CHALLENGER
Challenger-ulykken: Astronautene visste at de skulle dø
28. januar 1986 eksploderer romfergen Challenger i en gigantisk ildkule. Snart blir det klart at årsaken til katastrofen er en banal feil – og at de syv astronautene om bord overlevde de første sekundene av flammeinfernoet.
Tirsdag 28. januar 1986 våknet Floridas innbyggere opp til en av de kaldeste morgenene i manns minne. Et polart høytrykk hadde i løpet av natten presset temperaturen i den vanligvis varme solskinnsstaten helt ned i minus fem grader.
I den frostklare natten hadde teknikerne ved Kennedy Space Center hatt nok å gjøre med å slå istappene bort fra oppskytingsrampe 39B.
Den fuktige luften i Florida hadde skapt et flere centimeter tykt islag på vest- og nordsiden av oppskytingstårnet, og selv om det dagen før var blitt helt flere tusen liter frostvæske i det enorme vannbassenget ved siden av romfergen, fløt isflakene rundt på vannflaten.
Ingenting var som det pleide å være på en oppskytingsdag, men det bekymret ikke de to kvinnene og fem mennene som skulle ut på oppdrag med Challenger – de var bare ivrige etter å komme av sted.
Egentlig skulle oppskytingen funnet sted 22. januar, men to ganger var den blitt utsatt på grunn av dårlig vær og tekniske problemer. Besetningsmedlemmene krysset fingrene for at alt skulle lykkes i det tredje forsøket. Det gjorde også foreldre, ektefeller, barn og søsken som var kommet til Florida for overvære det både spennende og storslagne øyeblikket idet mennesket legger Jorden bak seg.
Romfergen – gjenbruksfartøy som revolusjonerte romflygingene
Ideen om en romferge går tilbake til 1930-årene da den østerrikske rakettingeniøren Eugen Sänger foreslo å erobre universet med et rakettdrevet romfly. I april 1981 – nøyaktig 20 år etter at sovjetrussiske Jurij Gagarin var blitt det første mennesket i rommet – ble Sängers visjon til virkelighet da NASA sendte Columbia til himmels og med det innledet gjenbruksromfergenes epoke.
Gjenbruksromfergene ble sendt opp som en rakett og landet som et glidefly. De fikk jobben med å sette satellitter ut i bane og frakte astronauter og nødvendighetsartikler til og fra romstasjoner.
Etter Columbias jomfrutur og frem til januar 1986 hadde NASA-romferger dratt til himmels og landet trygt igjen 24 ganger. Det var ingenting som tydet på at oppdrag nummer 25 skulle spolere NASAs statistikk over vellykkede romfergetokt.
Kvinnelig lærer skulle bli den første menige amerikaneren i rommet
Romfergeoppskytinger var etter hvert blitt ren rutine som TV-stasjonene knapt gadd å sende fra. Men nettopp denne dagen sto det omkring 500 journalister og fotografer skulder ved skulder på de tettpakkede tilskuerplassene ved Kennedy Space Center.
En ting gjorde oppdrag STS-51-L annerledes enn de tidligere: For første gang i romfartshistorien var en menig amerikansk borger med om bord, og side om side med høyt utdannede eksperter ventet 37-årige Christa McAuliffe, mor og lærer, på å innta universet.
Hun var utvalgt blant over 11 000 søkere til Teacher in Space-prosjektet som skulle gi amerikanernes begeistring for romfart ny glød, og gi skolebarn over hele USA lyst til å utdanne seg til ingeniører og romforskere.
I månedene før oppskyting hadde læreren vært på turné rundt i USA og fortalt begeistret om den kommende romferden, og for hver dag ble hun stadig mer populær. Alle var betatt av den sympatiske kvinnen som våget å ta turen ut i universet, selv om hun hadde to små barn.
Sammen med sin far og de andre astronautfamiliene oppholdt Scott på ni og Caroline på seks år seg på taket av romfartssenterets administrasjonsbygning der de hadde førsteklasses utsikt til romfergen.
