Det er lys julikveld ytterst på Finnmarkskysten, ikke veldig langt fra Alta. Vi er to fiskere som står ved utløpet av ei elv som ikke er større enn at den mange steder kan vades over med gummistøvler. I enden av fluesnøret har jeg ei lita gullhodenymfe. Når snøret legger seg skrått nedover med strømmen, napper jeg med jevne mellomrom i lina, slik at flua får livlig bevegelse.

Hogget er ikke voldsomt, men tydelig. I strømmen blir fisken tung og sterk når den legger seg med siden imot. Det er ingen storfisk, men opplevelsen er likevel himmelsk. Å stå i midnattssol med nordområdenes flotteste fisk på kroken er bare topp.

Sjørøya kjemper for å komme seg fri, men planes litt etter inn over ei strand av fin sand mellom grove steiner. Der jeg lander den, er det mer salt enn ferskt vann, og røya på drøyt halvkiloen er blank og vakker der den ligger på en tangklase.

Sjøørret i ferske omgivelser

En annen fisketur, et annet år. Jeg står ved bredden av Neiden, som er best kjent for storlaks. Min fiskeredskap er imidlertid ei ganske lang haspelstang, og jeg fisker vekselvis med en lang, lys wobbler og kastedupp med streamer i snøreenden.

Her er nivåforskjellen mellom lavvann og høyvann stor, og dermed også fiskens standplasser. Stadig endrer sjøørreten vei oppover elva når sjøen trenger seg innover. Noen fisker drar videre oppover elva på floa, mens noen trekker seg tilbake med sjøen når det går mot lavvann.

Jeg flytter meg ofte, og endrer stadig fiskemetode og fiskemønster. Noen ganger viser en ørret seg i overflaten, men stort sett må jeg bruke erfaringen når jeg velger fiskeplass. Instinktivt oppsøker jeg strømkanter der det kan stå fisk.

Jeg har fått to fisker da den tredje biter langt ute. Avstanden fra bredden er minst to middels fluekast. Derfor bruker jeg en ganske tung fluedupp og multiline, noe som gir rått lange kast med det tynne snøret.

Fisken er kraftig, og gir seg ikke med det første. Med liten margin unngår jeg å få snøret i noen tangklaser som kommer sigende med tidevannet. Den lange stanga tar godt av for de brå rykkene til en spenstig, blank og feit ørret, som til slutt blir trukket forsiktig opp på den litt leirete bredden. Det er herlig å være sportsfisker!

SPENNING: Sjøen stiger, og fiskene ved Ogna er spente.

SPENNING: Sjøen stiger, og fiskene ved Ogna er spente.

Laks i sør

Jæren byr på spennende fiske i flere elver. I Bjerkreimselva tas det mye fisk, og fiskeforhold og metoder minner stort sett om det du møter i hvilken som helst smålakselv andre steder i landet. Annerledes er det i Ogna og Håelva, der mye fisk tas i brakkvannssonen ved utløpet. I Ogna kommer laksen inn med høyvannet, og sportsfiskerne følger nærmest etter stimene etter hvert som de går opp i storhølen nedenfor ei veibro med tidevannet.

I Ogna innrettes fisket etter flo og fjære, som i så mange andre lakseelver. Forskjellen er bare at fisken for en stor del tas før den har reint ferskvann i gjellene. Mens det i mange andre elver kan være vanskelig å få fisk så langt nede, er det den nederste sonen som er mest populær i Ogna.

Et annet særtrekk er at praktisk talt alle som fisker her, bruker fluedupp og opphengerflue. Flua henger i ei løkke på sena, og en liten stanglengde foran duppen. Ved innsveiving danser flua i overflaten, noe som innebærer at du ofte ser tydelig at laksen tar. Et annet særtrekk nederst i Ogna og i brakkvannssonen nederst i Håelva, er at du stadig kan se laks som kaster seg til værs. Derfor er det en opplevelse å være her, enten du fisker eller ikke.

SJØRØYE: Du finner dem ved utløpet av småelvene.

SJØRØYE: Du finner dem ved utløpet av småelvene.

Sjekk grensene

I mange av de store og kjente lakeelvene våre er det ikke noe utbredt fiske i selve oset. Grensa mellom elv og sjø ligger gjerne så langt ut at det er vanskelig for sportsfiskere å få til et effektivt fiske fra land i området som er definert som sjø. De som har kort på elvenes nederste soner, har gjerne tilgang til gode høler som er laksens første stoppested på veien opp elva, og der fisket er bedre enn i oset.

I de større elvene der fisket er dyrt og ettertraktet, er markeringer for grensa mellom elv og sjø ofte gjort med staker og skilt. Ved disse grensene har det i en del tilfeller vært konflikter ved at dorgefiskere etter elvefiskernes mening har tøyd grensene.

Dorgefisket utenfor elveutløpene er en fiskehistorie for seg. Mange av oss overraskes av hvor mye laks og sjøørret som tas i sjøen under dorgefiske. Brorparten av denne fisken tas opp i brakkvannssonen eller fjorden utenfor elveutløpet, der det særlig ved lav vannstand i elva samles mye fisk. Enkelte ganger kan det være eventyrlige mengder fisk som venter på å gå opp, noe som selvsagt frister dorgefiskerne.

Og du trenger ikke diger motorbåt og spesielt dorgeutstyr for å fiske på disse plassene. En oppblåsbar gummibåt eller kajakk er tilstrekkelig. Enten kan du kaste med sluk og wobbler, bruke fluedupp eller fluestang, eller du kan satse på meite med brisling eller mark.

Ikke glem at det ofte er mye strøm fra store lakseelver. Jeg fisket en gang fra gummibåt utenfor Gaula, og kom til sans og samling først etter en lang tur i strøm og vind. Padleturen tilbake ble drøyere enn jeg likte¿

De slanke har livets rett

Mange steder drives det et utbredt sjøørretfiske nær elveosene. Her kan det til forskjellige årstider tas sjøørret i mange stadier. Hele året vil du kunne ta fin blankfisk nær oset, men ofte kan størrelsen være under lovlig minstemål. Det er trist å møte fiskere som ikke kjenner sin begrensning, og som kommer med en plastpose full av sjøørret på drøyt 20 centimeter.

Slanke støinger er heller ikke mye å skryte av. Dette er fisker som har klart seg etter gytingen og er tilbake i havet for å spise seg opp. Disse holder seg gjerne ved oset en tid på ettervinteren og våren. Egentlig er det både synd og skam å avlive slike fisker, som i løpet av noen hektiske uker vil spise seg opp og langt på vei doble vekten.

Å sette ut igjen støinger går langt utenpå diskusjonen om fang og slipp. Selv innbitte mataukfiskere må innrømme at støinger ikke er noen gjev fangst, og at slike fisker bør settes ut igjen. Mange mener også at gytemoden og farget fisk som kommer inn mot oset om høsten bør slippes ut. Som matfisker er heller ikke disse av bra kvalitet.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!