80 millioner eksplosive dødsfeller ligger spredt over hele Laos

Hadde jeg kommet 15 minutter senere til sykehuset, ville jeg ikke vært her i dag. Jeg ville vært død. Det måtte 12 blodoverføringer til for å redde livet mitt, forteller den i dag 39 år gamle Buan Kham, samtidig som hun løfter opp skjørtekanten for å vise frem det som er igjen av benet, ­amputert som det er rett under kneet.

For syv år siden var den vakre kvinnen en helt vanlig trebarnsmor med hus og hjem og ektefelle i landsbyen Na Dee i Laos-provinsen Xieng Khouang.

I dag er hun ett av 25 000 ofre for udetonerte klasebomber og landminer etterlatt av amerikanerne i løpet av Vietnamkrigen (1964–1973).

90 millioner bomber

I løpet av de ni årene krigen varte droppet amerikanske bombefly 270 millioner bomber over Laos som en del av en CIA-styrt, topphemmelig operasjon for å ødelegge Nord-Vietnams forsyningslinjer langs Ho Chi Minh-ruten, som gikk fra nord til sør gjennom både ­Vietnam og deler av Laos. Den massive bombingen av det fattige ­landet med den gang seks millioner innbyggere sørøst i Asia har gitt Laos den lite ettertraktede tittelen «verdens mest bombede land i forhold til ­innbyggertallet».

Cirka 90 millioner av bombene detonerte aldri. Og til tross for ­iherdig minerydding av blant andre Norsk Folkehjelp og millionbeløp brukt på arbeidet, så er bare rundt én prosent av Laos helt ryddet for miner. Det ligger fremdeles rundt 80 millioner udetonerte eksplosiver rundt om i landet. Siden krigens slutt for snaut 50 år siden har de ­udetonerte eksplosivene krevd i gjennomsnitt rundt 500 ofre årlig.
De fleste er og har vært barn under uskyldig lek eller bønder og ­skogsarbeidere som ikke har annet valg enn å jobbe ute. De som er ­heldige nok til å overleve blir som oftest kvestet for livet, som før nevnte Buan Kham.

Eksplosiver overalt

Om man mister en fot eller arm eller synet, så er det ingen kompensasjon å få av myndighetene. De uheldige ofrene blir derfor raskt byrder for sine allerede lutfattige familier i et land der 80 prosent av ­befolkningen lever av hånd-til-munn-jordbruk. Da Buan våknet etter 12 timer i bevisstløs tilstand, var det ene benet allerede amputert.

To av de tre barna ble skadet. En sønn mistet ett øye, en annen fikk knust den ene skulderen.

I dag er familien i ferd med å gå til grunne økonomisk på grunn av skadene. Buan måtte selge de syv kyrne sine som ga familien melk og meieriprodukter, for å kunne betale sykehusregningen for seg og sine to sønner. Nå lever hun i frykt for at mannen hennes vil forlate dem. Hun og de to sønnene er blitt en økonomisk byrde for ham.

Gjenbruk

Synlige bevis på USAs krigføring i Laos er å se overalt i Xieng Khouang, regionen som ble hardest bombet under Vietnamkrigen. Området der udetonerte eksplosiver ligger tett som hagl utgjør en tredjedel av hele landet. Det idylliske landskapet med enger, bølgende åser og grønne, frodige, tropiske skoger har store kratere etter bombeeksplosjoner og ruiner etter nedlagte baser og flystriper.

Skrapmetall etter bomber og granater blir gjenbrukt som blomstervaser, hesjestaurer eller som morbide dekorasjoner på lokale restauranter og hoteller. Minner om krigføringen mot dem er fremdeles levende blant de som overlevde luftangrepene. De har i flere årtier ventet på en formell unnskyldning fra USA.

Katt-og-mus-lek

– Jeg hater amerikanerne den dag i dag. De bombet, brente og ødela hele Laos. Om en amerikansk president kom hit på besøk, ville jeg gitt ham en ørefik, sier 84 år gamle Kampuang Dalaseng.

Han er ­rynkete, spinkel og skral, men syder fremdeles av sinne og forakt når han tenker tilbake på amerikanernes adferd. Den tidligere professoren som underviste i fransk måtte flykte fra den lille hjembyen Bat Ngot Ngum i 1964 og søke tilflukt for seg, familien og mange av naboene i grotter i jungelen.

Professoren forteller at det ble som en katt-og-mus-lek med livet som innsats hver gang de hørte lyden av amerikanske bombefly.
Da måtte de haste av gårde til en nærliggende grotte om de ville redde livet. En av grottene som ble brukt den gangen har fått navnet Tham Piu. Den er i dag et minnesmerke over krigen fordi ett av de verste overgrepene under CIAs hemmelige krigføring fant sted her: 24. november 1968 ble nemlig 374 flyktninger momentant drept da et amerikansk fly oppdaget grotten og bombet inngangspartiet.

Gjøre opp for seg

Professor Dalaseng greide etter hvert å flykte med familien over grensen til Vietnam. Det var paradoksalt nok tryggere i landet krigen er oppkalt etter. Først etter ni år ble det trygt å vende tilbake til Laos og hjembyen Bat Ngot Ngum. Men fred i sinnet er det ikke blitt. I likhet med millioner av innbyggere i Laos som opplevde den amerikanske bombingen og dens dødelige konsekvenser, er de fysiske og psykiske sårene umulige å lege.

– Den eneste måten USA kan gjøre opp for seg er å rydde landet for alle udetonerte eksplosiver, bygge veier, ­skoler og sykehus, sier han sint.

– Bombene deres dreper oss fremdeles hver eneste dag. Og 40 prosent av ofrene er barna våre.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 17 2021

Denne saken ble første gang publisert 16/04 2021, og sist oppdatert 16/04 2021.