Banksjefen som veltet statsministeren
Krise på bestilling
Den nye statsministeren kom på jobb første dag og ble møtt av en krise som truet med å knekke landet. Krisen var iscenesatt av sentralbanksjefen og en hemmelig gruppe av næringslivstopper. Ja − det skjedde i Norge, og det er ikke mer enn 90 år siden.
Se for deg at nordmenn flest mener at Erna Solberg og hennes borgerlige regjering har falt dem i ryggen og prioritert de rikeste næringslivstoppene under pandemien. Se for deg at velgerne heller vil ha en Arbeiderparti-regjering. Forestill deg så at norske skipsredere, industrieiere og storinvestorer går sammen om å manipulere børskurser i hemmelighet og i strid med loven, men i nært samarbeid med sjefen for Norges Bank. Og til slutt sørger for at Jonas Gahr Støre blir styrtet som statsminister.
Uhyggelig?
− Et slikt scenario kan minne om hva som skjedde vinteren 1928 da historiens første Ap-statsminister ble kastet etter bare 18 dager i regjeringskontorene, sier sentralbank-historiker Eivind Thomassen.
Som besatt
Om ikke annet, var alle enige om at Norge befant seg i en alvorlig krise. 1. verdenskrig var fersk historie. Selv om Norge hadde tviholdt på sin nøytralitet, slet samfunnet med å klare overgang fra krig til fred.
Norges Bank kjempet på mange fronter:
For mye penger var i omløp; i 1920 tre ganger mer enn i 1913. Prisene var fire ganger høyere enn i 1913 og stigende. Arbeidsledighet og økonomisk uro tiltok. Eksportinntektene falt. Kronekursen falt. Børskursene falt. Banker som hadde lånt ut store summer til aksjespekulasjon under og like etter 1. verdenskrig, truet med å gå dukken. Fra høsten 1920 til mars 1923 måtte 46 banker tigge Norges Bank om krisehjelp. 26 banker, blant dem landets to største, måtte innstille sine betalinger. Kassene var tomme.
Norges Banks medisin var tøff: Høyere renter for å få folk til å spare fremfor å bruke penger, og tiltak for å tvinge prisene ned slik at man fikk mer for hver krone. For Norges Banks nye sjefdirektør Nicolay Rygg ble kampen nær innpå en besettelse: Landet måtte gjennom en «moralsk og økonomisk gjenreisning». Prisene måtte ned, all overflødig pengemengde måtte «skjæres vekk».
Dette passet de rikeste i Norge godt. De hadde kapital bundet i skip, fabrikker og råvarer, og ville tjene på en sterk krone ved eksport til utenlandske markeder.
Verre var det for bønder, fiskere, arbeidere og håndverkere som måtte tåle lavere lønninger, lavere priser på produktene sine og jobber som forsvant. Verdien på gjelden deres steg.
Hemmelig super-selskap
I 1925 ble et mystisk selskap etablert. Selskapet ble ledet av den vel ansette og omgjengelige konsul og vinhandler Hans Halvorsen, og fikk navnet AS Securitas.
Når bankaksjer sank i kurs på børsen, dukket Securitas opp og kjøpte nok aksjer til at kursene steg igjen. Som følge av Securitas› forbløffende evne til å hoste opp store pengebeløp til å kjøpe aksjer i banker på randen av stupet, ble Den norske Creditbank (i dag DNB), Bergens Privatbank (i dag del av DNB) og Christiania Bank og Kredittkasse (i dag del av Nordea) samt privatbanker i Drammen og Trondheim reddet.
Securitas AS skulle ikke tjene penger på bankaksjer. Selskapet skulle manipulere kursene slik at de ikke sank og dermed utløste panikk blant aksjonærer og kunder.
Hvor pengene kom fra? Det skulle være en hemmelighet.
En sentral partner for Securitas var selveste sentralbanksjefen, sjefdirektør Nicolai Rygg. Han sørget for at Securitas fikk kassakreditt, og selskapet ble raskt en av de aller største låntagerne i Norges Bank. Og det i strid med loven.
Lånene ble sikret gjennom garantier fra 77 aktører i næringslivet. Blant dem var datidens største redere som Wilh. Wilhelmsen, Fred. Olsen og Thomas Fearnley. Også treforedlingsgigantene Borregaard og Hafslund var med blant garantistene. Men det skulle utenforstående ikke få vite.
− Mange, muligens alle deltagerne i Securitas-aksjonen, var selv aksjonærer i bankene de støttet, skriver sentralbankhistoriker Eivind Thomassen i sin mastergradsavhandling,
− Bankene utgjorde viktige støtter for denne elitens sosiale prestisje og økonomiske makt.
