Martin Eia-Revheims tunge oppvekst
Martin prøver å stoppe pappa. Så høres lyden av et skudd, og faren faller om. Men det hele er en makaber spøk
Martin Eia-Revheim vokste opp med en far som var prest. Han var også en alkoholisert og voldelig far som slo og truet både kone og sønn. Høytidene var verst.
– men også morsom og snill. Foto: Privat
Pasienten er en 44 år gammel mann med en traumatisk oppvekst/ historie av svært alvorlig grad. Hans symptomer anses som karakteristiske senvirkninger etter tidlige relasjonstraumer.
Ordene er hentet fra journalen fra det som foreløpig er Martin Eia-Revheims (49) siste opphold på Modum Bad i 2018.
De er også innledningen til boken Å sette sammen bitene, som han ga ut tidligere i år.
Boken har han tilegnet «alle barn av foreldre som ikke burde hatt barn».
Sånne som faren hans – presten – som drakk fra torsdag til søndag hver eneste uke. Og enda mer når det var jul og høytid.
Som handlet inn flere flasker whisky og satte seg til.
Først med en viss eleganse. Isbiter i glasset. Klærne på. Deretter rett fra flasken, i en salig blanding av alkohol og piller, i truse og morgenkåpe.
Full som en alke. Voldelig. Uforutsigbar.
Truet barna med våpen
I boka forteller Martin hjerteskjærende om oppveksten.
Om faren som bak hjemmets fire vegger truet med våpen, drakk og slo både kone og sønn. Historiene er nesten ikke til å fatte.
Men mye av boka er hentet fra journalnotater, epikriser, domstolsnotater fra farens dom etter å ha bli dømt for vold mot sin tredje kone.
– Og en del objektive ting. Som at jeg faktisk har forsøkt å ta livet mitt, sier Martin.
Minnene er mange og vanskelige.
Som den gangen faren vred om hodet på Martins undulat og skylte den ned i do.
Eller pistolskuddene, som naboene må ha hørt, men ikke kunne tro. Man skyter jo ikke i presteboligen.
Eller da han som 11-åring forsøkte å hindre faren i å begå selvmord inne på kontoret – skuddet som smalt og faren som falt livløs om på den andre siden av døren.
Før han etter det som føltes som en uendelighet plutselig begynte å le. Det hele var en makaber spøk.
Tause rop om hjelp
Martin begynte å skade seg selv da han var 11 år.
Kuttet seg opp til blods i et forsøk på å rope om hjelp. Etter flere år med selvskading og tause rop om hjelp, endte han til slutt opp på institusjon, tvangsinnlagt.
Han ble værende der i flere år, men kun de første fire månedene under tvang. Feildiagnostisert som schizofren paranoid og på tunge medikamenter, ble han sløv og overvektig. Så fikk han en dag sitt powermoment: Nok var nok.
Martin kastet pillene i toalettet og tok tak – han kom ut av institusjon og skulle etter hvert bli en ressurs i norsk kulturliv.
Bor i drømmehuset
Det er fyr i peisen, men fortsatt kjølig i rommet. Martin beklager. Igjen og igjen.
Forklarer hvor kaldt det er i huset, men at møter på jobb gjorde at han ikke kom i gang med fyringen tidsnok før vi skulle komme. Han har bodd her siden 2009.
Med rådyr og vedfyrt badstue i hagen. Svartdalselva som renner rett nedenfor huset. Landlig, men likevel midt i Oslogryta.
Her bor Martin sammen med kona Gjertrud og deres to felles barn.
De møttes via venner for 13 år siden. Bare et halvt år etter at de ble sammen kjøpte de huset.
Året etter kom deres første felles barn – Martin har også en sønn fra før. Så kom også felles barn nummer to. I dag er barna 7, 11 og 22 år gamle.
Gjennom årene har han gått i terapi, på medisiner og vært innlagt på institusjon flere ganger.
Det er ikke mer enn tre år siden han gikk offentlig ut i radioprogrammet Usagt på NRK og fortalte om oppveksten sin.
Frem til da var han en kjent kulturpersonlighet og var med på å etablere den anerkjente klubbscenen Blå i Oslo, han var leder for Kongsberg Jazzfestival, orkestersjef i Kringkastings-orkesteret og jurymedlem for Spellemannprisen. For å nevne noe.
I dag er han ansatt i Sparebankstiftelsen DNB.
En sosial kameleon
Faren var fengselsprest, feltprest og sjømannsprest.
