Nazitorturisten utsmykket norske kirker

Lidelsen og smerten i Jesus-skikkelsen bak alteret i Majorstuen kirke i Oslo (toppbildet) springer kirkegjengere i øynene. Kunstneren Audun Bødtker som sto bak utskjæringene på 1950-tallet, visste mer om smerte og lidelse enn de fleste.

For 10–15 år før han skapte kunstverket, var jobben hans å påføre andre smerte – som SS-offiser, som nazi-politimann og hjelpemann for Gestapo.

Såret

Da krigen våren 1940 kom til Norge, sto Audun Bødtker i fremste linje under forsvaret av landet. Han var uteksaminert året før fra underoffisersskolen for 4. divisjon i hjembyen Bergen, og som 22-år gammel sersjant var Bødtker nestkommanderende ved Hellen fort nord for byen. Da batteriet ble satt i alarmberedskap sent på kvelden den 8. april, holdt Bødtker en flammende tale for soldatene sine om hva som ventet. og manet dem til innsats. Og da tyskerne neste dag angrep fortet med full kraft, forsvarte de seg tappert.

Under kampene skjøt folkene hans ned et tysk fly, og med fortets kanoner fikk de også inn en treffer på den tyske krysseren Königsberg. Under kampene ble Bødtker såret av en bombe, som drepte fem av hans soldater og såret flere. At han overlevde, skyldtes at han var på vei for å hente ammunisjon til sine soldater da detonasjonen fant sted. Det skulle plage den unge sersjanten i lang tid etterpå at han unnslapp med livet i behold mens så mange av hans soldater ble drept.

Utpå kvelden den 9. april måtte de hardt prøvde nordmennene overgi seg til den tyske overmakten. Etter å ha fått førstehjelp for ansiktsskader og et stygt sår i bakhodet, skrev Audun Bødtker under på en erklæring om å han ikke på nytt kom til å løfte våpen mot invasjonsstyrken. Men Bødtker stakk fra krigsfangenskapet og meldte seg til tjeneste for de norske militære styrkene som fortsatt kjempet ved Voss. Der deltok han frem til fredag 27. april da nordmennene måtte foreta en hastig og ukontrollert retrett.

Søkte seg østover

Bødtker hadde allerede fra guttedagene vært ekstrem nasjonalist, og siden 1934 medlem av Nasjonal Samling.

Etter politiskole i Oslo startet han høsten 1940 som konstabel i Bergen, før han et år senere – etter eget ønske – ble overført til det nazistiske Statspolitiet. Her deltok han i etterforskning og avhør av patrioter som var mistenkt for alle typer illegale aktiviteter. Men Bødtker følte seg nok først og fremst som militær, så da «Den norske legion» ble opprettet i juni 1941, like etter Tysklands angrep på Sovjetunionen, meldte han seg. Den krigslystne bergenseren ble imidlertid nektet permisjon fra Statspolitiet, men året etter skulle konstabelen likevel få utfordre skjebnen på Østfronten.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Politikompani

Bødtker meldte seg på nytt høsten 1942 da han fikk høre at politiminister Jonas Lie søkte folk til et kompani som skulle bestå utelukkende av politifolk. Denne gangen ble han godtatt. Krigsromantikeren Jonas Lie ville helst ha stridserfarne menn til dette kompaniet, som han selv skulle lede. I september ble karene sendt til Leningrad-fronten, der de etter bare tre ukers øvelse ble satt inn som forsterkning for resten av «legionen», som siden februar hadde ligget i fremste linje. Ved dette avsnittet på Østfronten skulle omkring en million sivile russere komme til å dø, de fleste av underernæring.

Lie utnevnte Bødtker til Unterscharführer, altså underoffiser, og kompanimester, noe som i praksis betydde at han satt med administrative oppgaver som holdt ham unna kampene ved fronten. I et brev skrevet til en kamerat hjemme i Bergen, fremgår det at Audun Bødtker trivdes godt. Etter at kompaniet hadde tatt store tap, ble han i midten av desember 1942 flyttet nærmere kamphandlingene som geværlagfører. Men etter bare tre dager i fremste linje pådro han seg en mindre skade og ble sendt bakover til lasarettet.

Etter å ha blitt dimittert, fortsatte Bødker i tjenesten hos Statspolitiet i Bergen. Fra høsten 1943 ble han beordret til å assistere tyskernes hemmelige sikkerhetspoliti, Gestapo, som tolk og hjelpemann. Nå begynte Audun Bødtker å ta i bruk både oksepisk, Spanskrør og stokk for å fremtvinge informasjon og tilståelser fra mistenkte landsmenn. Og det var ikke bare patriotiske menn som fikk unngjelde. Bødtker brukte også knyttneven mot minst tre kvinnelige fanger.

