Lurte hitler
Avslørte nazistenes hemmelige plan: Slik tok Norge innersvingen på Hitler
Kuppet ble gjennomført kjapt med diplomati av ypperste klasse. Rett for nesen på nazi-diktatoren Adolf Hitler snappet en gruppe norske polareksperter og Stortinget en enorm del av verdens største kontinent – Antarktis.
Forvirret og kanskje litt skuffet registrerte Norges fremste polarekspert det magre oppmøtet til hans forelesning i Berlin.
Direktør for Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU, i dag Norsk Polarinstitutt), hadde forventet at hans fremste tyske kolleger skulle møte opp i førjulsdagene i 1938 for å høre ham foredra om polarforskning.
Men Tysklands ledende polareksperter dukket ikke opp. Hvor i all verden var de blitt av?
En forferdelig mistanke grodde frem: Kunne det være at ikke bare han, men faktisk hele Norge var i ferd med å bli tatt ved nesen?
Kappløp om land
På 1930-tallet var Norge en polar stormakt. Nansen og Amundsen hadde vist vei inn i isødet. Nye oppdagelser og utvidet næringsvirksomhet gikk hånd i hånd, både helt nord og helt sør på kloden.
Norge hadde sikret seg kontrollen over Svalbard ved traktaten som ble underskrevet i 1920. Norge hadde allerede i 1927 annektert Bouvet-øya.
Rett nok hadde Norge gått på et skikkelig prestisjenederlag i forsøket på å sikre seg Øst-Grønland: Den norske okkupasjonen ble avvist av den internasjonale domstolen i Haag i 1933. Men posisjonen som polar kjempe syntes sterk.
Regjeringen Nygaardsvold som tiltrådte i 1935, var mer nølende enn forgjengeren med å annektere nytt land. I Antarktis, for eksempel.
Datidens holdning var at den nasjonen som vil annektere et herreløst territorium, måtte ta kontroll over det og håndheve lover og forskrifter. Det var slik mange europeiske land skaffet seg kolonier.
Men i Antarktis var det hverken bosetting eller virksomhet. Her var det den som kom først, som beskrev området og satte navn på det, som hadde retten på sin side. Myndighetene i det aktuelle landet måtte vedta anneksjonen, og ingen andre land måtte protestere på det som var gjort. Hvis noen protesterte, ble striden løst ved forhandlinger, maktbruk eller ved rett og slett å ignorerer protesten.
Les også: (+) Den glemte polarhelten som ga Nansen huden full
Uventet konkurrent
Utgangspunktet for Norsk anneksjon av land i Antarktis var et privat initiativ: Hvalfangeren og forretningsmannen Lars Christensen fra Sandefjord finansierte og organiserte ikke mindre enn ni forskningsekspedisjoner til farvannene rundt Antarktis fra 1926 og i et tiår fremover.
Han deltok selv på flere av dem. Med båtene «Odd,» «Norvegia» og «Torshavn» dekket Christensens folk enorme områder over mange år.
Hovedformålet var å finne nye felt for hvalfangst og kartlegge bestander og trekkmønstre. Han hadde også et ønske om å kartlegge ukjent land rundt det enorme kontinentet.
Ekspedisjonene oppnådde betydelige vitenskapelige resultater. I tillegg fikk de altså svært stor betydning for Norge som nasjon, fordi det kunne dokumenteres at Norge hadde vært tidlig ute i områder som Dronning Maud Land, Peter I øy og Bouvetøya.
Kartleggingen som var gjennomført av Christensen og andre, gjorde at Norge lå godt an til å annektere denne delen av iskontinentet, 2,7 millioner kvadratkilometer med hovedsakelig fjell og is, kalt Dronning Maud Land. Samtidig utvidet Storbritannia sine territoriale krav i Antarktis i 1933. Om kravet ble innfridd, kunne det få betydning for norsk fangst i området.
Men Norge ønsket ingen konflikt med britene ved å okkupere land i sør. I det norske statsapparatet regnet man med at Storbritannia, som selv hadde tatt enorme områder i besittelse, ville akseptere en norsk anneksjon.
