hjernesvulst

Diagnosen kom som et sjokk på Ida Kristin. Nå lever hun for de gode minnene

Diagnosen kom som et stort sjokk. Ida Kristin har valgt å ikke spørre om prognoser og heller fokusere på å skape gode minner.

<b>ENDELIG:</b> – Lilja og jeg har kjoler i samme stoff, vi er på bursdagsfeiring til en nevø, og det er bare 8 dager siden jeg ble skrevet ut fra sykehuset. 
ENDELIG: – Lilja og jeg har kjoler i samme stoff, vi er på bursdagsfeiring til en nevø, og det er bare 8 dager siden jeg ble skrevet ut fra sykehuset.  Foto: Privat
Publisert

– Jeg hadde i grunnen akkurat det livet jeg ønsket meg med drømmejobben som akuttsykepleier, verdens beste
samboer og ei nydelig datter. Hverdagen besto av det «vanlige» familielivet med levering i barnehagen, jobb, middag
og hvordan få ettermiddagen til å gå opp frem til leggetid, forteller Ida Kristin
Franksdottir (32).

Hun er opprinnelig fra Kristiansund, men bor nå i Trondheim sammen med samboeren Stig (43) og datteren Lilja (4).

Likevel gikk hun i lang tid og kjente på en trøtthet, og at formen ikke var på topp. Men hun prøvde å leve som normalt og tenkte at det sikkert kom til å gå over etter hvert. Lite visste de da at hun nok allerede på det tidspunktet var alvorlig syk.

– Jeg opplevde å få det jeg trodde var angstanfall innimellom, og med måneders mellomrom. Men våren 2021 var det blitt så ille at jeg oppsøkte fastlegen min. Jeg fikk antidepressiva. Det hjalp mot depresjonen jeg kjente på, men ikke angsten.

Snart ble anfallene hyppigere og verre for hver dag som gikk. Til slutt kom de mange ganger om dagen, og Ida Kristin våknet av dem om nettene. Etter en utredning hos psykolog og psykiatrisk sykepleier, ble det konkludert med at stress utløste angsten.

– Jeg hadde ikke angst for noe, og klarte ikke å slå meg ordentlig til ro med den beskjeden. Etter hvert begynte jeg å tenke at det kanskje lå noe somatisk bak anfallene. Til slutt var disse anfallene så ille at jeg tisset på meg. Jeg opplevde å få en voldsom uvirkelighetsfølelse, panikk, hjertebank og skjelvinger, sier Ida.

Les også: Bjørn Einar Romøren: – Vi valgte å beholde og det følte vi var det eneste riktige valget

<b>GODE DAGER:</b> – En deilig sommerdag i 2017, en fin venninnegjeng sitter ute i gaten på Bakklandet i Trondheim og skal på Pstereo -festivalen. For øvrig var det der jeg møtte min samboer året før.
GODE DAGER: – En deilig sommerdag i 2017, en fin venninnegjeng sitter ute i gaten på Bakklandet i Trondheim og skal på Pstereo -festivalen. For øvrig var det der jeg møtte min samboer året før. Foto: Privat

Tatt godt imot

Ida Kristin forteller at hun alltid har vært plaget av mye hode­pine, men da som følge av stress og spenning. Men i mars 2023, to uker før påskeferien, fikk hun en snikende hodepine som bare ble verre og verre ettersom dagene gikk. Hverken Paracet, Ibux, Voltaren eller Dispril hjalp på smertene.

– Jeg tenkte det ville gå over og fortsatte å presse meg selv. Dette til tross for at hver minste bevegelse ga meg støt av smerte. Tilbake fra ferien oppsøkte jeg fysioterapeut, og smerten forsvant noe. Men i mai var den tilbake med enda større styrke enn forrige gang, sier Ida, og utdyper:

– Det var en intens smerte i bakre skallegrop, og den bredte seg rundt begge sidene frem mot pannen. Det var som om den strammet til med et piggbelte rundt skallen min. Migrenemedisin hjalp ingenting, og det gikk ikke et sekund uten at jeg hadde vondt.

En dag i midten av juni var det sommerfest på jobben. Ida Kristin var en av arrangørene. Hun beskriver hvordan hun hadde kjolen klar og bare skulle hente seg en drink. Den voldsomme hodepinen gjorde at hun bestemte seg for å ta en dupp, for så å være klar til fest.

