Ekstrem terrengsykling på Hafjell
Verdens beste sykkeltriksere
Dette skulle egentlig vært umulig. Og forbudt.
Det er en varm og god sommerdag. Langs E6 bader mødre og barn i det oppvarmede vannet i Mjøsa, og på hjuldamperen
Skibladner nyter turistene skalldyrsalat og kald, tørr hvitvin på dekk. Det får en til å lure på hvorfor i all verden jeg sitter på en sykkel pakket inn i glovarmt sikkerhetsutstyr på toppen av Hafjell ovenfor Lillehammer. Sola gjør hjelmen til en dampkjele, og sandstøvet fra den knusktørre bakken legger seg som irriterende asbest rundt munnen. Ved siden av meg står en gjeng unge norske sykkelchampions, og fremfor oss har vi fantastisk utsikt over nedre del av Gudbrandsdalen.
Les også: Nå kan du få deg sykkel av bambus
DETTE VAR imidlertid ikke en del av planen. Planen var bare å intervjue noen i den internasjonale eliten innen det som så fint kalles «Gravity fed mountain biking», siden de allerede var samlet i anledning eventen ANTI Days of Thunder 2009. Men etter å ha blitt lurt opp til fjells av Andreas Braaten, salg- og markedssjef i ANTI-productions (som selvsagt filmer hele eventen), ble det fort klart at denne saken ville få en annen vinkling. Det er nemlig ikke sikkert jeg overlever. - Hvis du er vant med bare å sykle rundt i byen er det relativt idiotisk å sette utfor fjellet på denne måten, sier britiske Grant «Chopper» Fielder da jeg treffer ham etterpå.
«Chopper» er en av verdens beste kjørere og blant de 25 som er samlet på Hafjell denne uka.
- Man bør ha erfaring for å kjøre i terreng som dette, men rushet du får er bare ... wow!
Hvor stiller det en som knapt nok har syklet i det hele tatt på ti år? For meg, som får et rush av i ny og ne å velge brunost fremfor salami i lunsjen, er det ikke vanskelig å forestille seg hvor fatale konsekvensene av å hive seg ned en fjellside på sykkel kan være. Min sykkel kommer for øvrig fra Hafjell Bike Park, som leier ut slike til gærninger som ønsker å bruke fjellet til andre ting enn rypejakt. Uansett ga Braaten noen av de yngre syklistene den tvilsomme æren av å vise meg fjellet og banen og hoppene. Så etter å ha tatt stolheisen opp til toppen og festet dampkjelen på hodet, er vi klare for å sette utfor.
- Den ruta her er ikke så ille. Bare heng med oss, sier han ene som er fra Bergen.
Dermed forsvinner de inn i skogen, og det eneste som henger igjen er en sky av støv og dritt som jeg må hoste meg igjennom der jeg tråkker langsomt av gårde.
Les også: Slik skifter du slange på sykkelen
«GRAVITY FED mountain biking» is tha shit. Tydeligvis. De siste to årene har det eksplodert med tohjulinger der man på vinteren står på ski og brett, og Hafjell er blant bakkene som har bygget om stolheisene for å frakte sykler.
- Dette er sporten å se opp for nå. Det blir bare mer og mer for hvert år, sier «Chopper».
ANTI Days of Thunder:
- Mountainbike-event som holdes i Hafjell nord for Lillehammer, der 25 av verdens beste kjørere møtes.
- Det er den første eventen i sitt slag, og inkluderer alle aspekter ved «gravity fed mountain biking». Det vil si «downhill», «dirt» og «slope style».
- ANTI Days of Thunder ble arrangert for første gang i fjor, og er ifølge deltagerne mer «avslappet» enn andre konkurranser.
- ANTI Production lager en DVD av eventen som kommer til høsten.
Hafjell Bike Park:
- Ble åpnet i 2004 og leier ut utstyr og sykler hver dag fra 6. juni til 4. oktober.
- Driver to heiser for syklister og turgåere.
Kategorier:
- Downhill: Kan sammenlignes med skisportens utforkjøring, dog kan banen godt gå i skogen.
- Slopestyle: Er det som på godt norsk blir å hoppe i en spesiallaget hoppbakke.
- Dirt: Kan sammenlignes med det som i skisporten kalles kulekjøring.
Han mener den økte interessen skyldes at denne formen for terrengsykling er en blanding av tradisjonell BMX og motocross.