Temaet ble lagt på is, bokstavelig talt. Kanskje skyldtes det hovmod, kanskje byråkratisk sommel. Kanskje trodde man i Oslo at ingen ville gjøre Norge rangen stridig som landeier i Antarktis.
I så fall tok nordmennene feil.
Det fantes et regime i Europa som var veldig opptatt av å utvide sitt territorium. Et regime som ønsket mer plass for sitt folk og bedre tilgang til egne naturressurser. Regimet ble ledet av navnebroren til Norges fremste polarforsker og -ekspert på den tiden: Adolf. Etternavn: Hitler.
Hemmelig nazi-ekspedisjon
Nazi-Tysklands hemmelige planer om å sikre seg kontroll over landområdet i Antarktis som Norge så som sitt naturlige territorium, ble avslørt ved en tilfeldighet i desember 1938.
Avsløringen startet med skuffelsen over manglende ekspert-oppmøte under foredraget til Adolf Hoel i Berlin. Direktør Hoel i Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) ble fortalt at hans ekspertkolleger var bortreist på oppdrag.
Hoel begynte å gruble: Det nærmet seg jul og det var bekmørkt i nordområdene. Følgelig måtte de tyske polar-kollegene være på en ekspedisjon til Antarktis.
Nordmannen oppdaget også at tyskerne hadde spurt NSIU om litteratur om okkupasjon i arktiske og antarktiske områder. Det var vel ikke Dronning Maud Land tyskerne var på vei til?
Hoel begynte å snuse rundt. Ved å late som om han visste om ekspedisjonen, tok det ikke lang tid å få mistanken bekreftet: I aller dypeste hemmelighet hadde selveste Hermann Göring, nummer to etter Hitler i nazi-hierarkiet, feltmarskalk og øverste sjef for Luftwaffe, sendt i vei en større ekspedisjon, den tredje i sitt slag.
Planen var å legge grunnlaget for en fremtidig tysk annektering av en sektor i Antarktis, derav det store hemmelighetskremmeriet i forkant. Ekspedisjonen skulle også finne nye fangstfelt for den tyske hvalfangstflåten. På den måten skulle Tyskland kunne redusere sin avhengighet av importert margarin og fett.
Muligheten for å etablere en ubåtbase skulle også vurderes.
Målet med ekspedisjonen var området mellom 20° vest og 20° øst, altså i hovedsak det «norske» området.
I juli 1938 var kaptein Alfred Ritscher blitt utpekt til å lede ekspedisjonen. Han hadde fått svært kort tid på seg, men klarte å sette sammen et team som skulle gjennomføre en rekke vitenskapelige oppgaver.
De skulle også foreta en omfattende rekognosering med fly innover isen – et område som fortsatt var praktisk talt totalt ukjent.
Siden tiden var knapp, måtte Ritscher ta til takke med det som var tilgjengelig av skip og fly. 10 000 tonn store MS «Schwabenland» ble i all hast bygget om og utrustet for forholdene i Antarktis. To sjøfly av typen Dornier Wal ble løftet om bord. 17. desember 1938, praktisk talt nøyaktig da Adolf Hoel befant seg i Berlin, forlot den tyske ekspedisjonen Hamburg.
Med bekreftelsen om de tyske planene i bakhodet, tok Adolf Hoel raskeste veien tilbake til Oslo via Sverige. 22. desember, mens han var underveis, varslet han ekspedisjonssjef Jens Bull i Utenriksdepartementet om de tyske planene:
− Tyskerne vil gjøre et forsøk på å annektere Dronning Maud Land, lød budskapet.
Hoels opplysninger både alarmerte og provoserte Norges øverste myndigheter. Det fikk være jul så mye det ville, her måtte noe gjøres.
Les også: (+) Hele Norges nasjonalskute var nære ved å råtne bort
I siste liten
Midt i julefeiringen ble det satt i gang et hastearbeid for å skaffe nødvendige opplysninger, skrive notater og lage en handlingsplan. Og allerede 5. januar 1939 var det innkalt til et møte i Statsrådssalen i UDs lokaler på Victoria terrasse. Statsminister Johan Nygaardsvold, utenriksminister Halvdan Koht og handelsminister Alfred Madsen deltok fra regjeringen.