Securitas var kort og godt et hemmelig komplott mellom de fremste næringslivstoppene og sjefen i Norges Bank, Nicolai Rygg − Norges kanskje mektigste byråkrat noensinne.
De brukte skattebetalernes penger for å kamuflere at bankvesenet var i ferd med å kollapse. Og makten Securitas og dets bakmenn fikk, skulle bli stor nok til å velte en norsk regjering.
Valgbombe
Utover høsten 1927 var Nicolay Rygg i trøbbel. Securitas AS maktet bare så vidt å holde liv i sin hemmelige operasjon for å holde kursene oppe på bankaksjene. Nordmenn i hopetall var gått lei av Ryggs økonomiske tiltak og Høyre-regjeringens manglende evne til å holde Rygg i ørene.
Ved stortingsvalget høsten 1927 ble Arbeiderpartiet for første gang største parti. I kretsen rundt Norges Bank, næringslivstoppene og det borgerlige Norge var panikken gryende:
Den russiske revolusjon lå bare ti år tilbake i tid. Og nå hadde mer enn hver tredje velger stemt sosialistisk. I tillegg kom Bondepartiets stemmer.
Avtroppende Høyre-statsminister Ivar Lykke rådet Kongen til å be Bondepartiet − det minste av to onder − å danne regjering. Kong Haakon VII besluttet å følge vanlig praksis og be det største opposisjonspartiet om å danne regjering; Arbeiderpartiet.
All overflødig pengemengde måtte skjæres vekk.
− Jeg er også kommunistenes konge, sa kong Haakon og ba 69 år gamle Christopher Hornsrud bli statsminister.
Motstanden i borgerskapet var massiv.
«En samling av Det norske arbeiderpartis naiveste valgagn,» skrev Aftenposten om regjeringen Hornsruds tiltredelseserklæring. Avisen spådde at den ville føre til regjeringens fall.
− En farlig situasjon
24. januar 1928 møttes to umake menn.
Sjefdirektør Nicolay Rygg i Norges Bank hadde gjort en taktisk tabbe. Toppbyråkraten fra solide kår i Stavanger, utdannelse fra Norge, Tyskland og Sveits i juss, økonomi og statistikk, professorat i statsøkonomi og tidligere direktør i Statistisk sentralbyrå, hadde åpenbart ikke regnet med at Arbeiderpartiet skulle komme i regjering.
Gårdbrukersønnen Christopher Hornsrud fra Skotselv i Buskerud, selvlært handelsbetjent og kjøpmann og forkjemper for alminnelig stemmerett, kjent for å kombinere bibelsitater og spiritisme med sosialisme, lot seg ikke imponere.
Sentralbanksjefen ba Hornsrud om grønt lys for å etablere en «innskuddssentral». Til sentralen skulle banker frivillig betale inn penger, slik at banker i krise kunne låne til de var over kneika. Garantist for krisebankenes lån: Norges Bank.
Hornsrud mente at de ikke var Statens oppgave å redde dårlig drevne banker, ikke de veldrevne bankenes oppgave heller.
Ryggs tanke var at innskuddssentralen skulle overta jobben med å skape ro rundt bankene. Overfor Hornsrud la han ikke skjul på at han hadde et mektig våpen i bakhånd − Securitas − av Rygg bare omtalt som «et konsortium».
… budskapet må ha kommet som et slag i ansiktet.
− Når konsortiet slipper kursen på bankaksjer, har vi en farlig situasjon, skal Rygg ifølge egne notater ha fortalt den påtroppende statsministeren Christopher Hornsrud.
Hornsrud lot seg ikke true med på Ryggs planer om innskuddssentralen.
Krakk som bestilt
Klokken 12, 28. januar 1928 tiltrådte regjeringen Christopher Hornsrud. I samme øyeblikk stupte aksjekursene på børsen. Det dramatiske fallet ble utløst av at Securitas brått sluttet å handle bankaksjer.
− Det (kan) se ut som at Securitas› kjøpsstans var ledd i en bevisst strategi for å få presset igjennom innskuddssentralen, skriver historiker Thommesen.
− Halvorsen (Securitas-sjefen, red.anm.) kan også ha sett kaos på børsen som et beleilig påskudd for et borgerlig mistillitsforslag i Stortinget.
Det gikk ikke slik Rygg og hans mektige næringslivsvenner regnet med. Kursen på bankaksjene stabiliserte seg før fallet smittet over på andre aksjer. 6. februar innså Rygg at slaget om innskuddssentralen var tapt. Han krevde i stedet at regjeringen skulle ta opp valutalån slik at Norges Bank kunne kjøpe norske kroner i utlandet, og på den måten forsvare kronekursen opp mot andre lands valutaer.
