Jeg gikk rett på veggen, jeg hadde ingen ting å gi. En sjokkartet opplevelse

Toppidrettsutøvere er annerledes skrudd sammen

Gjennom sitt forskningsarbeid de siste 15 årene har Kari Fasting, professor og forsker ved Norges idrettshøgskole, hatt mye med toppidrettsutøvere å gjøre.

- Toppidrettsutøvere er skrudd sammen litt annerledes. Du kan sammenligne dem med kunstnere på toppnivå, som en fiolinist, pianist eller sanger. De må holde ut, ha streng disiplin og vilje. Det krever mye å komme helt til toppen. Det er ikke nok å være kjempegod. De må være mye bedre enn det. Og det må man være helt spesiell for å klare.

Beijing, 19. august 2008: Fra vinduet på hotellet, 67 etasjer over bakken, skrek Kjersti Tysse Plätzer seg til mot før konkurransen som skulle gi henne OL-sølv. Tilbake i Bergen mistet hun alle krefter.

Dette er historien om kvinnene som vant OL-medaljer. Det handler om vinnerbegjær og ensomhet, men også om stor glede.

70 prosent

Kjersti Tysse Plätzer (40) har et ganske spesielt bilde på mobiltelefonen sin. Et fartsskilt. 70 står det med store sorte tall. Det har hun fått av psykologen sin.

- Skiltet skal hjelpe meg å holde min egen fartsgrense. 70 prosent. Det er mer enn godt nok. Men vanskelig å leve med for en som er vant til å gi 100 prosent i alt, sier Kjersti.

Burnout

For snart tre år siden sa det pang. Den dobbelte OL -mesteren gikk på en skikkelig smell, eller burnout, som hun kaller det. Det var ikke snev av energi igjen i den superspreke kroppen.

- Nå vet jeg at jeg gjorde en stor feil. Jeg jobbet 50 prosent for Adecco det siste året før VM i Berlin i 2009. Å være toppidrettsutøver med to barn, hus og jobb er for mye, sier hun.

Hun var i Berlin da det skjedde. Det var der hun startet sin internasjonale idrettskarriere, og siden mannen hennes, Stephan, er tysk, ville hun sette punktum her.

Men kroppen ville ikke. Hun ble diskvalifisert.

Måtte lære å sortere

- Jeg gikk rett på veggen, jeg hadde ingen ting å gi. En sjokkartet opplevelse. Det tar lang tid å komme seg tilbake etter en slik smell. Men det er jo et mål i seg selv, og jeg liker å ha mål å jobbe mot. Jeg var heldig som fikk raskt hjelp, og noe av det første psykologen tok tak i, var perfeksjonismen min, sier Kjersti.

VM 2001: Kjersti Tysse Plätzer (589) midt i feltet under starten av 20 km kappgang. Den norske medaljekandidaten ble diskvalifisert 1,5 km før mål. © Foto: Scanpix

LOS ANGELES 1984: Grete Waitz tar OL-sølv i maraton. © Foto: Scanpix

De norske medaljevinnerne

Ingen norsk kvinne, hverken i lag eller individuell idrett, fikk medalje før 1984.

Her er alle norske kvinner som har tatt medalje i OL fra 1984:

Los Angeles 1984:

  • Grete Waitz, maraton (sølv)

Seoul 1988:

  • Håndball (sølv)

Barcelona 1992:

  • Linda Andersen, seiling europajolle (gull)
  • Håndball (sølv)

Atlanta 1996:

  • Fotball (bronse)
  • Trine Hattestad, spyd (bronse)

Sydney 2000:

  • Fotball (gull)
  • Trine Hattestad, spyd (gull)
  • Kjersti Tysse Plätzer, kappgang 20 km (sølv)
  • Trude Gundersen, taekwondo 67 kilo (sølv)
  • Håndball (bronse)

Athen 2004:

  • Gunn-Rita Dahle, terrengsykling (gull)
  • Siren Sundby, Alexandra Koefoed og Lise Birgitte Fredriksen, ynglingklassen (gull)

Beijing 2008:

  • Håndball (gull)
  • Kjersti Tysse Plätzer, kappgang (sølv)
  • Nina Solheim, taekwondo (sølv)
  • Sara Nordenstam, 200 m bryst (bronse)

- Alt kan ikke være 100 prosent, 70 prosent er mer enn godt nok. Og psykologen mente at mine 70 prosent er like mye som vanlige folks 100 prosent. Men det er vanskelig. Jeg har måttet lære meg å sortere hva som er viktig.

