Adolf Henrik Lindstrøm var i 20 år polfarernes kokk
– Bedre mann har aldri satt sin fot i polområdene
Uten mat og drikke ville ikke engang Roald Amundsen dugd. Heldigvis hadde han Adolf Henrik Lindstrøm, som han tilla overnevnte sitat. Kokken lagde så mye godt i isødet at de norske polarheltene la på seg i sin jakt mot Nordpolen og Sydpolen.
Se for deg Roald Amundsen som planter det norske flagget på Sydpolen. Se for deg de fire andre som står der etter mange ukers slit i isen. Wisting, Bjaaland, Hassel, Hanssen. Seige typer, ikke sant? Med innhule kinn og avmagrede kropper.
Feil.
De var i godt hold alle mann.
Riktig så feite og fine.
I månedsvis før støtet mot polen hadde de stappet i seg pannekaker med syltetøy til frokost, smørstekt selbiff og sausdynkede poteter til middag. Og gjerne en fruktpai til dessert. Amundsen var innforstått med at mye kunne gå galt i kappløpet mot syd, men han var i hvert fall skråsikker på én ting: Ingen ville stryke med av skjørbuk, og ingen ville sulte i hjel. Ikke så lenge Adolf Henrik Lindstrøm var i nærheten.
Stuerten og kokken fra Hammerfest var den eneste som var med på alle de store norske bragdene da polarområdene ble erobret ved forrige århundreskifte. Lindstrøm fôret heltene på «Fram» og «Gjøa» gjennom tre ekspedisjoner og ni overvintringer i isen.
Det gjorde han så ettertrykkelig at mennene måtte pålegges ekstra mosjon for at de ikke skulle legge på seg for mye, mens Roald Amundsen en dag i 1911 – etter å ha stappet i seg enda et fløtehorn, som «like gjerne kunne kommet fra et konditori i Kristiania» – felte dommen over kokken sin i dagboken:
– Bedre mann har aldri satt sin fot i polarområdene, skrev Amundsen, og klappet seg fornøyd på trommeskinnsmagen.
Mammutbiffens far
Adolf Henrik Lindstrøm var sønn av finske innvandrere, og ble født i Hammerfest i 1866. Polareventyret hans startet da Fridtjof Nansen i 1896 vendte hjem som nasjonalhelt etter et imponerende forsøk på å ta seg til Nordpolen med Hjalmar Johansen og et hundespann.
Nansen ønsket seg en «førsteklasses kokk» på triumfferden til «Fram» sørover fra Tromsø. Han fikk Lindstrøm, som hadde skaffet seg lokalt rykte som trollmann ved grytene etter årevis i byssa på alt fra ishavsskuter til Hålogalands passasjerdampere.
Seilasen ga mersmak for begge parter. Da rike nordmenn, oppglødd av Nansens fremganger, sendte kaptein Otto Sverdrup opp i isen igjen med «Fram» i 1898, ble Lindstrøm ekspedisjonens kokk. Fem vitenskapsmenn og et mannskap på ti var med på turen til de uutforskede nordområdene i den enorme arktiske skjærgården i Canada. Sverdrups ekspedisjon skrudde seg fast i isen, og var vekk i fire år. Lange sledeturer nordover fra basen ved «Fram» brakte oppdagerne til steder ingen før hadde vært. De målte. De kartla. De samlet inn steiner, planter, fugler og dyr, et oppdrag også Lindstrøm utførte med iver og dyktighet.
Og hele tiden spiste de godt. Alle polarekspedisjonene var rikt utstyrt med proviant hjemmefra. Stabburet på «Fram» blir aldri tomt, fastslo fangstmannen Ivar Fosheim.
De viktigste råvarene, kjøttet, var lett tilgjengelig på stedet. Mennene skjøt hvalross, sel, reinsdyr, hare, rype og 144 moskuser, som Lindstrøm kalte mammut. Hans mammutbiff à la Lindstrøm, med sjysaus, grønnsaker og poteter, ble legendarisk.