Som fengselsprest var han venn med noen av landets mest omtalte fanger. Han viet både datidens megakjendis Pat Sharp fra Sky Channel og andre kjendiser på den tiden.
– Figuren pappa er en fascinerende fyr. Han var morsom også. Jeg skjønte at han ikke var som andre pappaer. Han slo meg ikke hele tiden. Jeg har også mange gode minner. Det er det som gjør det så vanskelig, mener Martin. I boka beskriver han også gode minner og opplevelser.
– Han var flere ting, først og fremst. Han var stor og kraftig. Med et lurt smil og gulltann. En sosial kameleon som hadde utrolig lett for å bli kjent med folk i ulike miljøer. Det var også det som gjorde ham til en god sjømannsprest og feltprest for mange.
Så var det musikken.
– Han hadde veldig lett for det. Spilte trombone, bass, trommer, piano og gitar. Og snakket flere språk, både portugisisk, russisk, tysk, nederlandsk. Det var eksotisk på et vis. Han var veldig opptatt av status, av autoriteter, samtidig som han var en rebell.
Mye av dette var av det gode, mener Martin.
– Og dette mener jeg også har noe med farsrollen å gjøre, en verdi jeg har fått ved å bli eksponert for ulike miljøer. At vi gikk på Theatercaféen har jeg bare gode minner fra. Han var dritings, men han var ikke ufin. Eller når vi gikk i badstue og sånne ting. Men det blir liksom ukorrekt å si. Jeg synes det er litt svart-hvitt.
Martin vokste opp i en tid der prestens posisjon var tydeligere enn i dag.
– Den har beskyttet familiefasaden, mer enn om pappa var funksjonær i et direktorat.
Også klasse beskytter, og det snakker vi for lite om, mener Martin. For sin egen del tror han ikke det at faren var prest betydde så mye for lojaliteten.
– Men fasade har nok hatt noe å si. Hvis pappa hadde vært alkoholikeren som satt på puben, så kunne jeg ha respondert mer med åpenhet. Hadde vi bodd i sosialbolig, vært i en annen klassesituasjon – så hadde også omgivelsene reagert annerledes. Hus og stilling ga oss en posisjon som gjorde at vi kunne holde fasaden oppe.
En konstant uro
Forholdet til faren var komplisert helt til det siste.
– Jeg er ikke sikker på om jeg følte så mye omsorg for pappa de siste 20 årene. Men det ga en viss mening å være viktig. Jeg var en fikser, fant kjappe løsninger på raske problemer når han ringte. Men jeg tror jeg gjorde det fordi det ga meg noe også. Det er ikke altruisme, godhet. Det er mye energi i å føle seg viktig og nyttig, sier Martin.
Faren døde i 2010.
– Pappa brente absolutt alle broer. Han fikk den sørgeligste døden du kan få. Det kom seks-syv mennesker i begravelsen. Han har ingen egen gravstein, for ingen ser for seg at de skal stelle den. Fryktelig trist. Men han ødela forholdet sitt til alle.
Faren tar fortsatt mye plass i livet til Martin. Både fordi det ikke ble noen avslutning, en unnskyldning eller svar.
Men også det at den uroen han har i seg mer eller mindre konstant er «han».
At han regulerer følelser gjennom støvkluten, der han tidligere bedrev selvskading. Forsøker å tåle. Leve med.
Hans metode har vært å holde tempoet oppe. Ikke kjenne etter.
– Og det har jo også gitt meg veldig mye, det må sies. Det er det som har gjort at jeg har overlevd. En indre motor som har gjort at jeg har klart ting; gå på skolen. Stelle meg. Holde avtaler. Stort sett klart å gå på jobb. Følge opp plikter.
– Min redning er at jeg har hatt evnen til å utføre. Kostnaden er at motoren står på hele tiden. Evnen til å hvile er elendig, sier han.
Tror alt går dårlig
– Mitt møte med en problemstilling er at alt går til helvete. Så løser jeg det ut ifra det, for at ting skal gå bra. Jeg skanner fare – og så er det mye stress og uro.
Når ting går i stå, så må han vaske noe. Skure, rydde og skrubbe, som han måtte gjøre som barn.
Den gang ned på kne – med en hånd i hver sin ende av kluten og tannbørste for å komme til i kriker og kroker – mens faren sto over og brølte ut instruksjonene.
Midt i alt sto også moren. Da Martin var ute av redet, klarte hun å forlate ektemannen etter 24 års ekteskap.