Husmor eller idrettsutøver?

- Under oppkjøringen til det første OL fikk jeg god hjelp fra kvinneprosjektet til Olympiatoppen. Det lærte meg å sortere hva som er viktig. Rot, for eksempel, kan ligge. Ofte måtte jeg velge mellom å stelle huset og vaske klær, eller ta en times hvil.

- Hvilken stemme skulle vinne, husmoren eller idrettsutøveren? Skulle jeg prestere på toppnivå, måtte det bli idrettsutøveren. Hvis jeg skal gi et råd til andre kvinnelige toppidrettsutøvere, så er det å si ja til å ta imot hjelp, sier Kjersti.

Psykologhjelp

Hun råder også folk til å søke hjelp hos psykologer. Det har hun hatt god nytte av i hele karrieren.

- Landslaget i kappgang var tidlig ute med å bruke idrettspsykolog i treningen, og jeg er flasket opp med Willy Railos teorier. Det er viktig å huske at hodet er det viktigste verktøyet en idrettsutøver har, sier Kjersti og forteller om da hun kom til Beijing, klar og kamplysten til å ta sin andre OL -medalje.

- Men så møtte jeg alle de andre idrettsutøverne, og selvtilliten forsvant. Lille meg, hva hadde jeg her å gjøre. Jeg hadde jo ikke sjans til å vinne noe som helst. Da tok olympiatoppens psykolog Britt Tajet-Foxell en prat med meg.

JEG ER KLAR!

Tajet-Foxell stilte noen enkle spørsmål:

- Kjersti, har du trent bra?

- Ja.

- Føler du deg i form?

- Ja.

- Har du kommet hit for å ta medalje?

- Ja.

- Er du klar?

- Ja.

- Så si det da.

- Jeg er klar.

- Si det så hele Beijing hører det.

- Jeg er klar.

- De hørte deg ikke de som bor fire mil unna.

Kjersti stiller seg foran et stort panoramavindu i 67. etasje og brøler så hele byen skal høre:

- JEG ER KLAR !

- Ja, se her, du er klar, sier Britt, og setter en prikk med blå kulepenn på hånden hennes.

SØLVJENTA: Kjersti Tysse Plätzer bet i sølvmedaljen etter OL i Sydney i 2000 og Beijing 2008. © Foto: Scanpix

SYDNEY 2000: - Jeg var så glad, så glad, og den siste kilometeren inn til stadion var jeg et eneste langt smil, sier Kjersti om OL i Sydney i 2000. © Foto: Scanpix

Kjersti Tysse Plätzer

Født: 18. januar 1972

Bor: I Bergen.

Familie: Ektemannen Stephan og to barn 15 og 7 år.

Bakgrunn: Startet med kappgang som 11-åring. Tok noen års pause i tenårene, men jobbet seg opp mot OL i 2000.

Meritter: 45 NM -titler og 8 kongepokaler. OL -sølv i Sydney 2000 og Beijing 2008.

Yrke i dag: Gymlærer, personlig trener og MOT-informatør.

En muskelcelle blir ikke sliten

Dagen etter skal det skje.

I det Kjersti skal vise verden at hun duger, kommer mannen hennes bort til henne, og setter en ny prikk på hånden hennes, og sier:

- Du er klar. Når du begynner å tvile, se på denne prikken.

Under løpet ser hun på den lille prikken, mens ektemannens ord gjaller i bakhodet: En muskelcelle blir ikke sliten, det er du som blir sliten.

Prolaps og hjerneblødning

Det sprutregner i Beijing, på vei inn til stadion og målgang er underlaget glatt og for hvert skritt sklir hun noen cm. «Faller jeg nå, er løpet kjørt,» tenker hun og ser på prikken.

