Alexander Kielland-ulykken
Anders var den siste om bord som fikk redningsvest. Bak ham i køen sto firebarnsfaren Olav. Han kom aldri hjem
Flere år etter den grusomme ulykken har Anders nærmest blitt en del av familien til Olav.
I år er det 42 år siden Norges mest dramatiske arbeidsulykke.
– Vi er mange etterlatte som fortsatt sitter med ubesvarte spørsmål, forteller Trine Lia (51).
Hun er yngst av fire søsken og var bare ni år da de mistet faren, Olav Lia (42) på oljeplattformen Alexander Kielland.
Anders Helliksen (62) overlevde.
Han var den siste som fikk redningsvest før det var for sent. Bak ham i køen sto Olav.
– Så kjekt å se deg igjen, Anders!
Søstrene Trine og Janne Lia (54) kaster seg om halsen på den høye, blide mannen i røde bukser.
Anders Helliksen (62) har sammen med kona kjørt fra Kragerø for å hilse på søsknene Lia. Nest eldste bror Magne (57) henger seg på klemmen.
Det er første gang han møter Anders. Eldstemann Trond (58) bor i Sverige og er ikke til stede på treffet.
Søstrene fikk året før en etterlengtet prat med arbeidskameraten til faren.
– Anders har blitt en del av familien, erklærer søstrene om kragerøværingen.
– Takket være ham vet vi mer om livet på plattformen og hvordan pappa og de andre opplevde den skjebnesvangre kvelden i 1980, overtar søsteren Janne Lia Christensen ordet.
– Vi leste i avisene at folk sprang til alle kanter, at de ikke rakk å få på seg overlevingsdrakter. Anders kunne bekrefte det. Pappa sto bak ham i køen for å få redningsvest.
Da turen kom til deres far, var det ikke flere igjen.
Rørlegger på plattformen
27. mars 1980, Ekofiskfeltet i Nordsjøen. Ute er kvelden mørk og kald. Det blåser opp til storm. Vinden pisker mot jernet på plattformen «Alexander Kielland» og skaper en skjærende lyd.
I ett år har 20-åringen Anders Helliksen vært rørlegger på plattformene i Nordsjøen. Straks han fikk fagbrevet ble han del av det norske oljeeventyret. Lønnen var god og fridagene mange.
Han var godt kjent på «Kielland», en borerigg oppkalt etter den norske forfatteren Alexander Lange Kielland. Riggen var midlertidig bygget om for å huse de 212 arbeiderne om bord. Fire etasjer med containere var gjort om til provisoriske lugarer. I den ene enden var det en dør, og i den andre «husmorvindu».
Hver morgen ble de ansatte fløyet over til andre plattformer for å jobbe. Denne dagen ble helikopterturen innstilt på grunn av tykk tåke. Senere ble det varslet storm. Derfor fikk de fri.
Anders og fem andre gikk til hans container for å spille kort. På dørken lå skipssekkene ferdig pakket. Dagen etter skulle mannskapet flytte til en annen plattform, «Henrik Ibsen». Planen var at «Kielland» skulle til britisk sektor for å bore etter olje.
Etter en stund meldte Anders pass. Han var trøtt og ville hvile før middag. Køyen hans var i motsatt ende av hvor de spilte, rett ved vinduet. Han kledde av seg, skled i bare underbuksene inn under dynen og sovnet fort.
Noen timer senere våknet han til et mareritt, Norges største industriulykke.
Les også: Her er verdens største kranfartøy tilbake i Norge
Så vennene miste livet
Mens Anders sov hadde stormen bygget seg opp. I ti meters høyde slo bølgene mot plattformen. Plutselig knakk et av de fem bena på riggen. Klokken var nesten 18.30.
Det voldsomme smellet og kollegene som skrek vekket Anders.
Få sekunder etter krenget den svære plattformen.
– I løpet av de neste 18 minuttene lekte skjebnen russisk rullet med livene til oss 212 om bord, sier han alvorstynget.
Riggen fikk slagside og kantret i høy sjø.
– I lugaren falt garderobeskapene og skipssekkene foran døren og sperret utgangen. Det var for bratt for de andre fem å krabbe opp til vinduet. Jeg ble den eneste av oss som kom ut.
Fra korridoren fant han trappen ned til dekket. Kledd i bare underbukser blir han utenfor møtt av en piskende storm så vel som voldsomme lyder. Borekroner, jernrør og plater skled over alt. Han tenker intuitivt – «jeg må gå til det høyeste punktet».
Underveis skled en usikret konteiner forbi ham.
– Jeg hørte en lyd jeg helst vil glemme, lyden av menneskekropper som ble knust.
På vei oppover fikk han øye på en kompis som lå kløyvd i to. En ankerkabel hadde løsnet.
«Hold hodet kaldt», sa han til seg selv. Det var livsviktig at ikke panikken tok overhånd.
– Jeg så en livbåt bli låret ned og vurderte å snu i den retningen, minnes han.
Kollegene slet med å få løsnet den.
– En av dem ble knust mellom plattformbenet og båten.