– Mamma klarte å bryte ut til tross for trusler gjennom mange år. Hun var livredd.
Martin klandrer ikke moren.
– Nei, nei, nei … det er lenge siden. Det har jeg ikke gjort i voksen alder. Men i midten av 20-årene, da jeg bodde på institusjon, var jeg sinna på mamma i lang tid. Hun var den jeg kunne ta ting ut på.
– Men bitter, nei – tvert om. Mamma og jeg snakker sammen hver dag, vi er nære. Det er veldig enkelt å forholde seg prinsipielt til ting. Jeg møter mange mennesker som vet nøyaktig hva de skulle gjort hvis de hadde stått i en tilsvarende situasjon. Mamma vet veldig godt hva hun kunne gjort annerledes, sier Martin.
Løy hele tiden
– Mamma har tatt risikovurderinger som mest sannsynlig var riktige. Han var prest, og hadde gode talegaver. Hun mente at hvis politiet kom på døra, så ville han bli hørt. Og hvis politiet da hadde dratt fra huset, så hadde våre liv kunnet stå i fare.
– Pappa fikk jo politiet til å hente meg, basert på at han sa at jeg truet ham. Han hadde makt til å få meg tvangsinnlagt. Og det gnager på henne mindre og mindre, håper jeg. Vi er så nære, og jeg er takknemlig for forholdet til mamma. Hun er aktiv i livet vårt.
Faren drakk fra torsdag til søndag året rundt. Men i ferier og høytider ble det hele tiden.
– Så jula var helt fryktelig. Fullstendig uforutsigbart. Uten barna hadde jeg nok ikke valgt å prøve å få det hyggelig i jula, da hadde jeg bare prøvd å få det til å gå over, innrømmer Martin.
Julen er vanskelig
Men gjennom årene har de sammen sørget for å få noen tradisjoner på plass: nek og juletre, pepperkakebaking av ferdigkjøpt deig.
– Gjertrud har ribbekontrollen som alltid, og det er veldig bra. Vi har faste pålegg, og faste rutiner første juledag med lang frokost. Og så har vi ro – der er vi blant de heldige. Det er oss. Første og andre juledag kan vi lese, legge noen madrasser og dyner på gulvet her og se en film.
Han vet mange barn sliter med foreldres rusmisbruk i høytiden.
– Julen er kjempevanskelig. Den er så innovervendt, samfunnet er så stille da. Med jula, når alkohol blir så viktig for mange, da blir jeg litt moralist når det gjelder voksnes forhold til alkohol.
Selv drikker han lite alkohol. Liker ikke å miste kontrollen.
– Men vi er nok litt for glade i brus, smiler Martin.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet anslår at 8 prosent av barna i Norge har én eller to foreldre som misbruker alkohol.
6,5 % har foreldre med et alkoholmisbruk man antar kan gå ut over daglig fungering og omsorgsevne.
Han innser: – Jeg er heldig – det er ikke mange dager jeg ikke har latter rundt meg. Vi har det gøy sammen, og vi har mange rutiner sammen, familieting som skaper identitet. Litt «oss mot verden»-aktig.
Fikk tabuprisen
Rådet for psykisk helse tildelte Tabuprisen 2022 til Martin Eia-Revheim for boken Å sette sammen bitene. Min historie om vold, skam og reparasjon.
– Mange vil kjenne seg igjen i Eia-Revheims fortelling, selv om de aldri har fortalt om den før. Boken skildrer klokkeklart og sårt hva slags konsekvenser han må leve med etter å ha vært underlagt en uberegnelig og voldelig far, sa Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse i forbindelse med utdelingen
– Eia-Revheims muntlige og innovative formspråk beskriver et stadig tiltagende slit som ender i selvmordsforsøk, innleggelser og vedvarende psykisk strev. Vi tror at dette litteraturbidraget vil stå seg over tid og bidra til mer kunnskap om hvordan vi bærer med oss vold og omsorgssviktgjennom et helt liv, og på hvilken måte det kan påvirke vår psykiske og fysiske helse, fortsatte hun.
Tabuprisen er en heders- og ærespris fra Rådet for psykisk helse som kan tildeles personer, organisasjoner og/eller virksomheter som gjennom ord og handling gjør en innsats for å bygge ned fordommer om psykisk helse, bryte tabuer, fremme inkludering, omtanke og åpenhet om psykisk helse.
Denne saken ble første gang publisert 23/12 2022.