Ti måneder før hadde Kjersti gjennomgått en prolapsoperasjon, et par år før ble mannen rammet av hjerneblødning.

Det hadde vært motgang og utfordringer.

Kjersti går inn til en strålende sølvmedalje, hennes andre.

- At Kjersti klarte å komme tilbake med en slik kraft, med alt hun hadde vært igjennom, er enormt imponerende. Hun fikk til mye med et lite apparat rundt seg, sier Karen-Marie Ellefsen, og legger til:

- Med all respekt for alle som driver vinteridrett, sommer-OL er mye større. Her møter de utøvere fra hele verden, og konkurransen er mye hardere.

Måtte kjempe for kvinneidrett

På et vis er Karen Marie Ellefsen også en pioner innen kvinneidretten. Hun var den første kvinnelige sportsjournalisten på TV da hun ble ansatt i NRK i 1979. Og hun innrømmer at de første årene måtte hun kjempe for dekningen av kvinneidrett.

- Det ble lettere etter hvert som kvinnene selv hevdet seg. Grete Waitz gjorde mye for kvinneidretten. Hun var så god at det hendte at vi ikke dekket herrenes terrengløp, forteller Karen Marie.

Kjersti Tysse Plätzer startet å drømme om OL -medalje da hun var 11 år. Et temmelig spenstig mål, tatt i betraktning at kappgang ikke var OL -gren på det tidspunktet.

Det endte med to OL -medaljer: sølv i Sydney i 2000 og i Beijing åtte år senere.

- Alt handler om å utvikle seg. Og det er like viktig at de rundt meg, treneren for eksempel, også utvikler seg. En utøver kan ikke utvikle seg hvis treneren har stagnert. Egentlig konkurrerer jeg alltid mot meg selv. Jeg skal bli bedre. Og bedre.

Det starter med en drøm

I dag jobber Kjersti som gymlærer på en ungdomsskole i Os, hun er personlig trener og MOT-informatør i Os kommune.

Til sammen blir det 70 prosent stilling. Som MOT-informatør besøker hun ungdomsskoleelevene i kommunen.

Målet er å inspirere dem til å ha mot til å si nei, ha mot til å bry seg, mot til å leve, mot til å ta egne valg.

- Og ikke minst mot til å ha egne drømmer. Jeg drømte om å ta OL-medalje i kappgang, da kappgang ikke sto på programmet. Alt er mulig. Men først må du ha en drøm, sier Kjersti.

DRØM I OPPFYLLELSE: - Jeg drømte om å ta OL-medalje i kappgang, da kappgang ikke sto på programmet. Alt er mulig. Men først må du ha en drøm, sier Kjersti Tysse Plätzer. © Foto: Scanpix

ATEN 2004: Gunn-Rita Dahle med gullmedalje og krans på hodet etter å ha vunnet i terrengsykkel. © Foto: Scanpix

Gunn-Rita Dahle Flesjå

Født: 10. februar 1973

Bor: I Sandnes.

Familie: Ektemannen Kenneth og sønnen Bjørnar (3).

Bakgrunn: Har vært proff terrengsyklist i 18 sesonger. Utdannet journalist.

Meritter: Har vunnet verdenscupen sammenlagt fire ganger. OL -gull i Athen 2004. Fremdeles aktiv. Deltar i OL i London.

Et barn og mindre penger

- Hvis vi skal være realistiske, så er det bare håndballjentene som har sjanse til medalje i OL i år, de er til gjengjeld gullkandidater, sier Karen-Marie Ellefsen.

Det er Gunn-Rita Dahle Flesjå (39) helt uenig i. Hun vant i Athen i 2004, og hun konkurrerer nå i London.

- Jeg skal ta medalje! sier hun.

Liten tiltro

Gunn Rita startet sykkelkarrieren med å tjuvlåne sin mors røde DBS, med netting på bakhjulet. Hun rakk så vidt opp til styret, og turen endte med knall og skrubbsår ned en bratt bakke.

- Vi er ti som kjemper om medalje. Jeg har vært proff i 18 sesonger nå, og jeg er den i Norge som har vært proff lengst, sier Gunn Rita.