– Jeg tok alt jeg kunne av smertestillende, la meg ned, men fikk ikke snudd meg i sengen før jeg kastet voldsomt opp. Heldigvis hadde jeg bøtta klar. Jeg ringte Stig, og han ba meg ringe legen umiddelbart. Så bar det rett til sykehuset.

– Der dukket jeg opp på min egen arbeidsplass som pasient, ble utrolig godt tatt imot og henvist til en CT av hodet. Det tok ikke lange tiden før nevrologen kom inn og ville prate med meg, så da forsto jeg alvoret i situasjonen, sier Ida.

<b>OVERRASKENDE SYMPTOM:</b> – Angsten viste seg å være atypiske epilepsianfall. Etter operasjonen er de helt borte, forteller Ida Krsitin.
OVERRASKENDE SYMPTOM: – Angsten viste seg å være atypiske epilepsianfall. Etter operasjonen er de helt borte, forteller Ida Krsitin. Foto: Cathrine Dillner Hagen

Sjokkbeskjeden

Det var funnet en svulst i hodet hennes. 32-åringen klarer ikke huske hvordan hun reagerte, men ble desperat etter å ringe samboeren og foreldrene.

– Jeg fikk vite at jeg skulle opereres en gang uken etter. Natten jeg ble innlagt, lå jeg og svettet, kastet opp og vred meg i smerter. Jeg trodde det skulle klikke for meg. Legene var redd trykket i hjernen var for stort, og det ble besluttet at operasjon måtte skje umiddelbart.

– Jeg fikk en ispose på hver side av nakken, en på pannen og en på magen, og ble stukket i hver arm. Vips, så lå jeg på operasjonsbordet, fikk arteriekran og pustet to ganger. Så våknet jeg på intensiven, ferdig operert, senere på kvelden, forteller Ida.

Smertene hadde vært så sterke at hun ikke rakk å ­tenke, gruble eller grue seg før operasjonen. Hun ville bare få det overstått. Verst var det nok for Stig, tror hun.

– Han visste jo ikke om jeg ville komme til å overleve, og det ble mye tanker og mange tårer på han. Ingen kunne si hvordan jeg ville være etter operasjonen, så alt var så usikkert.

Til alt hell viste inngrepet seg å være vellykket, og Ida kom til seg selv da hun våknet. Det ­viste seg at hun har en primærsvulst i hjernen som heter astrocytom.

I følge Kreftforeningens nettsider kan både godartede og ondartede svulster i hjernen være alvorlige og vanskelige å behandle. Årsaken er at en godartet svulst kan sitte på et sted som er vanskelig å operere, den kan ha vokst inn i normalt vev og den kan komme tilbake igjen. Det finnes mange typer hjernesvulster med forskjellig klassifisering og stadieinndeling.

Astrocytom er en hjernesvulst som utgår fra astrocytter, som er nervesystemets støttevev. Astrocytomene kan være både lavgradige (lite aggressive) og høygradige (aggressive).

Svulsten til Ida blir behandlet som grad 4. Ida fikk også vite at den såkalte «angsten» i virkelig­heten hadde vært atypiske epilepsianfall. Etter operasjonen har disse forsvunnet helt.

– Jeg vet ikke noe om prognoser, for vi har tatt et bevisst valg om ikke å spørre om det. Det kan vel egentlig ikke bli verre enn dette, så vi trenger ikke vite. Svulsten vokser inn i hjernebarken min, og legene er bekymret for hukommelsen.

<b>VANSKELIG:</b> Håret har blitt tynt etter strålebehandling. Der håret mangler, kommer operasjonsarret etter svulsten til syne.
VANSKELIG: Håret har blitt tynt etter strålebehandling. Der håret mangler, kommer operasjonsarret etter svulsten til syne. Foto: Cathrine Dillner Hagen

– Den kommer nok til å bli verre etter hvert, særlig korttidshukommelsen, men enn så lenge er det som før jeg ble syk.

I slutten av august i fjor ble Ida ferdig med en 6-ukers ­cellegiftkur kombinert med stråling. Så fulgte noen ukers fri, før hun startet med dobbel dose cellegift i slutten av september.

– Jeg skal ha totalt 12 sykluser med cellegift, og dosen økes etter hvert. Nå er jeg ferdig med den første syklusen, bestående av 28 dager, og det har gått veldig bra.