Adolf Hoel var naturlig nok på plass, sammen med polareksperter som Bjarne Aagaard, Hjalmar Riiser-Larsen og Viggo Widerøe – for å nevne noen.
Møtet endte i et vedtak om å erklære anneksjon. Etter at saken var avklart i Stortinget, ble den lagt frem og vedtatt i statsråd den 14. januar 1939.
«VII HAAKON, Norges konge, gjer kunnig: Den parten av fastlandsstranda i Antarktis som tøyer seg ifrå grense for Falkland Islands Dependencies i vest (grensa for Coats Land) til grensa for Australian Antarctic Dependencies i øst (45° østlig lengd) ned det landet som ligg innafor denne stranda og det havet som ligg innåt, blir dregen inn under norsk statsvelde. Gjevi på Oslo slott 14. januar 1939.»
Det var i siste liten:
Fem dager etter at den kongelige resolusjonen var vedtatt kom Schwabenland-ekspedisjonen frem til kysten i sør. De ble ikke lenge. Retretten fant sted allerede 6. februar. Tyskerne rakk å gjøre undersøkelser og fly over et område på 350 000 kvadratkilometer for å ta 16 000 bilder av området de ga navnet Neu-Schwabenland.
I august 1939, bare dager før 2. verdenskrig brøt ut, utstedte nazi-regjeringen et dekret om at det var opprettet en tysk Antarktis- sektor. I en note fra utenriksminister Joachim von Ribbentrop hadde Tyskland allerede i januar – ni dager etter det norske statsrådsvedtaket – tatt forbehold mot det norske kravet.
Etter krigen falt det tyske kravet bort, og Dronning Maud Land forble norsk jord.
Les også: (+) Sagnomsuste «Elg-Johansen» drev med tjuvjakt og bodde i huler og skur i villmarken
Norges base i Antarktis
Det drøyde ikke lenge før Norge begynte å ta i bruk territoriet de hadde sikret seg.
Allerede fra slutten av 1940-tallet var de første vitenskapelige ekspedisjonene i gang, særlig var den såkalte Maudheim-ekspedisjonen viktig.
I 1989 ble den første norske forskningsstasjonen etablert i Dronning Maud Land. Troll, som den heter var et provisorium, anlagt på 1 275 meters høyde i fjellmassivet Jutulsessen, 250 km inn fra kysten, på grunnfjell som stikker opp av ismassene.
Den første årene var stasjonen bare bemannet i det antarktiske sommerhalvåret, men i juni 2003 vedtok Miljøverndepartementet at Troll skulle rustes opp til helårlig drift. Den ble åpnet av dronning Sonja i februar 2005. Hun ble dermed den første norske dronning som besøkte det norske bilandet i Antarktis. Senere har både kong Harald og daværende statsminister Jens Stoltenberg besøkt stasjonen.
Norge var det siste landet som har gjort krav på et område av Antarktis som etablerte en helårlig stasjon. De tøffe klimatiske forholdene har i årenes løp slitt hardt på de mer eller mindre provisoriske installasjonene som utgjør Troll.
Tidligere i år varslet klima- og miljøminister Espen Barth Eide at regjeringen vil gå inn for at det bygges en helt ny og moderne stasjonen. Prislappen for dette er på 2.3 milliarder kroner for det minste av alternativene som var vurdert.
Uansett kan det vise seg å bli en god investering. For flere er ute etter det som måtte skjule seg under isen på Dronning Maud Land. Blant dem; kineserne på hvileløs søken etter verdifulle råstoffer for egen industri.
Kilder: Norsk Polarinstitutt, Sørpolen 1911–2011, Hvordan Norge fikk DML i Antarktis, Schibsted 2008, forf.: Olav Orheim, Store norske leksikon, Aftenposten
Denne saken ble første gang publisert 20/07 2023, og sist oppdatert 05/12 2023.
