Slaget ved Waterloo
Blodbadet i Belgia ble Napoleons endelige nederlag
Søndag 18. juni 1815 tørnet 200 000 soldater sammen på noen vasstrukne jorder i Belgia. De ni timene som fulgte satte sluttstrek for Napoleonskrigene og endte opp som et av historiens blodigste slag.
Jeg så godt hvordan den franske artilleristen svabret kanonen sin og ladet på nytt. Den pekte på vår firkant, og da den ble avfyrt fikk jeg øye på kanonkulen, som syntes å komme rett mot meg. Skal jeg bevege meg? tenkte jeg. Nei! Jeg vet ikke hvilken hastighet en kanonkule har, men tror det tok to sekunder fra avfyringen til den traff fronten av karreen. Kulen traff ikke de fire mennene foran meg, men stakkarene til høyre. Den første ble truffet i knehøyde, før kanonkulen etter hvert rammet bakken under føttene på den fjerde, som ble alvorlig såret.»
Slik beskrev offiser og fanebærer Leeke hvordan det franske artilleriet – på 700–800 meters avstand – metodisk beskjøt karreen soldatene formet. Så nerveslitende opplevde de engelske infanteristene kanonaden, at kavaleriangrep kom som en velkommen avveksling.
Det er siden anslått at 2/3 av engelskmennenes drepte og sårede i slaget, om lag 11 000 mann, ble ofre for av Napoleons kanoner.
«De to første karene falt utover,» lød den britiske fanebærerens videre beretning, «jeg tror ikke de overlevde lenge. De to andre falt inni firkanten.»
Om slike ting ikke skjedde hvert eneste minutt i nærheten av den enkelte soldat ved Waterloo, så var det alltid en mulighet for at det kunne skje – når som helst – hele den blodige junisøndagen i 1815.
Løvehaugen
Det er spådd 23 grader, og i den lange, seige oppoverbakken fra stasjonen i Braine-l’Alleud, ikke lange togturen sør for Brussel, begynner jeg å bekymre meg for hvor lenge den ene vannflasken i sekken vil holde meg gående. I gatene er det fabrikknye biler, slanke joggere og skilt på fransk med advarsler fra det lokale vaktselskapet til potensielle innbruddstyver.
Menneskene som bodde like ved historiens mest omskrevne slag for over 200 år siden, jogget ikke. Da bestemte den enkeltes moral og tåleevne om de var opptatt med å plyndre de døde, bære sårede inn i låver og uthus – eller spa opp massegraver.
Plutselig blir Google Maps overflødig idet den 40 meter høye Løvehaugen kommer til syne mellom trærne. Haugen ble bygget ti års tid etter slaget, og har vært et stridstema siden: Endret den og ødela slagfeltets topografi for alltid, eller bivåner vi her et mektig monument som gir besøkende ypperlig utsikt? I motsetning til tusenvis av menn som deltok i slaget, er debatten ennå ikke lagt helt død.
Napoleon erklært fredløs
Slik kommer du deg dit
Selve slagmarken ligger paradoksalt nok ikke ved Waterloo, men ved Brain-l’Allaud, en liten by en knapp halvtime sør for Brussel med tog eller bil. Der ligger også Løvehaugen, Hougoumont og det fine museet – med våpendrill i tidsriktige uniformer på utsiden.
Waterloo er noen kilometer unna. Wellington-museet der er absolutt verdt et besøk.
Slaget ved Waterloo var det blodrøde punktumet for Napoleon Bonapartes forbløffende, 100 dager lange comeback. Etter å ha tapt en rekke slag i 1813–1814 mot en stor allianse bestående av Preussen, Østerrike, Sverige, Russland, Storbritannia, Spania og Portugal, ble den franske keiseren sendt i eksil til øya Elba.
Bare ni måneder senere seilte Napoleon fra den lille øya i Middelhavet, ble hilst jublende velkommen av ekstatiske soldater, avsatte den upopulære kong Ludvig XVIII – og ble sporenstreks erklært fredløs av Wienerkongressen.
Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen sverget nå på å sette sluttstrek for Napoleons styre – og trusselen han utgjorde – en gang for alle.
Klumpete våpen
Litt solbakt etter turen fra togstasjonen, får jeg øye på dem ved siden av Løvehaugen: tre karer i tidsriktige, franske uniformer, som lader et flintlåsgevær. Kommandoropene gjaller mens soldaten med våpenet bruker ladestokken. I kampens hete, når det hastet å lade om, hendte det ikke sjelden at uheldige soldater spiddet hånden på sin egen bajonett, en skade med eget navn: «infanteristhånd».
Her har vi lest, her har vi lært
Informasjon til denne artikkelen er hentet fra Mark Adkins bok «The Waterloo Companion» (Aurum Press, 2001), Wikipedia, en usunn interesse for gamle slag – og besøk på museer og slagmarken.
Når soldaten legger geværet til skulderen, er jeg den eneste av den lille gruppen tilskuere som skjønner at jeg bør holde meg for ørene. Kruttet i fengpannen flammer opp og det knaller voldsomt.
– Ser dere røyken? Tenk så kaotisk det måtte være på slagmarken når hundrevis av soldater skjøt samtidig, smellene, ropingen … Og enda bruker vi mindre ladning. Selv en godt trent soldat, klarte bare å fyre av et par skudd i minuttet, og én av fire ganger klikker børsa. Vil du holde den?
Stolt fordi jeg klarer å henge med på fransken, takker jeg selvsagt ja. Våpenet er så klumpete og uhåndterlig, at jeg gjetter på en vekt mer enn dobbelt så mye som fasiten på 4,7 kilo.
«En muskettkule vil treffe en figurblink på 70 meters hold,» skrev en britisk oberst i 1814, «men en soldat skal være svært uheldig for å bli såret av en vanlig muskett på 125 meters hold hvis fienden sikter på ham. Og på 180 meters hold, så kan du like godt skyte på månen.»
Man antar at det ble brukt omtrent 3,5 millioner muskettkuler under slaget ved Waterloo. Og at bare hver 162. kule faktisk forårsaket en skade.
Da en av de museumsansatte «soldatene» et uforklarlig øyeblikk sikter rett på meg med våpenet, kanskje for å gi meg et godt fotomotiv, utløser det et instinktivt ubehag å se inn i den grove munningen. Selv om jeg vet at det er et uladd våpen.
Lite slagfelt
Ved Waterloo sloss Napoleon mot to feltherrer: den britiske hertugen av Wellington og prøyssiske feltmarskalk Blücher. Napoleon ville angripe sine fiender separat før de kunne foreta en samordnet invasjon av Frankrike.
Den franske hæren vant først en mindre seier over Blücher ved Ligny, den 16. juni 1815 – Napoleons siste triumf. Under slaget fikk den 72-årige Blücher hesten skutt under seg, og ble båret halvveis bevisstløs fra slagmarken. To dager senere skulle han få sin revansj.
Landsbyen Waterloo lå den gangen i Det forente kongeriket Nederlandene, dagens Belgia. Slagfeltet var lite. Hærer som omfattet 200 000 mann, 60 000 hester og 537 kanoner tørnet sammen på et areal som bare var om lag 4 000 x 4 000 meter. Aldri siden har et slag med så store styrker funnet sted på et så lite område. Likevel oppsto det selv her flere «slag i slaget».
Sentral herregård
« Kavaleriangrep kom som
en velkommen avveksling.
Herregården Hougoumont utgjorde en fremskutt post på Wellingtons høyre flanke. Med både en skog og en frukthage rundt, ville dette befestede punktet fungere som en bølgebryter mot franske angrep. Det sies at Napoleon – posisjonert slik at han hadde utsyn mot denne delen av slagfeltet – angrep herregården som en avledning og for å binde opp allierte styrker. Så fikk det hele sin egen dynamikk, og franskmennene endte med å kaste 14 000 mann inn på dette avsnittet helt til slaget var ugjenkallelig tapt.