Oppdraget
I lasterommet på Challenger lå navigasjons- og kommunikasjonssatellitten TDRS-2, som i løpet av den seks dager lange ferden skulle settes i bane rundt Jorden, og sonden Spartan-Halley.
Satellitten skulle gjøre det mulig for NASAs kontrollsenter å ha kontinuerlig kontakt med romfergene uten å bruke jordstasjoner, mens Spartan-Halley skulle observere Halleys komet i løpet av 20 kretsløp før sonden skulle hentes inn igjen.
På programmet sto det dessuten massevis av vitenskapelige eksperimenter, men for den jevne amerikaner var det de to satellittoverførte undervisningstimene som Christa McAuliffe skulle stå for, man ventet mest på.
Det var planlagt at læreren i totalt en halv time skulle fortelle om hverdagen om bord i en romferge og demonstrere hvordan vektløshet virker i praksis.
Ventetid
Om bord i Challenger fordrev astronautene tiden med småprat. De hadde fått hjelp til å ta plass i den vertikale romfergen allerede litt over åtte basert på planlagt liftoff klokken 10.38, men grunnet kulden ble oppskytingen utsatt en time.
Flere ganger hadde teknikerne fjernet isflak fra bassenget ved siden av oppskytingsrampen. Hensikten med bassenget var å dempe det enorme lydtrykket som rakettene avgir. Sekunder før liftoff skulle mer enn én million liter vann fosse utover rampen og sluke de kraftige lydbølgene som ellers kunne skadet romfergen ved eksempelvis å riste løs varmeskjoldet.
Mens de ventet på klarsignal til å dra, lot astronautene småpraten gå om løst og fast. En måke som svevde forbi, fikk et ord med på veien, men ellers var det iskalde vinterværet det de snakket om.
Alt som ble sagt inne i romfergen, ble tatt opp på bånd, og mens den kvinnelige astronauten Judith Resnik var overstadig munter og tøysete, var Christa McAuliffe atskillig tausere.
O-ringer
– pakninger som skulle sikre at 3000 °C varm gass ikke slapp ut
Romfergesystemet besto av selve romfergen, en hovedtank og to 45 meter høye bæreraketter. Når romfergen ble sendt opp, var den festet til hovedtanken, mens de to bærerakettene og de tre hovedmotorene bak på romfergen sørget for å løfte fartøyet til værs.
Mens hovedmotorene brukte flytende drivstoff, var bærerakettene basert på et fast drivstoff som ligner viskelær og består av aluminium i pulverform blandet med oksidasjonsmiddelet ammoniumperklorat.
Raketter som drives av fast drivstoff kan ikke slås av igjen; de går og går til drivstoffet har tatt slutt. For romfergenes vedkommende var det noe som inntraff i cirka 45 000 meters høyde da bærerakettene ble koblet fra.
Bærerakettene besto av flere seksjoner. I skjøten mellom hver seksjon satt det en gummipakning, en såkalt O-ring, som skulle sørge for komplett tetning mellom seksjonene for at cirka 3000 grader varm gass fra rakettens indre ikke skulle presse seg ut gjennom skjøtene, men forbli inne i raketthylsen.
Liftoff
I tilskuerområdet sto titusenvis av fremmøtte og hutret i kulden. Et par skoleklasser var på plass for å se på at læreren faktisk ble astronaut, og blant tilskuerne var også Christa McAuliffes foreldre og søsteren Betsy. De var omgitt av en skog av ivrige pressefotografer som sto klare til å feste til filmen alt av smil og nervøs engstelse som ansikter og kroppsspråk måtte gi uttrykk for.
Klokken 11.38 ble tenningen slått på, og da Challenger løftet seg fra startrampen på en søyle av ild, knipset fotografene alt de maktet. Bildene viser hvordan flere måneders uro og nervøsitet ble avløst av en enorm lettelse hos McAuliffe-familien som sto som trollbundet og fulgte romfergens ferd mot himmelen.
Om bord i Challenger, som ristet og skakte, sto stemningen i taket. Besetningsmedlemmene ble presset bakover i setene, en fabelaktig følelse som fikk dem til å glemme sine roller som nøkterne eksperter.