Statsminister og finansminister Christopher Hornsrud var lunken og forholdet til Rygg ble iskaldt. Hornsrud avviste Ryggs krav: Statens gjeld var allerede for stor. Kronens verdi i det internasjonale valutamarkedet kunne ikke holdes.
− Dette budskapet må ha kommet som et slag i ansiktet på Rygg. Sjefdirektørens livsverk fremsto som feilslått, skriver sentralbankhistoriker Thomassen.
Men sjefdirektør Nicolai Rygg var villig til å trosse både kongen og folkestyret for å nå sine mål.
Ventet virvar
Senere samme dag ble Nicolai Rygg oppsøkt på sitt kontor i Norges Bank på Bankplassen. Den besøkende var Johan Ludwig Mowinckel − skipsreder, Securitas-garantist og leder av Venstre.
Ifølge sentralbanksjefens personlige notater gjengitt av Thomassen, forløp samtalen slik:
Rygg:« «Dette går galt (...) med den nåværende regjering blir det virvar.»
Mowinckel: «Kan De, med hånden på hjertet, si at det er nødvendig for tilliten at regjeringen faller?»
Rygg: «Ja. Våre valutabeholdninger er snart uttømt, og kommer vi da på minussiden, vil det briste.»
I opposisjonspartiet Venstre kunne ingen tvile på at det var Rygg som anbefalte regjeringens fall. Venstres gruppe på Stortinget var avgjørende for at det ble flertall for mistillit mot Hornsruds regjeringserklæring, 15. februar 1928.
Hornsrud la ikke skjul på hva han mente var den egentlige årsaken til at hans regjering ble styrtet etter bare 18 dager:
− Det ble forlangt av de banker og pengeinteresser at arbeider- og bonderegjeringen skulle fjernes for å få en lydig regjering som ikke sa nei når de kom med sine private interesser, sa Hornsrud.
Hornsruds etterfølger: Johan Ludwig Mowinckel.
Til skrekk og advarsel
Ryggs pengepolitikk og gullstandarden ble forlatt i 1931. Storbankene fortsatte å skjelve i flere år. Rygg ble sittende som toppsjef i Norges Bank til 1946. Med hans avgang var det slutt på sentralbankens selvstendige stilling. Siden den gang er følgene av Ryggs pengepolitikk blitt betegnet som mer alvorlige enn problemene han forsøkte å løse.
Tidligere statsminister Kåre Willoch har skrevet om mellomkrigstidens mektige sentralbanksjef Nicolai Rygg og hans «politikk som ble et avgjørende skremsel mot en uavhengig sentralbank for generasjoner av økonomer og politikere − blant dem undertegnede.»
Om Christopher Hornsrud og hans velgere ble ofre for Rygg i 1928, bærer Rygg mye av ansvaret for at nåværende sentralbanksjef Øystein Olsen måtte stå skolerett i Stortinget i fjor for ansettelsen av ny sjef for oljefondet, Nicolai Tangen.
Kilder:
Knuten på perlekjedet Securitas-
aksjonen og Norges Bank 1925–28
av Eivind Thomassen
Nytt blikk på Hornsrud-regjeringens fall i Historisk Tidsskrift nr. 3 2013
av Eivind Thomassen
Arbeiderbladet, 7. februar 1928
Arbeiderbladet, 26. april 1928
Aftenposten, 31. januar 1928
Stortingsforhandlinger. 1928 Vol. 77
Nr. 7a
Hvor uavhengig bør sentralbanken være? I: Stabilitet og langsiktighet: Festskrift til Hermod Skånland
av Kåre Willoch
Minner og meninger. 3: Statsminister
av Kåre Willoch
«Ingen gir fra seg regjeringen frivillig» Arbeiderpartiet, LO og regjeringsmakten 1928–2008 av Hans Olav Lahlum
Gullstandarden
Frem til 1. verdenskrig var Norges pengeverdi knyttet til gull. Mengden penger i omløp var avstemt etter mengden gull som lå i Norges Banks hvelv. Verdien av pengene fulgte verdien til gullet. En pengeseddel kunne løses inn i en tilsvarende mengde gull.
Under 1. verdenskrig ble pengeverdien frikoblet fra gullverdien i mange land for å kunne finansiere krigsindustrien. Resultatet var at verdien av hver krone sank (inflasjon) Etter krigen var det lenge et mål for nasjonalbankene å redusere pengemengden og få opp verdien av valutaen igjen. Målet, blant annet uttalt av Norges Banks ledelse, var å få verdien av pengene igjen knyttet til verdien av nasjonalbankens gullbeholdning.
Denne såkalte «Paripolitikken» lyktes aldri, og ble forlatt i 1931 etter å ha ført til betydelig økonomisk ustabilitet og bankkrise.
Kilde: Store norske leksikon
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 38 2021
Denne saken ble første gang publisert 12/08 2021.