Etter at Gunn-Rita ble mamma til Bjørnar (3), skjønte hun at Olympiatoppen hadde liten tiltro til at hun skulle prestere på toppnivå igjen.

Da kuttet de støtten med 50 prosent, til tross for at hun vant EM bare seks måneder etter fødselen.

Kamp om det gjeveste stipendet

Det resultatet i seg selv kvalifiserte til et såkalt A-stipend for 2011-sesongen, men hun fikk kun B-stipend. Først denne sesongen fikk hun tilbake fullt stipend, det såkalte A-stipendet.

- Treneren min får ingen lønn. Han fikk litt dagpenger når vi var på reise mellom OL i Athen og Beijing, men ingen ting etter 2008-sesongen. Han har nå 11 sesonger som trener, og ingen i Norge har den kompetansen innen dette feltet som han har. Olympiatoppen tar det som en selvfølge at mannen min skal gjøre meg til verdens beste, sier Gunn-Rita.

Hun vil ikke bruke energi på å ergre seg over dette, og hun vil ikke henge ut noen.

KNALL OG FALL: Gunn Rita Dahle Flesjå startet sykkelkarrieren med å tjuvlåne sin mors røde DBS. Turen endte med knall og skrubbsår ned en bratt bakke. © Foto: Scanpix

MOTIVERT: Gunn-Rita Dahle Flesjå vant i Athen i 2004, og hun konkurrerer nå om medalje i London. © Foto: Scanpix

Hun er glad for at et stort sykkelmerke vil ha henne i proffstallen, og at hun har skaffet seg rause personlige sponsorer.

- På det meste har vi 270 reisedøgn i året. Nå reiser vi med hele familien, mine foreldre og Bjørnar. Det koster sinnssykt mye penger. Og det er jeg som betaler mannen min - trener og massør - lønn.

- Du er sammen med mannen din absolutt hele tiden, hver dag. Hva snakker dere om?

- Kenneth og jeg har et felles mål, men vi har ulike ansvarsområder og forpliktelser. Vi har hver våre roller og karriere. Siden vi alltid trener sammen og det er en viktig del av suksessen vår, blir det mye snakk om trening. I tillegg er han min massør, og i løpet av de ti timene jeg tilbringer på benken hver uke, blir det mye sykkelprat. I løpet av en dag blir det ca. 40 prosent snakk om trening, 40 prosent om Bjørnar, 10 prosent om familie og venner, og 10 prosent diverse huslige ting, og det som skjer i verden.

Pent sminket

- Du legger vekt på alltid å være pent sminket, hva ligger bak?

- Jeg har en mann som liker at jeg pynter meg. Selv om hverdagen ikke gir rom for å gå i annet enn treningsklær, er det er viktig for meg å føle meg som dame. Jeg prioriterer å være feminin og elegant, selv om jeg driver en røff idrett.

- Hva vil en OL-medalje i London bety for deg?

- Det vil først og fremst bety at Kenneth og jeg har lyktes med alt arbeidet vi har lagt ned de siste årene for å komme tilbake til verdenstoppen etter at jeg ble mamma.

- Hva gjør du når OL er over?

- Da er det hjem til Sandnes i tre dager før ny treningsleir i Livigno i Italia, som oppkjøring til VM i Østerrike 9. september.

TAEKWONDO: Trude Gundersen tok hjem en sølvmedalje fra Sydney i 2000. © Foto: Scanpix

HANDLER OM Å PRESTERE: I 2000 vant Trude Gundersen sølv i taekwondo, nå er hun ortoped på Haukeland sykehus. I januar skal hun doktorgradsdisputere, og da kommer konkurranseånden frem igjen. - Da handler det om å prestere, og at man liker å vise seg frem, sier hun. © Foto: Scanpix

Trude Gundersen

Født: 6. juni 1977

Bor: I Bergen.

Familie: Gift, to barn 7 og 3 år.

Bakgrunn: Representerte klubben Bergen Nord.

Meritter: Sølvmedalje i taekwondounder OL i Sydney, 2000.