Les også: (+) Ingeborgs tullebilde fikk forferdelige følger

«Ida med håret»

Åpenhjertig forteller 32-åringen om hvordan hun alltid tidligere har hatt en tanke om at hun ville komme til å grave seg ned og synes fryktelig synd på seg selv dersom noe fælt skulle skje med henne.

– Men jeg har nesten gjort det motsatte. Som person er jeg veldig åpen og ærlig og har for noen kanskje en litt for mørk humor med tanke på den alvorlige diagnosen min. Jeg ser på meg selv som «heldig», tross den situasjonen jeg står midt oppi, sier Ida, og utdyper:

– Jeg har klippen min, Stig, og prinsessen min, Lilja. Familie og venner stiller opp. En arbeidsgiver som passer på meg. Og jeg har både syn, hørsel og sinn i orden.

Hun forteller at hun er hakket mer trøtt og sliten enn ­tidligere, og at hun blir lettere sint – enda lunten vel alltid har vært kort. Med sykdommen følger noen plager som ømme muskler og ledd. Likevel har det å miste håret vært litt vanskelig.

<b>FERIE:</b> – Først i oktober kunnen vi ta sommer­ferie i fjor. Da fikk vi en etterlengtet tur til Alcudia.
FERIE: – Først i oktober kunnen vi ta sommer­ferie i fjor. Da fikk vi en etterlengtet tur til Alcudia. Foto: Privat

– Jeg har alltid hatt så stort, fint og krøllete hår. Det har liksom vært «Ida med håret». Nå har det falt av som følge av strålingen, men kommer heldigvis til­bake når jeg bare skal gå på cellegift.

Fysisk har hun, alt i alt, ­taklet sykdommen og den tøffe behandlingen godt, mener Ida. Hun tror det hjelper at hun er ung og tidligere var ­aktiv med trening. 32-åringen har valgt å ta ting som de kommer, og vet hun ikke kan gjøre noe fra eller til.

– Det er klart at jeg innimellom kan kjenne på tanken om at jeg faktisk er alvorlig syk, og med stor sannsynlighet kommer til å dø av det en gang. Jeg hverken ser eller kjenner meg så syk som det jeg i virkeligheten er, så kanskje er det derfor litt vanskelig å skulle ta det inn over seg, tror Ida.

Les også: Øyeblikket kom som lyn fra klar himmel. Fra den dagen ble ingenting som før

<b>FAMILIESTØTTE:</b> Bestefaren til Lilja, Frank Sandvik kjøpte og pusset opp den båten til hun skulle komme på en ukes sommerferie hos dem i Kristiansund. Ferien var planlagt lang tid i forveien, tilfeldigheter ville det slik at det ble akkurat den uken Ida måtte starte med strålebehandling.
FAMILIESTØTTE: Bestefaren til Lilja, Frank Sandvik kjøpte og pusset opp den båten til hun skulle komme på en ukes sommerferie hos dem i Kristiansund. Ferien var planlagt lang tid i forveien, tilfeldigheter ville det slik at det ble akkurat den uken Ida måtte starte med strålebehandling. Foto: Privat

Leve lengst mulig

– Jeg har ventet på den store knekken, men til nå har den ikke kommet. Kanskje kommer den senere, eller kanskje ikke. Per nå har jeg det bra. Vi har sakte, men sikkert kommet oss inn i hverdags­rutinene våre igjen – og lever som vanlig. En stor sorg er at jeg ikke får lov til å jobbe som jeg vil, men jeg håper det endrer seg i nær fremtid.

Problemet med å gå alene hjemme, mener Ida, er at hun da bare går hjemme og tenker på alt hun skulle ha gjort og planlagt.

– Det går jo på nervene løs. Jeg skulle så mye heller ha vært på jobben, som jeg virkelig elsker, ler Ida.

Nå konsentrerer hun seg om å skape gode minner for den lille familien, ferdigstille noen prosjekter i huset, begynne å trene og dra på jobb så ofte som formen tillater det.

– Jeg er opptatt av de små ting og finner stor glede i å tenke på ting vi har planlagt i fremtiden, som små turer. Håpet er at jeg kan bli frisk nok til å leve lengst mulig med familien min.

– Jeg vet at diagnosen er alvorlig, men jeg har et håp om at jeg skal bli den ene, «one in a million», og nekter å gi opp. Og hvem vet? Kanskje vil fremtidens forskning kunne gjøre meg frisk, sier Ida.

Denne saken ble første gang publisert 21/02 2024.

Les også