”Go, you Mother,” kauket piloten Michael Smith. ”All riiiight,” istemte Judith Resnik mens romfergen i et øredøvende brøl av støy og ild økte farten, la Jorden bak seg, og snart var oppe i en hastighet på 3000 km/t.
Nede på bakken sto tilskuerne og hoiet og klappet og satte imponert tommelen i været. Ifølge kontrollsenteret var det en perfekt oppskyting. Samtlige standardprosedyrer ble fulgt, og måleverdiene så bra ut.
Advarsel
– NASA ignorerte ingeniørenes bønn om utsettelse
Før denne ferden hadde O-ringene gjentatte ganger ført til problemer med bærerakettene. Første gang var i november 1981 da gass fra rakettens indre hadde brent opp gummipakningene.
Også under en romfergeoppskyting i 1983 ble deler av O-ringene svidd bort av den ekstreme varmen. Men NASAs ledelse fant ingen grunn til å gripe inn – de ømfintlige pakningene ble bare kategorisert som en ”uønsket, men akseptabel risiko”, og de etterfølgende oppskytingene, samtlige vellykkede, befestet romfartsorganisasjonens oppfatning av at O-ringene ikke utgjorde noen trussel mot sikkerheten.
Produsenten, rakettfirmaet Morton Thiokol, hadde erfaring for at skader på O-ringene oftest forekom ved oppskyting i relativt kaldt vær; i Florida vil det si temperaturer under 18 grader. Den kjølige luften gjorde gummiringene stive og mindre elastiske, og i timene før Challenger skulle av sted, prøvde firmaets ingeniører å overtale NASA til å utsette oppskytingen til det ble varmere i været.
I oppskytingsområdet lå temperaturen på bare et par plussgrader, altså minst ni grader kaldere enn ved noen av de 24 foregående oppskytingene, og ingeniørene frarådet på det innstendigste at bærerakettene ble fyrt av ved en lufttemperatur lavere enn 11 grader.
Trass i advarslene insisterte NASA på å gjennomføre oppskytingen – en skjebnesvanger beslutning.
"Uh-oh"
Normalt brukte en romferge åtte et halvt minutt på å nå ut i rommet. Så langt kom Challenger aldri.
Eksakt 73 sekunder etter liftoff hørte kontrollsenteret piloten Michael Smith si: ”Uh-oh.” Et tidels sekund senere eksploderte fartøyet i 14 500 meters høyde i en hvit forgrenet sky mot den blå himmelen.
På tilskuerplassene stirret folk vantro opp på røykskyene, og som forstenet holdt noen av dem ennå tommelen i været mens de forsøkte å fatte hva som foregikk rett for øynene på dem. Foreldre klemte barna inntil seg for å skjerme dem mot det redselsfulle synet.
”Fartøyet har eksplodert,” sa en sjokkert representant for NASA til McAuliffes foreldre. ”Fartøyet har eksplodert,” gjentok moren uforstående, mens faren ble likblek i ansiktet.
Den verste katastrofen i NASAs historie var realitet, og mens romfartsorganisasjonen samlet de sjokkerte pårørende, begynte kondolanser fra hele verden å strømme inn. Klokken 17 sto en beveget president Ronald Reagan frem på TV og uttrykte sin dyptfølte sorg.
Sent på ettermiddagen kom NASA med sin første offisielle uttalelse. I sekundene etter eksplosjonen hadde en kommentator bemerket at det tydeligvis hadde skjedd en større funksjonsfeil, men Jesse Moore, leder av avdelingen for romfart, slo fast at det ennå var for tidlig å si noe som helst om årsaken til katastrofen.
Ingenting unormalt hadde skjedd før eksplosjonen, og ingen alarmer var utløst i romfergen, opplyste Moore og forsikret at NASA hadde etablert en undersøkelseskommisjon som allerede var i gang med å innhente og grundig analysere all informasjon.
Etter katastrofen var det ett spørsmål som opptok alle: Skjønte astronautene at de var i fare?
Ja, lød det grufulle svaret.
