forsvarsverk, varslingspunkt og grensemarkering
De norske bygdeborgene
I eldre jernalder ble det bygd anlegg til å forskanse seg bak. Bygdeborgene lå på bratte åstopper og koller, og de var lett tilgjengelige bare fra én side.
I Norge kjenner vi til mer enn 400 bygdeborger. Det er flest slike på Østlandet og i Agder, men anlegg finnes også i lavere antall blant annet på Vestlandet, med omkring 60 bygdeborger der. Trøndelag og søndre Nordland har omkring 40 av dem. Den nordligste ligger ved Harstad i Troms og Finnmark. I Sverige er det kjent mer enn tusen bygdeborger.
Anleggene dateres til eldre jernalder (ca. 500 f. Kr.-550 e. Kr.). Flere steder er det minner om bygdeborger i navn som Borgen og Borgåsen. Lokalt har de gitt opphav til forskjellige sagn.
Palisadeforsterkede murer
Noen steder ble disse forskansningene anlagt nær gård og grend, andre ble bygd langt utenfor bosetninger. Flere var små, andre hadde lange murer. De besto av voller og murer av stein eller jord, eller bare steiner.
I de fleste tilfeller var de underlag for trepalisader. Når det var nødvendig, søkte folk og buskap tilflukt bak de palisadeforsterkede steinmurene og forsvarte seg mot inntrengere med våpen og kastestein derfra. Funn av kull og brente steiner kan ha kommet fra nedbrente trepalisader.
Høyere terreng enn angriperne
Bygdeborgene gir et lite ensartet inntrykk, og få er undersøkt arkeologisk. I dag er murene sammenraste og kan være svært tilgrodd. Bygdeborgenes festningsverdi besto i at forsvarerne fant dekning bak mur og palisade, og at de befant seg på et høyere terreng enn angripere.
Fra en bygdeborg hadde kaste- og skytevåpen ovenfra større rekkevidde enn en angripers våpen, og de hadde større virkning på nært hold. Effektiv taktikk for en angriper var å kunne brenne ned palisaden.
Mange bygdeborger besto av lange murer som mange menn må ha bygd. I noen norske bygdeborger er det påvist drikkevannskilder, men det er ikke funnet sikre rester etter samtidige bygninger.
Forsvar, grense og varsling
Arkeologer har ment at bygdeborger var lokale tilfluktssteder for gårder eller bygder. Etter et slikt syn avspeiler bygdeborgene samfunn som ikke trenger å ha vært organisert i større enheter enn bygdelag. Mange steder ligger bygdeborger imidlertid i ytterkant av bosetninger. Det har ført til oppfatninger om andre bruksområder enn bare forsvar av lokale bosetninger.
På østsiden av Mjøsa er beliggenheten slik at det er mulig å se fra den ene bygdeborgen til den andre. De ligger vendt mot innsjøen med utsyn til landskapet på den andre siden av den. Slike anlegg kan ha fungert både som forsvarssystemer, varslingspunkter og grensemarkeringer.
Også andre steder er bygdeborger anlagt i lignende mønstre. De kan ha tilhørt samfunn som var organisert i større enheter enn en bygd.
Øyeren i Rælingen
Særlig i yngre tider som bygdeborger ble oppført i, ble landsdeler i Norge fastere organisert. De var økonomiske og politiske enheter som ofte er blitt betegnet som småriker.
Bildet er av en bygdeborg på Tjuvstuåsen i Rælingen. Det er utsikt over innsjøen Øyeren.
Litteratur: Bl.a. Norsk arkeologisk leksikon s. 70-72: bygdeborg, av Dagfinn Skre, Oslo 2005; Arnvid Lillehammer: Aschehougs Norgeshistorie, bd. 1, s. 156f, 188, Oslo 1994.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 11 2021
Denne saken ble første gang publisert 10/03 2021.