Bødtker fikk hurtig nok av brutaliteten – som han i ettertid mente at han var blitt tvunget til å utføre. Fra november unnlot han simpelthen å møte frem til tjeneste på Gestapohuset. Han unnslapp imidlertid tyske represalier da han fikk jobb som fungerende fører for et hirdregiment. Den tidligere frontkjemperen ble i Hirden frem til krigens sluttfase. Helt på tampen av krigen ble Bødtker beordret til Tromsø som politikaptein. Der ble han arrestert den 9. mai 1945.

Grublet på cella

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Bødtker hadde alltid vært flink til å tegne, og da han ble varetektsfengslet på Akershus, fikk han rikelig med tid til å utvikle sitt kunstneriske talent. De lange dagene på cella ga også rom for ettertanke. Etter hvert innså en angrende synder at han ikke bare hadde gjort forferdelig gale valg, men også hadde belastet samvittigheten med unevnelige gjerninger.

Som oppvokst i et kristent hjem, hadde Bødtker aldri gitt slipp på barnetrua. Etter krigen fikk denne en ny og sterkere betydning for ham. Og kunsten ble en slags botsøvelse. Den nyutsprungne kunstneren lærte seg også treskjæring, og i 1947 ferdigstilte han sitt første selvstendige verk: Et krusifiks med maleri av den oppstandne Jesus. Dette fikk plass i kapellet på Akershus.

Etter å ha blitt tipset om det spesielle arbeidet, kom den kjente kunstmaleren Henrik Sørensen på besøk.

FRA DOMMEN

«I skjerpende retning er tatt i betraktning at tiltalte om han enn var ung da krigen i Norge brøt ut, dog var en mann med utdannelse som militær befalingsmann og til at han gjennom hele okkupasjonstiden med iver har gått in for å hjelpe Nasjonal Samling og tyskerne. Det finnes særdeles graverende at tiltalte, til dels av eget tiltak, har brukt trusler og vold mot landsmenn for å tvinge frem opplysninger til fordel for fienden og at han for å nå dette mål heller ikke har unnsett seg for å legge hånd på kvinner.

I formildende retning må det komme tiltalte til gode at han i 1940 deltok med heder i kampen mot den inntrengende fiende. Til tross for at han var såret under kampene og til tross for at han etter å være blitt tatt til fange avga tyskerne avga løfte om ikke mere å bære våpen mot dem, rømte han fra fangenskapet og tok seg frem til norske styrker på Voss og fortsatte kampen sammen med dem. Det må også legges adskillig vekt på at tiltalte vegret seg for å etterkomme beordringen til sambandstjenesten i SIPO og at han etter bare 5–6 uker forlot tjenesten uten tillatelse. Tiltalte har forklart og retten godtar at han gjorde dette og dermed utsatte seg for adskillig risiko fordi det bød han imot å være med under mishandling av landsmenn. Etter sin tjeneste i SIPO, d.v.s. etter november 1943, er tiltalte ikke overført noe tilfelle av mishandling.

(Gulating lagmannsrett 8. februar 1947)

Nazi-trøbbel

Den svenskfødte maleren Henrik Sørensen var en ledende kunstner i Norge, og hadde i løpet av krigsårene fått et anstrengt forhold til okkupasjonsmakten. Han var pasifist, noe som ikke bare kom til syne gjennom kunsten. På kontoret sitt i øverste etasje på Oslo rådhus, hadde han hyppig kontakt med tyske offiserer som var kritiske til Hitler.

Okkupantene hadde lenge mistenkt Sørensen for å drive undergravende virksomhet. Selv om nazistene ikke kunne bevise noen lovbrudd, var han våren 1945 blitt satt inn på Grini. Gestapooffiseren Herbert Paul bekreftet mange år senere at det var fangehjelperen Svein Dysthe som fikk Sørensen ut av fangeleiren: Dyste hadde overtalt en sterkt motvillig Paul til å ta en kikk på Sørensens maleri av Kristus. Sørensen hadde fremstilt Jesus med lyst hår og blå øyne. Gestapomannen hadde reagert med at en kunstner som malte en så utpreget arisk Jesus, ikke selv kunne være kommunist. Derfor hadde han sluppet løs maleren.