Yrke i dag: Ortoped på Haukeland sykehus.

En hemmelig OL-heltinne

- Karen-Marie, hva kan du si om Trude Gundersen?

- Hvem?

- Trude Gundersen, sølv i taekwondo i Sydney i 2000.

- Nei, nå tar du feil. Trude Gundersen har jeg aldri hørt om. Du mener Nina Solheim, hun tok sølv i 2008, insisterer Karen-Marie Ellefsen.

- Trude Gundersen, hvordan er det å være Norges hemmeligste OL -vinner?

- Karen-Marie skulle sett mer på TV2, de hadde bred dekning av meg. Jeg har ikke gjort noe for å gjøre det hemmelig. I mitt miljø her i Bergen er det godt kjent at jeg er OL-vinner. Men det er et paradoks, dette er en av verdens ti mest utbredte idretter, men i Norge er miljøet veldig lite, sier Trude Gundersen (35).

Nyttig erfaring

Året før Trude var med i OL, satte hun medisinstudiene på hold for å satse fullt, og hun ga seg som toppidrettsutøver året etter.

Da hadde hun holdt på i ti år.

I dag er hun gift og har to barn, og jobber som kirurg på ortopedisk avdeling på Haukeland sykehus.

De fleste pasientene hennes er barn. Hun merker daglig at erfaringen fra idretten kommer godt med.

- Når jeg opererer, trenger jeg utholdenhet og evnen til å tenke kreative løsninger. Min idrett handler mye om det. Det å se bildet fra flere sider og være en konstruktiv problemløser på kort tid. Pussig nok virker det som ortopedien tiltrekker seg mange toppidrettsutøvere, vi er flere her på avdelingen på Haukeland. Jeg tror det har med perfeksjonisme og utholdenhet å gjøre. For vi gir oss ikke før vi har fått det til, sier hun.

Medaljen ligger i et skap

- På hvilken måte har din OL -seier virket karrierefremmende?

- I det offentlige helsevesen er det intet fokus på idrettskarriere. Men jeg opplever stadig at folk synes det er gøy å høre om, og mange lurer på hvor jeg har medaljen.

- Og hvor er den?

- I et skap, og min eldste datter vet veldig godt hvilket. Det hender ofte hun pynter seg med den.

- Hva var det beste som kom ut av din OL-seier?

- Folk er veldig opptatt av medaljen, men den har aldri vært viktig for meg. Det var alle de gode opplevelsene, alle de fine reisene, og alle de kjekke folkene jeg fikk treffe som har gitt de sterkeste minnene.

- Trener du mye i dag?

- Jeg trener ikke så mye. Det blir etter at ungene er lagt, og da løper jeg i fjellet en times tid, fire-fem ganger i uken.

BEIJING 2008: Nina Solheim fra Namsos feirer sølvmedaljen i taekwondo i Kina for fire år siden. © Foto: Scanpix

FOKUS: Idrett handler ofte om smerte og skader. Da gjelder det å fokusere for å komme videre. Her kjemper Nina Solheim om finaleplassen i OL 2008 mot brasilianske Natalia Falavigna. © Foto: Scanpix

INGEN STJERNE: - Selv om jeg hadde vunnet OL-medalje, så følte jeg meg ikke akkurat som en stjerne da jeg trådte inn i næringslivet, sier Nina Solheim. © Foto: Scanpix

Nina Solheim

Født: 4. august 1979

Bor: I Oslo.

Familie: Singel

Bakgrunn: Ble adoptert sammen med tvillingsøsteren Mona, og kom til Namsos syv måneder gammel. Konkurrerte i taekwondo for Mudo Team Namsos.

Meritter: VM-bronse, EM - bronse og gull i verdenscupen. OL -sølv i Beijing2008.

Yrke i dag: Karriereveiledning og prosjektledelse.

Skryt og vilje

Nina Solheim (33), som Karen-Marie Ellefsen nevnte, er ganske riktig sølvvinner i taekwondo OL i 2008.

Det er 80 millioner mennesker over hele verden som driver med denne idretten, og helt i toppen klarte altså en kvinne fra Namsos å hevde seg.

