ML-bevegelsen
De ville velte Norge
Den såkalte ml-bevegelsen ville gjøre Norge til et kommunistisk diktatur gjennom en væpnet revolusjon på 1960- og 70-tallet. Det fikk medlemmene ikke til. Men de fikk sentrale posisjoner i norsk samfunnsliv etterpå.
I dag underviser Sigurd Allern studenter fra sitt kateter ved Universitetet i Oslo, der han er professor i journalistikk. Kjersti Ericsson underviser i kriminologi samme sted. Hilde Haugsgjerd har vært ansvarlig redaktør i Aftenposten, og Finn Sjue førstelektor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo.
Historikeren og forfatteren Terje Tvedt er professor både i Oslo og Bergen. Sverre Knudsen er forsker ved Handelshøyskolen BI, og Sigmund Grønmo har vært rektor ved Universitetet i Bergen. Mens Egil Drillo Olsen trente A-landslaget i fotball, var Gerd-Liv Valla både justisminister og toppsjef i LO. Pål Steigan var leksikonansvarlig i Cappelen forlag.
Dag Solstad, Jon Michelet og Edvard Hoem, Tor Obrestad og Espen Haavardsholm er sentrale forfattere med store leserskarer.
Det var noe annet for 50 år siden. Da ønsket alle disse og mange med dem, å velte det politiske systemet i Norge. De så seg som fortropper i et væpnet revolusjon for opprettelse av et demokratisk proletariatets diktatur i Norge. Det vil si en totalitær ettpartistat tuftet må marxistisk, leninistisk og maoistisk tankegods.
Vi Menn ønsket å høre med dem om hva de var med på, hva de i dag tenker om planene om å velte samfunnet de nå har fått topposisjoner i. Har de lagt ideene på hylla? Selv om det handler om svært taleføre samfunnstopper, har de vært lite meddelsomme.
Bare prata og prata
Historien om den norske ml-bevegelsen er historien om grupper, splittelser, krangler og fraksjoner i så stort omfang at opprørerne spente ben på seg selv.
Det indre liv i ml-bevegelsen
Møtene var hemmelige, medlemslistene også. Den ekstreme «sikkerhetslinja» i AKP (ml) innebar at det ikke fantes arkiver og medlemslister og at det var dårlig tone å snakke for personlig med folk. Det var lett å bli mistenkt for å være agent.
Det indre liv i bevegelsen var preget av forhold som i dag kjennetegner nyreligiøse, karismatiske sekter. Som medlem ga du fra deg kontrollen over ditt eget liv. Den såkalte kadervurderingen var sentral. Det enkelte medlem ble grundig kartlagt. De måtte betale opptil halvparten av det de tjente til partiet. Det var skyhøye kontingenter, i tillegg kom innsamlingsaksjoner. Hver enkelts økonomi ble nøye kartlagt for på finne ut om det var mer partiet kunne hente.
Det sterkeste eksempel på bevegelsens makt over enkeltindividet var «proletariseringskampanjen» som innebar at tusenvis av studenter og mennesker i intellektuelt arbeid gikk ut i industrijobber i stedet.
Senere er det blitt kjent at AKP-ml forsøkte å infiltrere Forsvare, og da særlige stående enheter med tilgang til våpen og ammunisjon. Dette skal særlig ha forekommet midt på 1970-tallet.
Mens opprørsåret 1968 tonet ut, vokste gruppen av marxist-leninistene i Sosialistisk ungdomsforbund (SUF), som var ungdomsbevegelsen til Sosialistisk Folkeparti. I 1969 brøt SUF med moderpartiet og dannet SUF-ml, som ble AKP-ml i 1973. Tron Øgrim og Pål Steigan, som begge hadde bakgrunn fra Bryn-Hellerud-området på Oslo østkant, var frontfigurene.
«Uten at det var sagt åpent, blei Bryn/Hellerud gradvis en revolusjonær fraksjon i det sosialdemokratiske SF. Jeg ble med i SF og SFs ungdom fordi jeg var overbevist maoist og revolusjonær.» skrev Steigan i sin bok «På den himmelske freds plass» fra 1985
Den første Mao-artikkelen gruppen leste, skal ha vært den lille teksten «Om praksis». Her var Maos budskap handling. «Dette budskapet gikk rett i hjertet på oss», romantiserte Steigan i sin bok. «Vi virkelig forakta, ja, virkelig forakta, sofaradikalerne i SF som ikke gjorde noe, bare prata og prata», skrev han.