På et tidspunkt klarte 30 franskmenn å presse seg gjennom porten, noe som resulterte i desperate nærkamper. En håndfull engelskmenn skjønte at alt håp ville være ute om de ikke fikk hindret flere fiender fra å strømme inn. Ved hjelp av utfall med sverd og bajonetter, fikk de tvunget porten igjen og skjøvet slåen for. Fem minutter senere lå alle franskmennene døde, bortsett fra en trommeslager som var bare guttungen.
Det ble sagt at oberstløytnant Wyndham, som var med på å lukke porten, aldri klarte å lukke en dør resten av sitt liv. Han satt heller og skalv av kulde midt i et trekkfullt rom.
Dumdristig motangrep
Da det første franske infanteriangrepet begynte, litt etter klokka 13, trodde soldatene at 80 kanoner – La grande batterie – hadde myket opp fienden. I virkeligheten gjorde den sølete bakken og fiendens plassering bak en åskam, at kanonkulene hverken spratt opp med ødeleggende effekt, eller fant sine mål.
En fransk infanterist beskrev angrepets traumatiske klimaks på denne måten: «Tusenvis av engelskmenn reiste seg fra byggåkeren og avfyrte muskettene sine, som nesten berørte oss, noe som førte til et forferdelig mannefall. Alle ville blitt spredd over åssiden som en flokk maur, hvis vi ikke hadde hørt ropet: ‘Pass på, kavaleri!’ Nesten i samme øyeblikk angrep en flokk røde dragoner på grå hester. Etternølerne ble hugd ned uten nåde.»
I virkeligheten holdt Napoleon på å vinne slaget rett før dette skjedde, siden de allierte linjene vaklet. Noe en stakkars infanterist midt i slagtummelen selvsagt ikke kunne forventes å få med seg.
Det britiske motangrepet var briljant timet, men utviklet seg til en dumdristig affære. Ifølge Wellington hadde kavalerioffiserene «utviklet vanen å galoppere mot alt. De overveier aldri situasjonen, tenker aldri på hvordan det skal manøvreres foran fienden og holder aldri en reserve i bakhånd».
Britene jaget mye av det franske infanteriet, men manglet et plan utover dette. Flere av dem ga seg på La grande batterie, men uten å ha spiker som kunne fornagle fenghullene og ødelegge fiendens kanoner. Da det franske kavaleriet gikk til motangrep, hadde britene sprengte hester og ble en lett match.
Ryttere mot firkanter
« Det britiske motangrepet var briljant timet, men utviklet seg
til en dumdristig affære.
Et motiv som ofte går igjen på malerier fra slaget ved Waterloo, er franske kyrasserer – ryttere med skinnende hjelmer og brystplater – som angriper firkanter av britiske soldater. Dette pågikk i hele to timer, fra klokken 16–18. På et senere spørsmål om hva som var den tapreste handlingen han hadde sett i kamp, svarte Wellington «de gjentatte franske kavaleriangrepene ved Waterloo».
Nesten 9000 franske ryttere ble satt inn, og den psykologiske effekten på motstanderen var stor.
En engelsk offiser beskrev nesten poetisk det han syntes «på avstand så ut som en overveldende, lang linje, som glitret som en stormbølge truffet av sollys … Dette var de berømte kyrasserene, nesten bare veteraner, som hadde utmerket seg på de fleste slagmarker i Europa. På utrolig kort tid var de bare tyve meter unna og ropte: ‘Vive l’Empereur!’.»
En britisk sersjant så hvordan en soldat, blindet av et sår i hodet, løp ut fra firkanten sin og ble sablet ned.
Det var likevel vanskelig for kavaleri å trenge igjennom den allierte skogen av bajonetter. Mens hestene nektet å nærme seg det blinkende stålet, ble franskmennene selv blinker for håndvåpen og artilleri.
Blücher kommer
Gården La Haye Sainte hadde mye den samme betydningen som Hougoumont, bare mer sentralt i slagfeltet. Klokken 18.30 falt gården til franskmennene. Situasjonen ble atter kritisk for Wellington, siden Napoleon kunne føre frem artilleri og beskyte de allierte styrkenes sentrum fra kloss hold. Wellingtons siste håp var at Blücher ville komme til unnsetning i tide.