Nina ble adoptert sammen med sin tvillingsøster Mona fra Korea da de var syv måneder gamle. Og taekwondo har sitt utspring fra nettopp Korea.

- At jeg klarte sølv i OL, er noe av det største jeg har prestert, sier Nina.

Prosjektledelse og psykologi

Hun la opp noen måneder etter OL i 2008.

Nå jobber hun med karriereveiledning og prosjektledelse.

Hun har en bachelor i trening fra Norges idrettshøgskole, og er utdannet coach innen idrettspsykologi.

- Da jeg var 30 år, tenkte jeg det var på tide å få en skikkelig jobb. Til da hadde jeg ikke hatt en fulltidsjobb noen gang. Selv om jeg hadde vunnet OL -medalje, så følte jeg meg ikke akkurat som en stjerne da jeg trådte inn i næringslivet. Jeg er god på mange ting, men da måtte jeg erkjenne at her var jeg helt blank. Og akkurat det snakker jeg mye om når jeg holder foredrag for andre idrettsutøvere. De må ikke glemme å ta en utdannelse mens de er aktive, for idrettskarrieren tar slutt.

God til å nullstille

- Hvilke teknikker fra idretten har du bruk for i jobben du har nå?

- Å håndtere det uforutsette. I idretten handlet det ofte om skader. Jeg kan vise smerte og irritasjon, men så må jeg fokusere videre. Den måten man endrer tankesettet på når forutsetningene er endret, det har jeg stor nytte av. Og så er jeg god til å nullstille. Da må jeg analysere situasjonen og finne løsninger. Jeg har stor glede av å lære bort disse teknikkene nå. Men for å vinne må du ha en vilje til å vinne. Det har jeg.

- Hvor ofte gleder du deg over OL-medaljen nå?

- Det skjer nesten aldri. Men jeg snakker mye om veien frem til seier når jeg holder foredrag. Kanskje jeg egentlig burde bli flinkere til å skryte litt? Jeg stiller alltid høye krav til meg selv. Kanskje jeg skulle unne meg å se litt tilbake, på alt jeg har klart, sier Nina.

BARCELONA 1992: Linda Andersen tok gull med europajolle i seiling. © Foto: Scanpix

DEN FØRSTE: - At jeg var den første norske kvinnen som tok gull, tenke jeg ikke på, sier Linda Cerup-Simonsen (dengang Linda Andersen). © Foto: Scanpix

Linda Cerup-Simonsen

Født: 15. juni 1969

Bor: I Danmark.

Familie: Skilt, to barn 9 og 12 år.

Bakgrunn: Kommer fra Nøtterøy og var aktiv i Tønsberg seilforening.

Meritter: OL -gull i europajolle under OL i Barcelona i 1992. Første norske kvinne som vant OL -gull.

Yrke i dag: Lærling.

Første norske kvinne som tok gull

Karen-Marie Ellefsen mener det er en vesentlig egenskap som skiller mannlige og kvinnelige idrettsutøvere.

- Det er evnen til å vise glede. Vi ser sjelden en mann vise den samme gleden som kvinner gjør. Håndballjentene er i særklasse der, og det tror jeg kan være noe av grunnen til at de er så populære, sier NRK-nestoren og legger til:

- Noe av det jeg husker som var virkelig stas, var da Linda Andersen ble den første norske kvinnen som tok OL-gull.

- Det tenkte jeg overhodet ikke på, sier Linda som i dag heter Cerup-Simonsen.

Nettverket åpner dører

I 2000 vant hun med sin europajolle.

- Jeg var først og fremst veldig stolt over prestasjonen, men også over alt arbeidet jeg hadde lagt ned for å nå målet. Jeg fikk betalt for mange års målrettet arbeid og slit, og det var veldig deilig. At jeg var den første norske kvinnen som tok gull, tenkte jeg ikke på før noen fortalte meg deg senere.

- I hvilken grad har gullmedaljen hatt noe å si for din karriere?

- Det har hjulpet å ha et navn, og mine arbeidsgivere har visst at jeg kan prestere. Men også det nettverket idretten ga meg har vært nyttig for meg og har åpnet noen dører, forteller hun.