Skyhøye mål
Hvor nær var ml`erne med å lykkes med sitt forsett? Ikke så veldig nær, mener Øyvind Østerud, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
– Jeg vil vel si at ml-bevegelsen først og fremst var et kulturfenomen. De var rett og slett for få til å bli en politisk maktfaktor. Men til å være så få, gjorde de veldig mye ut av seg. De preget diskusjoner, satte dagsorden og var veldig synlige. Lederne satte seg skyhøye mål og var ikke redd for å ta ordet i store forsamlinger. Slik fikk de mye omtale. De sto dessuten sterkt i forskjellige solidaritetsbevegelser og hadde støtte blant norske forfattere som ble mye lest, sier han.
Den norske ml-bevegelsen, som etter hvert ble knyttet tett opp imot partiet Arbeidernes Kommunistparti (marxisme-leninismen), vokste frem i forlengelsen av ungdomsopprøret som preget hele den vestlige verden på slutten av 60-tallet. Men der dette opprøret andre steder var åpent, nysgjerrig og antiautoritært, avfødte det et av etterkrigstidens mest autoritære og lukkede politiske bevegelser i Norge.
At mange tidligere ml-ere fikk sentrale posisjoner i norsk samfunnsliv siden, mener Østerud først og fremst handler om at de har moderert sine standpunkter betraktelig.
– Men jeg innrømmer at jeg ble overrasket da Hilde Haugsgjerd ble ansatt som ansvarlig redaktør i Aftenposten, sier han.
Overraskende ansettelser
Haugsgjerd uttalte ved den anledning at hun hadde gjort opp med sin fortid i AKP (m-l).
– Mine refleksjoner over tiden jeg tilhørte en totalitær bevegelse har gjort at jeg setter verdiene i Aftenpostens grunnsyn svært høyt: Toleranse og respekt for andres meninger, ytringsfriheten og frihet for individet, sa hun.
«Her blir det vakkert, vi skal kle fjellet med mennesker og våpen.»
Sigurd Allern, som ikke har besvart Vi Menns henvendelser, var en svært omdiskutert kandidat til professorstillingen i journalistikk ved Universitetet i Oslo. VG tok på lederplass avstand fra Allerns ansettelse. Flere mente at det var en fornærmelse mot ytringsfriheten å ansette en mann som i flere tiår hadde kjempet for at landet skulle bli et kommunistisk diktatur.
Tidligere justisminister og LO-sjef Gerd-Liv Valla ble i 1971 ekskludert fra SUF (m-l). Midt på 1970-tallet ble hun med i Kommunistisk Universitetslag (KUL) i stedet. I memoarboken «Gi meg de brennende hjerter» (2012) understreker hun at hun aldri var stalinist, men nekter for øvrig å beklage at hun var medlem av bevegelsen.
Egil Olsen sier til Vi Menn at han var svært lite sentral i ml-bevegelsen, men at sympatien ligger fast.
– Jeg stemmer fortsatt Rødt, ikke minst på grunn av vår grenseløse servilitet til USA i utenrikspolitikken, sier Drillo.
Revolusjonær terror
Ml-bevegelsen sto ikke spesielt sterkt i befolkningen som helhet. Valgforbundet, som het Rød valgallianse, fikk aldri over én prosent av stemmene ved valg. «Lite i folket, stort i Studentersamfunnet», som Arbeiderparti-lederen Reiulf Steen lett syrlig sa.
Men 1. mai 1976 gikk det om lag 10 000 mennesker i faglig 1. mai-fronts tog i Oslo. Dette var «ml-toget», og 10 000 i Oslo tilsvarer 100 000 i London eller Paris. Ikke i noe annet vestlig land fikk et bokstavtro marxistisk-leninistisk parti en tilsvarende oppslutning.
Og dette dreide seg tross alt om et parti som riktignok hadde en vag drøm om et klasseløst samfunn, men som i praksis ville endre det norske samfunnet på en dramatisk og eksperimentell måte til et totalitært diktatur. Med vold som virkemiddel.
Så sent som i 1979 skrev den sentrale ml`eren Tron Øgrim: «Vil vi ikke styrte dette kapitalistiske systemet og undertrykke det med nødvendige midler som revolusjonær krig, revolusjonært diktatur og revolusjonær terror, så fortsetter kapitalismens diktatur og terror til evig tid.»
Det var tydelig hva AKP mente i sitt program fra 1976: Eneste veien til proletariatets diktatur var gjennom væpnet revolusjon, borgerskapet ville aldri gi fra seg makten frivillig. Partiet beskrev staten som helfascistisk; den som ville gjøre revolusjon, måtte være militant og beredt. Forfatteren Tor Obrestad skrev: «Her blir det vakkert, vi skal kle fjellet med mennesker og våpen.» Den tidligere AKP-er Stein Roger Solheim: «Den mest sannsynlige veien til sosialisme: først krig og så sosialisme.»
Dekknavn
Forsto AKP-medlemmene hvilke mål de hadde satt seg, hva det faktisk innebar?