– Bedre biff hadde aldri karene spist, skrev Sverdrup.
– En herrerett som kunne stått på Kongens bord, skrev Fosheim.
Smørkrigen
Ingen hadde ennå hørt om vitaminer, men det fantes en forståelse for at et variert kosthold var nøkkelen for å holde den fryktede skjørbuken unna. Lindstrøm hadde selv klokkertro på sine frosne multer.
Førstemann rundt Amerika
Kokken fra Hammerfest sikret seg en helt egen plass i historiebøkene:
Han ble førstemann som seilte rundt hele det amerikanske kontinentet. Gjøa-ekspedisjonen, ledet av Roald Amundsen, var den første som fant veien gjennom Nordvestpassasjen, sjøruten fra Atlanterhavet til Stillehavet via Arktis.
Etter hjemkomsten til Norge tok Lindstrøm hyre over Atlanterhavet, og mønstret på et lasteskip i Virginia. Skipet seilte rundt sørspissen av Sør-Amerika på vei til San Francisco, der også ferden med Gjøa hadde endt.
Amerika-omseilingen var dermed gjennomført.
Maten var ikke bare viktig for helsa, men også sosialt. Måltidene var det nærmeste mennene kunne komme noen form for luksus. Stundene rundt matbordet ble gjerne dagens høydepunkt, og Lindstrøm skuffet aldri. Han slengte gjerne på en ekstra smørklatt i stekepanna, og serverte kaker og bakverk til kaffen.
Allerede første høsten måtte Sverdrup ta grep. Han innførte to timers obligatorisk mosjon hver dag for å holde vekta på mennene nede. Også Lindstrøm, populært kalt «Tjukken» av de andre, måtte ta skiene fatt. Verre enn slankekur var det at Lindstrøm smurte så tjukt på at han pådro seg Sverdrups vrede. Han syntes Lindstrøm, «den slasken», brukte for mye kull til ovnen, for mye olje til primusen og for mye smør til alt.
– Kokken duger ikke! lød kraftsalven fra lederen. Kranglingen var ikke det eneste som la en demper på Lindstrøms første tur. Legen skjøt seg, et annet medlem døde av lungebetennelse og selv var kokken alvorlig syk og sengeliggende i ukevis ved to anledninger. Han hadde også en lei tendens til å ta seg en rotbløyte.
– Da så han blek ut dagen etter, og det gikk sakte med anretningen av aftensmaten, konstaterte Sverdrup.
En kveld falt kokken i ei råk. En annen kveld gikk han rundt i noe Fosheim mente så ut som en neglisjé. Lindstrøm skrev ikke dagbok selv, og etterlot seg knapt noe skriftlig. Derfor er det ikke lett å forklare hans til tider ustabile opptreden, som det ikke var tegn til på de senere ekspedisjonene.
Hans neste sjef, Roald Amundsen, nevnte i hvert fall aldri hverken sløsing med smøret eller fyll. Eller neglisjé, for den saks skyld. De to fant tonen.
Julebord
Roald Amundsen var en fortsatt temmelig ukjent styrmann da han dro ut som leder for Gjøa-ekspedisjonen i 1903. Det endret seg da skuta tre overvintringer senere dukket opp i Alaska, etter å ha tatt seg hele veien gjennom Nordvestpassasjen.
Hele verden skrøt av oppdagernasjonen Norge, og spesielt av Amundsen. Selv passet han innimellom på å skryte av sine menn. Ikke minst kokken.
– Lindstrøm må beundres for den glans og gode humør hvormed han i tre år utførte sitt ikke alltid festlige arbeid, skrev Amundsen. Kokken gjøv løs på arbeidet mens de andre sov. Det var iskaldt og mørkt, og ofte var alt bunnfrosset i byssa. Men klokka åtte luktet det alltid brød og kaffe. Og Lindstrøm bidro med mye mer enn «reinsdyrkoteletter som smeltet på tungen» og «ypperlig butterdeigspai». Den første våren vendte de andre tilbake til basen i Gjøahavn etter en oppdagerferd, og oppdaget at kokken hadde vasket hele skuta ren alene.