Den siste redningsvesten
Anders fortsatte som først tenkt.
Lenger frem sto flere av kollegene i kø. Det ble delt ut redningsvester. Han stilte seg opp.
– Bak meg sto Olav fra Søgne. Han var kjent for alltid å være blid og konstant på farten.
Fire dager tidligere var de sammen blitt fløyet ut til «Kielland».
– Olav pleide med stolthet i stemmen å fortelle om familien, kona og de fire ungene. På vår siste tur ut delte jeg nyheten om at jeg også skulle bli pappa.
Dagen før hadde nemlig kjæresten til Anders fortalt at hun var gravid.
– Olav gratulerte meg og sa – «gled deg!»
Nå sto de begge på dekk og skalv, frosne, tause og redde for hva som ventet dem.
– Han tenkte nok på dere, sier Anders trøstende til søsknene.
Selv tenkte Anders på sønnen som ennå ikke var født.
– ‘Må ungen min vokse opp uten en far?’ var et spørsmål som fôr gjennom hodet mitt.
Bestefaren døde på sjøen før faren hans ble født. Fetteren opplevde det samme med sin far.
Tilfeldighetene ville at Anders skulle få den siste redningsvesten.
Les også: (+) For de som lot seg lokke av Brynhilds kontaktannonser, ventet en grusom skjebne
Den største ulykken
Ennå vet ikke de pårørende hvilket drama som utspiller seg i Nordsjøen. Hjemme hos familien Lia sitter søsknene og spiller kortspillet «vri åtter». Humøret er på topp. Neste dag er den siste skoledagen før påskeferien. Det skal feires ved at alle kan ta med seg godteri.
Bare Magne får med seg ekstrasendingen til Dagsrevyen klokken 21.30.
Han ser at moren følger våkent med, men hun virker betryggende rolig. Den rutinerte sykepleieren og senere helsesøsteren vet å holde følelsene i sjakk. De vet heller ikke hvilken plattform Olav er på.
Bildet av nyhetsoppleser Kari Sørbø setter seg likevel som spikret i minnet til Magne.
– Jeg husker nøyaktig hva hun sa: ‘Den største ulykken som har rammet Norge i nyere tid’.
15-åringen var gammel nok til å skjønne alvoret.
– Pappa og jeg forsto hverandre. Vi fikk alltid høre hvor like vi var, både av utseende og vesen.
De to delte en stor felles interesse; å jakte.
– Å få pappa hjem fra Nordsjøen var alltid et lyspunkt, minnes han.
Da Dagsrevyen varslet om ulykken, trodde de at familiefaren var på Friggfeltet.
– Mammas reaksjon var trolig den samme som min, tipper han, – å håpe på det beste!
Måtte hoppe fra plattformen
Med redningsvesten på står Anders på kanten av plattformen og stirrr ned på det stormfylte havet – tyve til tredve meter nedenfor. «Skal jeg hoppe?» spør han seg selv.
Over seg hører han et helikopter. Han innser at de ikke kan hjelpe, men veiver desperat med armene – «hjelp!». Deretter hopper den høye, slanke karen.
Anders forsvinner så langt ned at han får en følelse av å være vektløs. Like brått gjør redningsvesten at han dras oppover i en rå fart. Opp til kaoset og frykten.
Enn så lenge lever han, men det er iskaldt i vannet. Kulden skjærer gjennom den nesten nakne kroppen og gjør ham nummen. Han registrerer at plattformen er borte. Bare fire ben stikker opp fra havet.
Hvor lenge han ble liggende er usikkert. Det neste som skjer er at han og to kolleger svømmer bort til en livbåt som ligger opp ned i vannet.
– Sammen med flere andre klarte vi å snu den.
Etterpå var Anders tappet for krefter.
– Jeg bandt meg fast til tauverket. ‘Da er det lettere å finne meg om jeg dør’, tenkte jeg.
Kollegene dro ham om bord. Alvorstunge satt 33 mann tett sammen i livbåt nr. 5.
– Takket være nærheten til hverandre hentet kroppene våre tilbake litt varme, husker han.
Båten hadde radio.
– Fortvilet forsøkte vi å komme i kontakt med noen som kunne hjelpe oss.
Les også: Dobbeltdrapet på det unge paret var et mysterium – men så ble den rystende årsaken kjent
Vanskelig redningsarbeid
Alle land rundt Nordsjøen deltok i redningsaksjonen. Rundt 80 skip, 19 helikoptre og syv fly prøvde å finne overlevende.
En time etter at «Alexander Kielland» krenget ble livbåt nr. 5 observert av et forsyningsskip.
– Sjøen var så høy at det var vanskelig å komme seg over til skipet. Noen gikk på taket av livbåten. Da smalt fartøyene mot hverandre, og taket sprakk i sammenstøtet.
Anders og 11 andre klarte å hoppe over til et nett på siden av skipet. De andre i livbåten ble neste morgen heist opp i et helikopter. 26 mann i livbåt nr. 1 ble også heist opp av et helikopter. Andre ble reddet fra flåter og opp av sjøen.
