Banksjefen som veltet EN HEL BY
Axel brukte banken som lommebok – fryktet at han skulle bli lynsjet
Politiet fryktet at sørlandsbyens banksjef Axel Herlofson skulle bli lynsjet på høylys dag, og det med god grunn: Millionunderslag skapte bankkrise og massearbeidsledighet
i Arendal, og ga Norge et nytt politisk parti. AP.
Stemningen i Arendal var amper da banksjef Axel Herlofson ble fraktet gjennom byen på vei til arresten.
I oktober 1886 hadde han blitt stoppet i Kristiansand, på vei opp landgangen til et dampskip med kurs for England.
Angivelig med en veske full av gullmynter, på flukt fra rasende kreditorer etter at banken han bestyrte hadde gått dundrende konkurs.
Ifølge avisen Fædrelandsvennen var «forbitrelsen mot bankchefen» stor og det var «frygt for lynching». Ikke bare mot banksjefen, som på grunn av sitt underslag i Arendals Privatbank fikk skylden for den krisen som da var i ferd med å utfolde seg i sørlandsbyen.
Også skipsreder Anders Dedekam Geelmuyden lå dårlig an. Han hadde nemlig solgt sine aksjer i privatbanken på et mistenkelig tidspunkt, kort tid før den gikk under.
Betydelige beløp var borte fra det som hadde vært en av landets største forretningsbanker. Oppgjøret etter konkursen skulle vise at Herlofson hadde brukt banken som sin egen lommebok og hadde tuklet med regnskapene for å dekke over det. Krisen bidro til at Arendal ble vippet ned fra tronen som Norges fremste skipsfartsby – og at Arbeiderpartiet ble stiftet.
Rikmannssønn
På begynnelsen av 1880-tallet var Arendal en av Norges rikeste byer – om ikke den rikeste. Axel Herlofson kom fra en av Arendals beste familier.
Familiens formue stammet blant annet fra trelast fra gårdene Strømsbo og Langsæ, skipsfart og Arendals Bryggeri.
Én av forfedrene hans, Hans Herlofson, holdt en periode en slave – Adam Jacobsen – kjøpt for 300 riksdaler på den karibiske øya St. Croix.
Axel Herlofson var reder, fabrikkeier, grunneier for halve Arendal − og etter hvert banksjef. Sammen med skipsreder og ordfører Geelmuyden og den Kristiania-baserte bankieren Thomas Heftye, én av Norges rikeste og mektigste menn, startet han i 1875 Arendals Privatbank.
De tre ønsket å ta opp konkurransen med hovedstadsbankene, og den lokale sparebanken i Arendal hvor Herlofsons far var involvert.
Privatbanken ble raskt blant landets største forretningsbanker, med en omsetning etter to års drift på nesten 30 millioner kroner. Et betydelig beløp i et år der statens utgifter var på 32 millioner kroner.
Glansdager på hell
Herlofsons privatbank rettet seg mot en krets av yngre, risikovillige redere, og ga lån mot tvilsom sikkerhet. Problemet til Privatbanken var at Arendals glansdager var på hell. Byens rikdom var bygd på handel og skipsfart med seilskuter.
Norge var et av verdens fremste skipsfartsland, og Arendal et kraftsentrum, men seilskuter var gammel teknologi. Norske redere var i ferd med å bli akterutseilt.
Men Herlofson hadde flere problemer. Hans investering i Arendals Bryggeri som faren hadde grunnlagt, for eksempel. Og importen av sukker fra Mauritius, eksporten av øl, fyrstikker og teglstein til Mexico fra sine bruk og verk − alt sammen med større eller mindre tap. Herlofson kjøpte fem seilskuter som ikke tjente penger.
Selv om han tilsynelatende var en velstående mann, var gjelden stor allerede to år etter at Privatbanken ble etablert. På papiret var formuen hans i 1876 drøyt 376 000 kroner, men mye av dette var bundet opp i ulike aktiva, blant annet parter i flere skip.
Allerede i 1877 ble Herlofson rammet av nedgangen i skipsfarten, og det ble vanskelig å holde det gående. Dermed begynte han å forsyne seg av banken han kontrollerte.
Regnskapene ble ført med ett mål for øye; at ingen andre skulle forstå hvordan tilstanden egentlig var.
Herlofsens overforbruk ble finansiert av Arendals Privatbank i mer enn åtte år, uten at noen av aksjonærene visste om det. Han fikk stort sett styre banken som han selv ville og leverte falske regnskaper til de andre eierne.
