger fra hele Europa som ble sendt til Auschwitz var også 767 norske jøder. De kom i løpet av 1942 og 1943.
Bare 34 av dem overlevde oppholdet, den siste var Samuel «Sammy» Steinmann som døde i 2015, 91 år gammel.
Det var også rundt 20 andre norske fanger i leiren, blant dem motstandsmannen Alf Monrad Knudsen. Han var 93 år gammel da han døde i 2016.
Da «Kommandant in Auschwitz» kom ut i Norge i 1958, skrev Arnulf Øverland forordet. Han overlevde opphold i Sachsenhausen og satte virksomheten til Höss i perspektiv:
«Denne ene mann har selv planlagt og oppført de beryktede gasskamre i Auschwitz, han har personlig overvåket og administrert massemord på flere millioner kvinner, menn og barn. Han forteller om dette, saklig, omstendelig og så oppriktig han kan.
(...) Allikevel viser denne selvbiografien at han på de fleste punkter ligner andre mennesker til forveksling. Det er dette som gjør Höss› bok til en av de uhyggeligste bøker i verdenslitteraturen.»
I «Kommandant in Auschwitz» som ble utgitt 11 år etter hans død, omtalte Höss seg selv som et ensomt barn helt uten kamerater, hans beste venn var en ponni som het Hans. Da første verdenskrig brøt, begynte han å drømme om å bli soldat, og han vervet seg da han bare var 16 år gammel.
22 år gammel meldte han seg inn i NSDAP – det nazistiske partiet. Der ble han kjent med Heinrich Himmler som i 1933 oppfordret ham til å melde seg inn i SS der han ble akseptert året etter.
I desember 1934 kom han inn i Totenkopf-Verbände, SS-avdelingen som sto for vaktholdet i Hitler-Tysklands konsentrasjonsleirer. Hans første tjenestested var leiren Dachau utenfor München der han begynte som Blockführer i 1935.
Ukritisk lydighet
Höss ble forfremmet til SS-Hauptsturmführer i 1938, og ble adjutant i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Året etter gikk han inn i Waffen-SS, og i 1940 ble han kommandant for utryddelsesleiren Auschwitz Birkenau i Polen.
Stikkordet for Höss gjennom hele hans karriere, var lydighet. Han var nærmest blindt lydig mot sine overordnede og foresatte. Det var noe han hadde blitt innprentet av sin far – en strengt religiøs militær med krav om disiplin fra hele familien. «Absolutt lydighet og streng disiplin til fordel for staten, falt meg naturlig,» fortalte han i selvbiografien.
Höss hadde store ambisjoner for den oppgaven han skulle utføre.
«Helt fra begynnelsen innså jeg at vi bare kunne få noe brukbart ut av Auschwitz om alle arbeidet hardt og utrettelig, fra kommandanten og ned til siste fange. Men for å engasjere alle i dette, måtte jeg bryte med alle tradisjonelle fremgangsmåter i konsentrasjonsleirene,» skrev han.
Beroliget av gassing
Höss ga enkelte fanger – gjerne de som hadde vært i leiren lengst – bedre mat og klær, mot at de holdt øye med og kontroll over de andre. Slik gjorde han fanger til medskyldige.
Lenge ble henrettelsene i Auschwitz gjennomført ved skyting – et forferdelig blodbad for alle som deltok. Men nazistenes vitenskapsmenn hadde funnet en bedre og langt mer effektiv løsning enn kuler og krutt. 5. september 1941 ble blåsyre-preparatet Zyklon B første gang brukt til gassing av mennesker i Auschwitz.
Om lag 900 fanger ble ledet inn i gasskamrene i tur og orden, og etter noen minutter kunne likene lempes ut og skyfles ned i massegraver. Kommandant Höss var særdeles tilfreds.
«Jeg må si rett ut at gassingen virket beroligende på meg, da masseutryddelsen av jødene skulle begynne i overskuelig fremtid. Jeg gruet meg alltid til skytingen. Men nå var jeg beroliget, fordi vi ville bli spart for alle disse blodbadene.»
Beklaget tyskerhat
Det var ikke ofrene han bekymret seg for, men gjerningsmennene, de som hadde ansvaret for grusomhetene. I sin selvbiografi beklager han uendeligheten av drap, men ikke på grunn av millionene av ofre.