Bygger ørelappstol

For fire år siden hoppet hun av karrieren innen markedsføring.

Hele familien flyttet til Danmark, og Linda startet i lære som møbeltapetserer.

- Det er noe av det modigste jeg har gjort. Jeg startet helt på nytt med ny utdannelse som 40-åring. Jeg har alltid likt å jobbe med hendene og jobbe kreativt. Det får jeg anledning til, men jeg har måttet gjøre noen nye prioriteringer i livet. Å være møbeltapetserer handler om å dyrke en «passion». Det er dette som driver meg. Og jeg finner langt mer glede og tilfredshet her, enn å klatre på den tradisjonelle karrierestigen.

Til jul skal hun ta svenneprøven, da skal hun bygge opp en ørelappstol, fra skjelett til fiks ferdig stol.

ATEN 2004: Siren Sundby feirer seieren i ynglingklassen. © Foto: Scanpix

GULL: En glad Siren Sundby under medaljeutdelingen. Tidligere på dagen vant hun Europajolle i OL. © Foto: Scanpix

Siren Sundby

Født: 2. desember 1982

Bor: I Oslo.

Familie: Gift med seileren Christopher Gundersen.

Bakgrunn: Vokste opp i Son, og begynte å seile som 6-åring.

Meritter: I 1999 og 2000 vant hun junior-VM i europajolle. I 2003-sesongen ble hun europamester, verdensmester og vant prøve-OL i europajolle. Hun forsvarte VM-gullet i 2004, og vant OL -gull i Athen i 2004.

Yrke i dag: Rådgiver i strategi og endring.

Et uventet comeback

Den andre medaljevinneren i seiling, Siren Sundby (29), hadde avsluttet seilerkarrieren og studerte i København da hun uventet kom tilbake til seilermiljøet.

En regntung dag, mens hun forsøkte å motivere seg til å lese matte, fikk hun en telefon.

Om hun sammen med Alexandra Koefoed og Lise Birgitte Fredriksen ville jobbe mot å kvalifisere seg til OL?

- Jeg trengte ikke betenkningstid. Denne skolen forsvinner ikke, denne muligheten er nå, sier Siren.

Men det var egentlig litt kort tid, for vi fikk bare halvannet års oppkjøring.

I dag er hun rådgiver i strategi og endring i et stort internasjonalt firma.

- Jeg jobber hver dag med å nå nye mål, og for meg er det morsomst å vinne når jeg har jobbet mest og best. Lette seiere er ikke så morsomme.

Tårer og spyd

Karen-Marie Ellefsen dekker nå sitt niende sommer-OL.

Hun skal som vanlig rapportere fra friidrett. Men hvordan har hun det når en nordmann vinner, hender det at hun feller en gledeståre?

- Jeg skal være nøytral, men jeg er veldig lettrørt, så det har absolutt skjedd. Jeg husker spesielt Trine Hattestad, hun er den eneste av OL-deltagerne jeg har kommentert, forteller Ellefsen.

- Jeg husker godt da hun tok sin første medalje. Det var stort, og jeg var så glad på hennes vegne. Hun hadde vært favoritt flere ganger, og det var stort da hun vant bronsen i 1996.

Ellefsen glemmer selvsagt ikke gullet i 2000.

- Vi visste at det var hennes siste sjanse til å ta gull. Jeg glemmer ikke den strålende lykkelige jenta. Hennes enorme glede smittet ikke bare meg, men en hel verden, tror jeg, sier Karen-Marie Ellefsen.

SYDNEY 2000: De olympiske lekene i Australia for 12 år siden var Trine Hattestads siste sjanse til å ta olympisk gull. Hun hadde bronse fra OL i Atlanta i 1996. Hattestad slo til med 68,91 i første kast og tok med det seieren hjem til Norge. © Foto: Scanpix

OLYMPISK MESTER: Trine Hattestad jubler etter at hun er blitt olympisk mester i Sydney i 2000. © Foto: Scanpix

Trine Hattestad

Født: 18. april 1966

Bor: I Ski utenfor Oslo.