Mannskapet på plattformen «Edda» hadde kastet ut både redningsvester og flåter. Der klarte de også å heise opp åtte personer i en personellkurv.
– I forsyningsskipet fikk jeg varme klær og mat. Kreftene kom langsomt tilbake.
Resten av natten sto den unge mannen på broen og speidet etter overlevende kolleger. De dystre tallene skulle senere vise at 123 mann døde. 30 av dem ble aldri funnet.
Anders er én av 89 overlevende.
Ventet på livstegn
Også hjemme hos foreldrene til Anders i Kragerø fulgte
familien med på Dagsrevyens ekstrasendinger.
Rørleggerens gravide kjæreste satt i stuen sammen med foreldrene og lillebroren hans. Med hjertet i halsen ventet de på et livstegn fra den vordende pappaen.
Først ved femtiden neste morgen fikk de en telefon fra arbeidsgiveren hans.
«Ifølge redningssentralen er Anders funnet, men vi vet ikke om han er i live», ble det opplyst.
På formiddagen fikk han selv varslet familien fra Ekofisk-senteret om at han levde.
I Søgne våknet barna morgenen etter ulykken av at moren gråt.
– Jeg er glad for at mamma var åpen og ærlig med oss, sier Janne.
– Hun la ikke skjul på at hun trodde pappa var på den plattformen som hadde kantret. Vi fikk velge om vi ville gå på skolen eller bli hjemme. Selv gikk hun på jobb.
Janne fortalte gråtende til en venninne: «Jeg kan ikke gå på skolen, vi venter på en telefon fra pappa».
Først to uker senere ble Olav funnet i nettet bak riggen, da den ble slept til lands.
Den 39 år unge ektefellen hans var plutselig alene om et stort ansvar.
– Mamma sto på som en helt!, roser Trine.
– Jeg gjorde det ikke lettere for henne, betror Magne.
– Min reaksjon på å miste pappa var å bli sint og ugrei.
Han sluttet på skolen.
Les også: (+) Synnøve Finden og Pernille Holmen bodde sammen og delte seng. Så kom en evangelist på besøk
Mange pårørende slet lenge
– I dag vet vi at mange av de pårørende og overlevende har slitt fælt etter ulykken. Enkelte reagerte ved å ruse seg, andre begikk selvmord. Den tragiske ulykken har på ulike vis satt markante spor hos oss alle.
Magnes vis å takle sorgen ble å jobbe hardt. Han ble murerlærling.
– Jeg kan takke min første sjef for at det gikk bra med meg, mener han.
– Han viste forståelse for hva jeg gikk gjennom og ble min reddende engel.
To uker etter ulykken var Anders tilbake på jobb i Nordsjøen.
– Foruten fire ryggoperasjoner på grunn av det harde møtet med sjøen, og konstante smerter, har jeg psykisk sett klart meg bra, forteller han.
– Heldige meg fikk oppleve å se mine to, flotte sønner
vokse opp. Jeg er også en stolt bestefar.
Holder foredrag om ulykken
Anders er i sitt andre ekteskap. Foruten å reise rundt i landet og holde foredrag om ulykken, er han sammen med kona Åse Kringlebotn aktiv i Kielland-nettverket.
De arbeider for åpne høringer og for å få en ny granskning av hva som egentlig skjedde. Den
første granskningen slo fast at det var gjort en sveisefeil under byggingen av plattformen i Frankrike.
– Det er godt mulig, men er neppe det eneste svaret, mener Anders.
Spekulasjonene om hva som forårsaket ulykken har vært mange.
– Alle opplysninger rundt Kielland har vært hemmeligholdt. Trolig med tanke på ikke å ødelegge «det norske oljeeventyret», tipper han.
Nettverket har ansatt den tidligere forhørsdommeren Eva Jolie med et håp om å finne svar.
– Hverken overlevende eller pårørende finner roen uten svar, sier Anders.
Han har tenkt mye på arbeidskameraten og firebarnsfaren Olav Lia.
– Jeg slet lenge med dårlig samvittighet for at jeg fikk den siste redningsvesten.
– Det trenger du slett ikke å ha, forsikrer på nytt søstrene Lia ham.
De har aldri kjent på bitterhet over at Anders og ikke faren fikk den.
– Vi hadde bare et ønske om å høre mer om pappa, hva han jobbet med og hva slags kontakt de to hadde. Anders har gitt oss en del av pappa tilbake.
Året etter ulykken reiste kragerøværingen fra Stavanger til Drammen for å hilse på de pårørende. Han skulle verve medlemmer til Kielland-fondet som det het den gangen.
– Det gjorde et sterkt inntrykk! Barna til døde kolleger hang seg fast i buksebenet mitt og spurte: «Hva skjedde med pappa? «. Det lovet jeg dem å finne svar på, og det løftet ønsker jeg å holde, sier Anders Helliksen.
Barnas mor, Hildeborg, har i de siste 25 årene vært i et annet forhold. Hun er nå 81 år og lever i beste velgående med sine barn nært seg.
Denne saken ble første gang publisert 08/07 2022, og sist oppdatert 08/07 2022.