Journalisten, historikeren, høyskolelektoren og forfatteren Bjørn Westlie, medlem av AKP fra 1973 til 1985, sa det slik i et innlegg om venstreekstremisme i Litteraturhuset 25. februar 2013:
– I AKPs mest fanatiske fase forberedte kadrene seg på krig. De løsnet ikke skudd, likevel var deres voldspotensial betydelig fordi det lå et underliggende budskap om konflikt. Vold var en uløselig del av ml. At den ikke ble utløst, fritar oss ikke for ansvar. AKPs historikk, de voldsomme ambisjoner fra 1974-84, gikk for langt. Jeg, som var medlem i denne perioden, gikk for langt.
Han forsøkte å forklare hvordan det kunne bli slik:
– Det er vanskelig å huske hvordan det var å være et medlem av ml-miljøet. De man møtte, var identitetsløse figurer, med dekknavn. Minnene ble raskt utydelige. Det skriftlige materialet ble også borte. Altfor mange har lukket døren og kastet nøkkelen til denne delen av sitt liv.
Forsinket dommedag
En annen som har tatt klart avstand fra det han sto for den gangen, er forfatteren og skolemannen Harald Skjønsberg. Han etterlyser et tilsvarende selvoppgjør fra andre:
– Som et reelt alternativ for store ungdomsgrupper svant AKP (ml) hen på slutten av 70-åra. Partiet fortsatte å bestå, men spilte en stadig mindre rolle utover i 80-årene. Én etter én trakk kadrene seg vekk, og de fortsatte å leve sitt liv som om ingenting var hendt. Mitt inntrykk er at få har tatt seg bryet med å oppsummere det de personlig var med på. Dette kan synes betenkelig. AKP (ml) var på tross av kanskje edle forsetter, en totalitær bevegelse, sier Asker-rektoren, og legger til:
– Det minste man kunne forlange av oss som ga etter for det totalitære, er at hver enkelt tar det ubehaget det medfører å holde den lille forsinkede dommedagen over seg selv og sitt eget virke, sier han.
Forvirret
Hendelsene må ses i sammenheng med politiske begivenheter i samtiden, fremfor alt Vietnamkrigen. USA hadde for de fleste nordmenn stått som et symbol og en garantist for politisk frihet og demokrati. Men nå førte landet en for mange uforståelig og opprørende krig mot en fattig asiatisk bondebefolkning. Brutaliteten i krigføringen var grenseløs og ble formidlet direkte inn i norske stuer via fjernsynet. Vietnamkrigen skapte forvirring.
Når selve kjernelandet blant de vestlige demokratier kunne gjøre seg skyldig i slike overgrep, hva var da de demokratiske idealene egentlig verdt?
I 1966 brøt Kulturrevolusjonen løs i Kina, for mange unge selve Svaret. I Sovjetunionen hadde det vokst frem en ny maktelite og ny overklasse. Kulturrevolusjonen satt i gang ovenfra av Mao selv, skulle forebygge at det samme skjedde i Kina.
Ideologien var den samme gjennom hele 70-tallet. Utopiene også. I tillegg til den hemningsløse dyrkelsen av Mao Kina var ml-erne svorne tilhengere av Pol Pot i Kambodsja og Enver Hoxha i Albania. De idealiserte «verdens første sosialistiske stat», Sovjetunionen under Lenin og Stalin. Dyrkingen av Stalin var forbløffende Ingen kunne få ledende posisjoner i bevegelsen hvis de ikke så på Stalin som en stor revolusjonær.
Alt raknet
I 1976 døde Mao Zedong. Noen uker senere ble fire av hans nærmeste medarbeidere arrestert, blant dem hans kone. Disse fire hadde stått meget sentralt under Kulturrevolusjonen, som var så hellig for AKP (m-l).
Omtrent samtidig gjestet Pål Steigan den albanske partikongressen, her kom det frem at det var en splid på gang mellom Kina og Albania. Dermed fikk illusjonen om en kommunistisk verdensbevegelse et skudd for baugen. Så begynte informasjonene å komme om Pol Pots folkemord i Kambodsja.
Den norske ml-bevegelsen ble drevet frem av en politisk energi uten sidestykke i Etterkrigs-Norge. Forbildene deres var ille. Tradisjonen de knyttet seg til var udemokratisk og potensielt svært farlig. Og teoriene holdt ikke mål. Når partiet ble ribbet for utopier, var faren over, og aktivistene kunne finne fredeligere måter på prege samfunnet på.
Kilder:
Hans Petter Sjøli: Mao, min Mao, Cappelen Damm
Harald Skjønsberg: Tilbakeblikk på AKP (m-l)s tiår
Denne saken ble første gang publisert 12/06 2019, og sist oppdatert 11/06 2019.