Rettsmedisinske undersøkelser viste at besetningen overlevde selve eksplosjonen, men at de etter kort tid mistet bevisstheten og ikke registrerte det tre–fire minutter lange fallet mot havflaten.
Oksygenforsyningen til besetningsmodulen ble ødelagt i eksplosjonen, men astronautene hadde med nødforsyninger. Fire oksygenflasker ble berget i havet, og en teknisk sjekk viste at tre av dem hadde vært i bruk. Det betyr at noen av besetningsmedlemmene må ha vært i live og i stand til å aktivere nød-oksygenforsyningen straks etter eksplosjonen.
Ifølge ekspertene var kabinen likevel så ødelagt at astronautene mistet bevisstheten grunnet trykkfall etter cirka 20 sekunder. Ingen opplevde trolig møtet med havflaten som de traff med en dødelig kraft på 200 G.
Videobevis
Undersøkelseskommisjonen, som blant annet besto av det første mennesket på Månen, Neil Armstrong, og den berømte fysikeren Richard Feynman, ble gitt en umåtelig vanskelig oppgave da de skulle rekapitulere begivenhetene frem til Challengers forlis.
Alle som hadde bidratt til å designe, tegne og bygge romfergen ble intervjuet, alt av konstruksjonstegninger ble analysert, leverandører ble konfrontert og uendelige mengder av data, film og fotografier fra oppskytingen ble gransket.
Og det fotografiske bevismaterialet viste seg å gi etterforskerne et avgjørende spor.
Videoopptak avslørte at den første uregelmessigheten viste seg etter nøyaktig 0,678 sekund – et mikroskopisk tidsspenn etter liftoff – da en mørk grå røyksky trengte ut av en av skjøtene på den høyre bæreraketten.
Berging
Challengers besetningsmodul ble lokalisert 7. mars 1986, knappe seks uker etter oppskyting. På 30 meters dyp cirka 29 kilometer fra kysten fant dykkere besetningsmodulen der flere av de døde astronautene ennå satt fastspent i setene.
Likene ble berget, og under en høytidelighet ved Kennedy Space Center i april 1986 ble kistene frigitt til de pårørende. Halvparten av de etterlatte hadde gitt uttrykk for at de ønsket en grav på en militærkirkegård, men Christa McAuliffe ble stedt til hvile på Blossom-Hill-kirkegården på en bakketopp nær skolen i New Hampshire der hun arbeidet.
På gravsteinen hennes står det at hun var ”den første vanlige amerikanske borgeren som våget seg av sted mot universet.”
Etterpåklokskap
9. juni 1986 blev undersøkelseskommissionens rapport om Challenger-ulykken offentliggjort. Romfergen forulykket på grunn av en feil i samlingen mellom de to nederste delene av høyre bærerakett. O-ringen, som skulle sørge for at de varme gassene ikke slapp ut, hadde på grunn av kulden mistet sin fleksibilitet og evne til å forsegle.
Rapporten konkluderte også at teknisk svikt ikke hadde skylden alene. At ulykken i det hele tatt kunne skje, skyldtes i høy grad et betent arbeidsklima i NASA.
I mange år hadde eksperter og fagfolk påpekt at O-ringene var upålitelige og utilstrekkelige, men NASA hadde aldri tatt tak i problemene og sørget på toppen av alt for å trumfe igjennom oppskytingen, selv om ingeniører fra firmaet som produserte rakettene hadde frarådet det.
NASA kansellerte deretter alle romfergeoppdrag. Organisasjonen gjennomgikk en rekke omstruktureringer, romfergenes sikkerhetsprosedyrer ble forbedret, og de sentrale O-ringene ble byttet ut med mer temperaturbestandige pakninger.
Først etter to og et halvt år, 28. september 1988, dro en ny og oppgradert romferge til værs da Discovery satte kursen for universet. Men da ventet tilskuerne med å klappe til det var klart at romfergen var fremme og lå trygt på plass i sin definerte bane.
Artikkelen ble først publisert på illvit.no.
Denne saken ble første gang publisert 28/01 2016, og sist oppdatert 11/11 2022.