Og etter å ha marsjert i over 12 timer, dukker virkelig Blüchers tropper opp. Før de kan komme sine våpenbrødre til hjelp, må prøysserne likevel kjempe seg frem til slagfeltet gjennom landsbyen Plancenoit, der de stoppes av franske styrker. Det blir blodige nærkamper og landsbyen skifter hender flere ganger.
Når prøysserne i 20-tiden driver franskmennene ut av Plancenoit for siste gang, og garden – Napoleons eneste gjenværende trumfkort – må gjøre retrett etter et mislykket angrep, er slaget over.
museet. Foto: Tormod Løkling
Panoramautsikt
Ingen går de 226 trinnene opp til toppen av Løvehaugen uten å ta noen pauser. I hvert fall ikke jeg. Belønningen er en storslagen, 360-graders utsikt. Et par unge jenter prøver å få håret til å bli selfie-vennlig, noe som ikke er helt lett i vinden. En guttunge snakker norsk til faren sin, som svarer med fransk aksent.
« Monumentet er såpass bratt at det utfordrer høydeskrekken min.
Monumentet er såpass bratt at det utfordrer høydeskrekken min en smule. Med dirrende lårmuskler går jeg fra nordsiden – der trappen er – til sørsiden. Her brer slagmarken seg utover, og bortsett fra Løvehaugen selv, er den temmelig uforstyrret av byggeprosjekter. En metallplakett forklarer hvilke styrker man hadde sett her under slaget.
Hvor mange av det dusinet moderne mennesker som befinner seg på plattformen – meg selv inkludert – kan egentlig gi en ordentlig fyllestgjørende forklaring på hvorfor 200 000 mann prøvde å drepe hverandre på åkrene der nede en junisøndag i 1815?
Tre grønne traktorer kjører flittig frem og tilbake over den største teigen. På denne avstanden er det umulig å høre en eneste lyd når fet muldjord velter opp fra plogskjærene på toppen av massegravene.
Kjappe fakta
* Napoleon abdiserte for andre gang 24. juni 1815. Han ble landsforvist til St. Helena, der han døde i 1821.
* Etter slaget ved Waterloo lå 54 000 mann døde, døende eller sårede på slagmarken – én for hver tiende kvadratmeter. Man regner med at britiske kirurger utførte 500 amputasjoner etter slaget – uten bedøvelse. Forbløffende nok døde kun 9 % av alle de britiske sårede som fikk medisinsk tilsyn på et hospital etter krigshandlingene. Dette er omtrent den samme dødsraten som under første verdenskrig (8 %). Tenner trukket ut av munnen på lik etter slaget – såkalte «Waterloo-tenner» – ble til gebiss for samtidens velstående.
* I tillegg til Blüchers prøyssere, besto Wellingtons styrke av mannskaper fra Det forente kongeriket Nederland (Nederland og Belgia), Hannover og Sachsen. Britiske soldater utgjorde derfor under en tredjedel av de såkalte koalisjonsstyrkene. Selv i Wellingtons britisk-allierte hær, var engelsktalende soldater i mindretall.
* De fleste tror at Wellingtons styrker var kledd i rødt og Napoleons styrker i blått. I virkeligheten var hele 31 prosent av de allierte styrkene også kledd i blått, noe som førte til stor forvekslingsfare med fienden.
* Britene prøvde ut raketter under slaget, noe en engelsk kaptein fra det konvensjonelle artilleriet beskrev som: « … farligere for meg enn all ilden fra fienden i løpet av dagen».
* Den siste britiske overlevende fra slaget ved Waterloo, menig Morris Shea, døde 97 år gammel i 1892. Så sent som i 1903 levde det en gammel kvinne i Norwich, som husket slaget fra da hun som småjente fulgte farens hæravdeling sammen med moren.
* Fremdeles graves det opp skjeletter fra slagmarken.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 26 2022
Denne saken ble første gang publisert 27/05 2022, og sist oppdatert 27/05 2022.