Familie: Ektemannen Anders, fire barn 22, 17, 11 og 8 år.

Bakgrunn: Spydkaster for klubbene Ski IL og Minerva. Hun var også håndballspiller for Oppegård IL.

Meritter: VM-gull i 1993, 1997 og 1999. OL -bronse i 1996 og OL -gull i 2000.

Yrke i dag: Driver sitt eget treningssenter.

Skal vi danse?

- Venninnene til døtrene mine tror jeg er kjent fordi jeg har vært med i Skal vi danse og Mesternes mester. Og det er helt greit, sier Trine Hattestad (46).

12 år har gått siden gullet. Mange husker sikkert at hun hadde sønnene Joackim og Robin med til Australia.

Siden har hun fått to jenter som nå er 11 og 8 år.

Etter at hun la opp, har hun jobbet med å inspirere folk flest til å trene, og for et par år siden startet hun opp sitt andre treningssenter, der er hun i dag daglig leder.

Hadde Andreas Thorkildsen gått i dameklær ...

- Du kalles fortsatt hele Norges spyddronning.

- Det er hyggelig, og trist. For det betyr at det ikke har kommet noen etter meg. Hadde Andreas Thorkildsen gått i dameklær, hadde det vært annerledes. Men Norge er et lite land, det er vanskelig å få frem enere i alle idretter. For meg var det et ensomt liv. Jeg trente alene. Timevis, dag etter dag. Du aner ikke hvor mange hundre timer jeg har stått alene i fjellhallen og kastet mot en vegg. Jeg tror man må være litt skrudd i hodet for å holde ut. Den gang tenkte jeg ikke på at det var ensomt, eller at jeg sto der alene.

Alltid nye mål

- Hva var drivkraften?

- Jeg satte meg alltid nye mål, og jeg var villig til å ofre mye for å nå dem. Mannen min Anders, som har fulgt meg i 30 år, sier at når jeg har bestemt meg for noe, da bare gjør jeg det. Jeg går på autopilot. Tenker ikke, bare gjør det.

- Og så kom dopingbeskyldningene i 1989, og du ble utestengt.

OL-DEBUT: 18 år gammel kom Trine Solberg Hattestad på femteplass under OL i Los Angeles i 1984, samme år Grete Waitz ble første norske kvinne til å ta OL-medalje. © Foto: Scanpix

For meg var det et ensomt liv. Jeg trente alene. Timevis, dag etter dag

UNG OG LOVENDE: Spydkaster Trine Solberg Hattestad på Bislet stadion i Oslo en maidag i 1986. © Foto: Scanpix

- Det var grusomt. Spydkastingen var livet mitt, og brått ble alt trukket fra meg. Jeg tenkte «dette gidder jeg ikke mer, dette er det ikke verd». Jeg visste jo at jeg var uskyldig, men hvor skulle jeg lete etter sannheten? Det var en maktesløs situasjon. Mens etterforskningen pågikk, satte jeg sportskarrieren på vent og fikk Joachim. Det ble en fin premie på meg det året likevel. Da det viste seg at det overhodet ikke hadde vært en positiv prøve, at alt var feil og tull, og laboratoriet ble utestengt, da koblet jeg idretten på igjen. Men det skulle gå enda noen år og noen hundre timer i fjellhallen før det ble medaljer i OL.

- Hvorfor sluttet du?

- Jeg var 34 år, hadde opplevd og vunnet mye. Jeg syntes det var flott å gi meg når jeg var på topp, og tenkte at livet måtte være mer enn trening, trening og planlegging av mesterskap. Det er ikke spesielt familievennlig i lengden.

- Hva må til for å vinne OL -medalje?

- Du må ha talent, treningsvilje, de riktige folkene rundt deg - og flaks. Like mye av hver, så har du en vinner.

Trykk her og følg Klikk Helse på Facebook

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få ukentlige oppdateringer på epost

LES OGSÅ:

Bli sterk med Lene Alexandra

På trening med Anne Rimmen

Få mage som Gro Hammerseng

Slik trener Tone Damli Aaberge

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!