Da Sørensen fikk se den tidligere SS-soldaten og nazi-politimannens kunst, ble han mektig imponert.

– Er det du som har gjort dette, spurte han Bødtker, og slo fast:

– Fra nå av skal du være min elev.

Under Henrik Sørensens beskyttende vinger skjøt Bødtkers karriere for alvor fart, selv om han fortsatt befant seg bak lås og slå. Læremesteren kom ofte på besøk, og de to kunstnersjelene hadde hyppig brevkontakt. Korrespondansen vitner om et nært og varmt forhold og oser av gjensidig beundring og respekt.

Unngikk dødsstraff

Audun Bødtker ble i november 1947 dømt til tvangsarbeid på livstid og overført til soning på Bjørkelangen tvangsarbeidsleir. Lagmannsretten i Bergen anerkjente at han hadde utsatt seg selv for fare da han bare droppet jobben hos Gestapo, men fastslo samtidig at torturen Bødtker sto bak var utført på en særlig smertevoldende måte. Han var med andre ord heldig som unngikk dødsstraff.

I leiren på Bjørkelangen var Audun Bødtker en ivrig deltager under gudstjenestene, og etter hvert fattet han interesse for utsmykningen av kirkerommet.

Henrik Sørensen engasjerte høyesterettsadvokat Johan B. Hjort for å få disippelen sin på fri fot, og den 12. desember 1952 ble Bødtker benådet. Men før han forlot Bjørkelangen, ferdigstilte kunstneren et alter i flerfarget tre. Dette ble hans andre arbeid for en kirke, og Sørensen var en av dem som ga ham fantastisk omtale.

Henrik Sørensen mente at utsmykningen av landets kirker hadde forfalt i løpet av okkupasjonstiden, og karakteriserte den kunstneriske standarden som en brun saus. Men Audun Bødtker representerte en motkraft, mente han. Oslobiskop Johannes Smemo, som selv hadde sittet inne under krigen, sa rett ut at Audun Bødtker var et funn for den norske kirken.

Tilgivelsen

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

På Bjørkelangen sonet Bødtker sammen med arbeids- og idrettsminister Axel Stang fra Quislings regjering. De to ble gode venner. Da Bødtker i 1954 dro til Italia på studieopphold, var det NS-ministerens storebror som betalte. Tilbake i landet, studerte han senere på Vestlandets Kunstakademi og Statens Kunstakademi.

På midten av 50-tallet deltok Bødtker i arbeidet med kunstnerisk fornyelse av en rekke kirker. Under overoppsyn av Henrik Sørensen bidro Bødtker i årene 1955 til 1963 vesentlig til utsmykningen av Oslo rådhus. Han leverte i de kommende årene skulpturer, portretter og relieffer i tre til offentlige institusjoner og private kunder. Lidelse, frykt og utilstrekkelighet er synlige fellesnevnere i mange av Audun Bødtkers arbeider.

Sønnen Arne Bødtker forteller hvordan farens største og vedvarende frykt i livet, var at hans ugjerninger i krigsårene skulle overskygge det kunstneriske virket. Og til tross for at Audun Bødtker ble respektert for sitt kunstneriske arbeid og møtt med tilgivelse fra majoriteten av kirkens menn, var det fortsatt enkelte som hverken ville tilgi og glemme gamle synder. En opphisset prestemann skal mot slutten av 50-tallet ha erklært at han personlig ville sørge for å få både kunstneren og arbeidene hans kastet ut av den norske kirken.

Men den ikke alt for kristelige hevnaksjon ble avblåst, etter hvert som presten forsto at Audun Fridtjof Bødtker sto under beskyttelse av folk med makt og innflytelse. Anerkjente kunsteksperter både i og utenfor kirken, mente åpenbart at arbeidene hans overskygget kunstnerens dystre rulleblad. Audun Fridtjof Bødtker var 84 år gammel da han døde i 2002

Kilder: Landssviksak: Bødtker, Audun Fridtjof, Riksarkivet, Arne Bødtker, Norsk kunstnerleksikon 1-4, 1982–1986, Rasmussen, Alf Henry, Våre kirker – norsk kirkeleksikon, Vanebo 1983, Giertsen, Børre R, Norsk Fangeleksikon. Grinifangene, J.W Cappelens Forlag, Oslo 1946. Privat korrespondanse mellom Audun Fridtjof Bødtker og Henrik Sørensen.

Denne saken ble første gang publisert 27/04 2019, og sist oppdatert 26/04 2019.