Penger fra statskassen
Herlofsons trang til å skaffe stadig mer penger kjente knapt noen grenser. Trolig hadde han behov for å finansiere sitt enorme forbruk og dekke over sin egen elendige pekuniære tilstand. Før sommeren 1886 var kassen i Arendals Privatbank mer eller mindre tom. Det var behov for mer, og det fant han i hovedstaden.
Både i Skien og Bergen hadde banker i krise fått innskudd fra Finansdepartementet. I mai 1886 klarte Herlofson å få ut 300 000 kroner fra statskassen. Pengene gikk rett i lomma til banksjefen.
Bedrageriet ble oppdaget da skipsreder og partner Anders Dedekam Geelmuyden ved en tilfeldighet så igjennom bøkene en dag Herlofson ennå ikke hadde kommet på kontoret. Da så han at Herlofson og brødrene hans skyldte banken mange hundre tusen kroner.
Men skipsreder Geelmuyden slo ikke alarm. Han solgte sine aksjer i Arendals Privatbank til Herlofson, som villig betalte. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hvor Herlofson fant penger til aksjekjøpet.
Krise i Arendal
Alt Herlofson oppnådde var en utsettelse. Operasjonen ble raskt oppdaget. Da det til slutt raknet for Herlofson, gikk mange med i dragsuget. I slutten av oktober var det registrert åtte konkurser som følge av Herlofsons svindel. 1886 var et dårlig år for både skipsfart og annet næringsliv i Arendalsdistriktet, og da nyheten om konkursen i Arendals Privatbank ble kjent, ramlet korthuset virkelig sammen.
Arendals næringsliv var helt avhengig av seilskutene. Rederier, skipsverft, sagbruk og handelshus levde alle av denne næringen. Da krisen kom, ble nedturen dyp. I november hadde antallet konkurser kommet opp over 20. Andre banker ble også offer for konkursen i Privatbanken.
I årene før krakket var Arendal preget av mye rikdom. Byens bemidlede førte en eksklusiv livsstil, fylte gatene med sine karjoler og husene med tjenere. De siste tre månedene av 1886 og gjennom 1887 var det totalt 137 konkurser i Nedenes Amt. På kort tid mistet rundt 2000 mennesker jobben.
Krisen spredde seg, og i Fædrelandsvennen ble det påpekt at folk i området rundt Arendal strømmet til bankene for å få tatt ut pengene sine, men at banklokalene var «fulde av folk som staar og graater, fordi de ingen kan faa.»
Nedturen var dyp. Mange mistet både arbeid, hus og hjem. Fra å ha vært en av landets rikeste byer, forsvant en tredjedel av formue og inntekt i byen i løpet av kort tid. De som ikke ble direkte berørt av arbeidsledigheten, ble rammet av arbeidsgivere som forsøkte å kutte i lønnen.
Én av dem som opplevde krisen på nært hold, og som ønsket å gjøre noe med det, var sagbruksarbeideren Anders Andersen. I 1886 var han med på å etablere Barbu Samholdsforening for å ivareta arbeidernes interesser i samfunnet – et direkte svar på krisen som vokste frem
Utover vinteren 1887 tok Samholdsforeningen kontakt med andre arbeiderforeninger rundt om i landet, blant annet Den sosialdemokratiske forening i Kristiania, med tanke på å danne en landsomfattende fagpolitisk organisasjon.
21. august 1887 møttes representanter fra flere av disse foreningene i Arendal for å stifte et politisk parti. Selv om mer kjente skikkelser fra arbeiderbevegelsens historie dominerte møtet, var det den litt mer beskjedne Anders Andersen som ble partiets første leder.
Stiftelsen av Arbeiderpartiet ble en motreaksjon på den kapitalistiske krisen som tok jobb og hjem fra så mange arbeidere.
Straffarbeid og død
Axel Herlofson ble dømt til seks års straffarbeid for ulovlighetene han hadde foretatt seg som banksjef. Han ble også fradømt viktige stillinger, og kom aldri tilbake til bankvirksomhet. Broren Oscar ble dømt til tre måneders fengsel.
Etter å ha sonet straffen forsøkte Axel Herlofson seg først som befraktningsagent i London, senere drev han agenturforretning og dampskipsekspedisjon i Arendal og eiendomshandel i hovedstaden. De siste årene av sitt liv levde han i Kristiania.
Verre gikk det med den Kristiania-baserte bankieren Thomas Heftye, en av bankens største aksjonærer. Den gamle mannen døde i oktober 1886, som en følge av sjokket han fikk da han fikk høre om konkursen i Arendals Privatbank.
Denne saken ble første gang publisert 09/09 2022, og sist oppdatert 08/11 2022.