«I dag innser jeg også at utryddelsen av jødene var et feilgrep, og et meget alvorlig feilgrep. Nettopp på grunn av denne masseutryddelsen har hele verden lagt Tyskland for hat.»
Jeg ble hele tiden opplært
til å følge ønsker og ordrer fra foreldre, lærere, prester ...
Det spesiell ved Rudolf Höss var at han utførte sin oppgave uten å vise tegn til ubehag, motvilje eller andre følelser. Privat skal han ha vært en stillfaren og vennlig mann, en god familiefar og ektemann. Han lekte med barna sine i luksusvillaen før og etter at han sendte tusenvis av mennesker i døden. Han hevdet selv at han hadde ledet utryddelsen av jøder og andre helt uten å nære noen personlig motvilje mot noen av dem.
– Hat er i det hele tatt en følelse jeg ikke har anlegg for. Jeg (vil) gjerne understreke at jeg selv aldri har følt noe personlig hat mot jødene. Riktignok betraktet jeg dem som vårt folks fiender. Men det fikk meg ikke til å se annerledes på dem enn på de andre fangene, og jeg behandlet bestandig alle likt. Jeg gjorde aldri noen forskjell, skrev han i biografien.
− Manglet oversikt
Han bedyrer at han aldri stilte spørsmål ved berettigelsen og det moralske i å drepe millioner av mennesker, han var kun opptatt av de praktiske utfordringene ved beslutningen.
«Om masseutryddelsen av jødene var nødvendig eller ei, var noe jeg ikke kunne tillate meg å ha en mening om, for jeg manglet den nødvendige oversikten», skrev han.
En vanlig gassing tok gjerne 20–25 minutter fra ventilene ble åpnet og til de siste skrik, sukk og stønn ebbet ut. Så ble viftene startet, gassen ble sugd ut og en gruppe fanger ble sendt inn for å fjerne likene.
Höss var spesielt fascinert av de kvinnene som muligens hadde en mistanke om at de skulle dø, og som likevel greide å berolige og leke med barna sine. En kvinne som gikk forbi kommandanten stoppet en dag opp foran ham.
Hvor jeg misunner mine kamerater som fikk dø en ærlig soldatdød.
«Hun kom helt innpå meg og hvisket, mens hun pekte på sine fire barn, hvordan kan du drepe disse vakre barna? Eier du ikke hjerte?»
Da henrettelsen av alle ungarske jøder var avsluttet, forlot Höss leiren og Richard Baer overtok kommandoen.
Men Höss kom tilbake én siste gang.
Siste døde
«Hvor jeg misunner mine kamerater som fikk dø en ærlig soldatdød», skrev Rudolf Höss i selvbiografien.
Tidlig på formiddagen den 16. april var det stille i Auschwitz. Höss ble ført ut på plassen og gikk rolig opp på skafottet.
Rundt galgen sto et fåtall mennesker.
Noen dager tidligere hadde Höss skrevet sine siste brev. Til anklageren som hadde ført prosessen mot ham gjorde han det klart at han innså og innrømmet sine synder, og at han var klar til å akseptere den dødsdommen han hadde fått.
Rudolf Höss – som hadde fått så veldig, veldig mange drept i Auschwitz, ble selv den siste som ble henrettet der.
Kilder: Historie.net, Store Norske Leksikon, Holocaust-senteret,
Wikipedia, Aftenposten, BBC.
«Dørene motsto presset»
Höss beordret fangene til å kle av seg før de gikk i gasskamrene for å innbille dem at de skulle dusje.
– Det var uhyre viktig at hele prosessen med ankomsten og avkledningen skjedde med størst mulig ro. De som nødig ville kle av seg måtte hjelpes av de av sine reisefeller som allerede hadde kledd av seg, eller av folk fra spesialgruppen (de jødiske fangene). (...) De minste barna gråt oftest fordi de var uvant med å bli avkledd på en slik måte, men når de ble trøstet av mødrene eller av medlemmer av spesialgruppe, ble de rolig med inn i gasskammeret, mens de lekte og spøkte med hverandre og med lekene sine, skrev han.
Men spøken tok fort slutt: – Da gassen ble sendt inn, ropte noen «Gass!» og det brøt ut et voldsomt leven og rabalder. Men dørene motsto presset», fortalte Höss i sin bok.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 03 2020
Denne saken ble første gang publisert 15/01 2020, og sist oppdatert 17/02 2020.