– Det er en pussig fyr. Tykk og fet som en gris, men alltid glad og i strålende humør, skrev Peder Ristvedt.
I høytidene briljerte Lindstrøm. Karene tok på seg sine fineste klær. Enkelte vasket seg, til og med. En av julemiddagene besto av risengrynsgrøt, frukt, oksetunge, griljert kalvebryst, alaskalaks, roquefort og wienerbrød, med likør og konjakk til.
Et umake par
Gjøa-ferden var bare begynnelsen for Amundsen, som lenge hadde kjent dragningen mot å bli førstemann på polpunktet, uansett hvilket av dem det ble. Han visste også hvem han ville ha på kjøkkenet på veien dit.
Svensk eller norsk?
Svenskene vil hardnakket hevde at den berømte matretten er deres oppfinnelse. En kaptein Lindström introduserte den klassiske versjonen, kjøttkaker med løk, rødbeter og kapers, i 1860-årene.
Nordmennene utnyttet navnelikheten til å kuppe navnet. «Hele Nord-Europa kjenner nå til Biff à la Lindstrøm, som står på spisesedlene til så mange Grand Hoteller. Opprinnelig besto den av hvalross, sel og isbjørn», skrev handelsmannen Jonas Lied i 1916.
I januar 1911 steg ni mann av «Fram», og ble etterlatt på Rossbarrieren, der havet møtte isen i Antarktis. Åtte av dem drømte om å ta seg til Sydpolen, mens sistemann, Lindstrøm, drømte mest om å lage gode, tjukke pannekaker hver morgen.
Karene brukte den første, mildeste tiden til lange turer med hundesledene for å legge ut forsyningsdepoter med hundemat og proviant, før det endelige fremstøtet mot slutten av året.
I noen perioder var Lindstrøm helt alene i «Framheim», huset de hadde bygd som base, men han tilbrakte også fire uker i lag med kun Amundsen. Da slo bildet vi har av den stramme polarhelten sprekker. Amundsen ble rene komikeren. Før morgenkaffen utspilte det seg en sketsj.
– Ta telefonen, Lindstrøm, hør hvem det kan være! ropte Amundsen da vekkerklokka ringte. Kokken spilte med, og snakket i vei.
– Vi ler og morer oss som barn, innrømmet Amundsen i dagboken. Når Lindstrøm i tillegg kunne by på hjemmebakte fløtehorn, var det ikke vanskelig å la seg rive med.
– Jei har aldri hat så goe dage, skrev Amundsen, som var bedre i oppdagelse enn norsk rettskrivning.
Frysevarer
Lindstrøm var populær hos de andre, også. Han puttet alltid noe godt i reisekassene, og gjorde de lange depotturene lettere.
– Vermut, kake, hermetiserte pærer og ananas. Skal si det smakte på 80 grader sydlig bredde, sa Olav Bjaaland.
Det bugnet av mat og godsaker på Framheim. Det var sjokolade og kakao fra Freia, kjeks fra Sætre, hermetikk fra Stavanger Konservering og drikkevarer fra vinhandler P.A. Larsen. Fangst av sel og storjo ga ferskt kjøtt. Det eneste som ikke falt i smak, var en stakkars pingvin som hadde forvillet seg inn på tunet.
– Vi lever et overdådig liv med mat og drikke, konkluderte Hjalmar Johansen under disse gode dagene – som han selv ikke hadde så mange igjen av. Han skjelte ut sjefen i alles påhør etter et første, mislykket forsøk på å nå polen i femti kuldegrader. De hadde snudd, og Amundsen hadde hastet av gårde uten å vente på alle. Baktroppen, med Johansen og Kristian Prestrud, frøs nesten i hjel på veien tilbake til Framheim.