- Du kan gjøre noen fantastiske ting med disse mountainbikene som du ikke kan gjøre med BMX, og samtidig kan du gjøre noen triks du ikke får til med motorsykkel, sier «Chopper».
Under ANTI Days of Thunder konkurreres det i kategoriene «dirt», «slopestyle» og «downhill». Det jeg nå holder på med er etter alt å dømme «downhill», men for min del blir det en konkurranse mellom mann og natur om overlevelse.
Heldigvis finnes det flere ruter å ta når man står på Mosetertoppen - dit hvor gondolheisen går. Det er flere valgmuligheter å gå for. Det finnes meget lette «grønne» løyper som selv fatter'n ville klart. Du har de litt vanskeligere lilla løypene og de middels røde løypene. Derfor er det ren idioti av meg å følge gutta når de legger utfor rute nummer 10. Den har farge «svart» på løypekartet, og beskrives som «God gammeldags teknisk racing med masse deilig knot».
Jeg har ingen anelse om hva «knot» egentlig er for noe, men det er ingenting deilig med dette her. Allerede ved første sving vurderer jeg å bli religiøs sånn for sikkerhets skyld. Med en stiv hånd på bremsen raser jeg nedover det som i gammeldagse slalåmtermer blir kalt en «skogsløype». Støvskyene står bak meg, og foran meg ligger skarpe, doserte svinger, hopp og hull. På visse steder føles det som om jeg er i fritt fall, og jeg er aldri langt unna greinete trær, store, hakkete steiner og generell død.
- Pass på ikke å brekke armen din nå da, sa redaktøren før jeg satte meg i bilen fra Oslo, riktignok ikke like bekymret for mitt velvære som han var for å miste en skrivende hånd. Skader er man nemlig ikke ukjente med i dette miljøet. Både «Chopper» og tyskeren Benny Korthaus har store, nesten identiske operasjonsarr på magen. Bennys er bare et par uker gammelt.
- Det er milten, sier han.
- Mitt er bukspyttkjertelen, sier «Chopper».
- Den ble knust. De kunne ha gått inn og operert fra siden, men de var redde for at de kom til å ødelegge alt, ler han, og forteller at det er sånt som skjer når sykkelstyret går i magen på deg.
- Man må forberede seg på fall. Det er tross alt en kunst, det også. Man må lære seg å krasje.
Både Benny og «Chopper» har sykling som yrke. De er sponset med penger og utstyr på lik linje med andre profesjonelle idrettsutøvere, noe som kan være greit da en god sykkel til dette bruket fort kan koste 50 000 kroner.
MEN DET ER nettopp sykkelen som redder mitt dyrebare skinn. For der hvor en vanlig terrengsykkel ville ha knekt i to (i likhet med både ryggen og armen min), sklir disse syklene over steiner og dumper uten at du trenger å gjøre mange fancy bevegelser. Hemmeligheten ligger i den fantastiske fjæringen, og når jeg først lærer å stole på at sykkelen glider behagelig av gårde er det bare opp til min egen fryktterskel hvor fort jeg vil at dette skal gå.
Merk at jeg nå snakker som en amatør, og en sykkeltur innebærer selvfølgelig svinging, fartskontroll og teknikk. Men da jeg omsider kommer frem til de store hoppene der de andre kjørerne står og venter, har jeg faktisk blitt litt glad i dette beistet. Jeg har blitt litt mer vågal og litt raskere. Rett og slett litt tøffere. Vel ... ikke fullt så tøff som ... egentlig noen andre i bakken, men jeg føler på en måte at jeg fortsatt har mye å leve for. Når det er sagt må det også sies at når frykten først er overkommet, er dette jævlig moro.
Uansett står vi nå ved hoppene der gutta senere i kveld skal konkurrere i sinnssykdom. Bildene forteller mer enn tusen ord, og det er ikke en snøballs sjans i helvete for at jeg setter utfor der. Jeg sykler pent tilbake til start.
UTOVER DET har jeg intet annet råd enn å bruke leggskinner og hansker. Den eneste skaden jeg pådro meg var en slitasjeskade på innsiden av høyre tommelfinger etter å ha holdt så hardt på ratt og brems at håndtaket slet seg igjennom huden.
Trailer for Anti Days of Thunder 09:
Days of Thunder 2009 TEASER from niels windfeldt on Vimeo.
Les også:
Denne saken ble første gang publisert 01/10 2009, og sist oppdatert 30/04 2017.