– Dette er ikke en ekspedisjon. Dette er panikk. Feiging! freste Johansen.
Ikke engang maten til Lindstrøm kunne bryte isfronten. Amundsen reduserte polgruppen fra åtte til fem mann, og beordret Johansen ut på et i denne sammenhengen meningsløst oppdrag.
Problemløser
Lindstrøm fikk også et spesialoppdrag han likte dårlig. Amundsen hadde allerede planene klare for en stor utstilling i Kristiania. Mens de andre var borte, måtte kokken slakte og stoppe ut tolv av hundene. Det var riktig som Aftenposten skrev i sin presentasjon av ekspedisjonens medlemmer: «Lindstrøm kan brukes til alt mulig».
– Han er en problemfikser, noterte Amundsen. Hvis et apparat sluttet å virke, var det gjerne Lindstrøm som fant en kreativ løsning. Ved et tilfelle erstattet han en sylinder på et måleapparat.
– De antarktiske temperaturer måles nå nokså lystelig på en hermetikkboks Malted Milk. Fiffig! fastslo Amundsen.
Hadde røren klar
Amundsen og hans fire følgesvenner var vekk i 99 dager. Så, en natt i slutten av januar 1912, våknet Lindstrøm av støveltramp. Og en kjent stemme.
– God morgen, Lindstrøm, har du noe kaffe til oss?
– E› de› dokker? sa kokken i halvsøvne – før han innså at det i grunnen var et overflødig spørsmål, og at det var helt andre ting han egentlig lurte på. Lindstrøm kikket på gliset til Roald Amundsen og visste svarene før han spurte.
– Har dere vært på polen?
Og, selvsagt, det viktigste av alt:
– Har dere lyst på pannekaker?
Frem fra glemselen
Adolf Henrik Lindstrøm (1866–1939) fortsatte livet i isen også etter sydpolsekspedisjonen.
I 1914 dro han med Otto Sverdrup til Nordishavet for å lete etter fire bortkomne russiske ekspedisjoner. De fant én av dem, og russerne kunne glede seg over livet og smaken av Lindstrøms berømte pannekaker.
– Han nøyet seg ikke med én til manns. Nei, 365 hver dag var hans mål, og han greide det, skrev Sverdrup, som ikke lenger kranglet med Lindstrøm om smørbruken. Kokken fulgte deretter forretningsmannen Jonas Lied på ekspedisjon til handelssteder ved Jenisejs utløp i Sibir.
Lindstrøm hadde knapt vært i Norge siden han dro ut med «Fram» i 1898, men i 1917 giftet han seg plutselig. Bare noen dager etter bryllupet, mens han gjorde seg klar til å dra ut på ekspedisjon med Roald Amundsen for tredje gang, tok mye av moroa slutt. Lindstrøm ble rammet av slag, 51 år gammel, og ble lam på den ene siden.
Da Amundsen dro mot Nordøstpassasjen med «Maud», dro han derfor uten sin lojale kokk. Lindstrøm levde sine siste år «langt unna jubelropene», slik avisen Nationen beskrev tilværelsen hans i 1925. Men reisekameratene hans glemte ham aldri. Amundsen holdt kontakt helt til han selv forsvant i isen. Polarhelten var ikke i tvil om Lindstrøms betydning for sine egne fremganger.
− Han har ydet de norske polarexpeditioner større & verdifullere tjenester enn noen annen mann, sa Roald Amundsen.
Historien om polarkokken ble hentet frem igjen av Jan Ove Ekeberg, som ga ut en bok om Lindstrøm i 2000. I 2017 ble det avduket en statue av Lindstrøm i hjembyen Hammerfest.
Hovedkilde: Jan Ove Ekeberg: «Et liv i isen: Polarkokken Adolf Henrik Lindstrøm» (Kagge Forlag, 2000)
Denne saken ble første gang publisert 08/04 2022, og sist oppdatert 20/12 2023.
