kreft i begge brystene
Torhild fikk to sjokkbeskjeder på én legeundersøkelse – det kan ha reddet livet hennes
«Her er det noe som må bort», sa legen. Det er akkurat de ordene man ikke vil høre. Så sa han: «Her er det også noe som må bort». Da mistet Torhild nesten pusten.
– Jeg kjente noe i brystet allerede da jeg var 48 år, to år før jeg startet med mammografiprogrammet, forteller Torhild Frøiland (64).
Hun fikk mammografiundersøkelse, og de kunne se noe, men klarte ikke å si hva det var. Dermed ble det tatt biopsi, og konkludert med at hun ikke hadde kreft.
Torhild slappet av og hverdagen gikk videre. Hun jobbet i en rådgiverstilling i Drammen kommune og var etter hvert blitt bestemor til fem barnebarn.
Droppet nesten undersøkelsen
Siden fylte 50 år har hun fått innkalling til mammografiundersøkelse hvert andre år, og hun har fulgt programmet trofast for sin egen trygghet. Helt til hun for første gang vurderte å droppe undersøkelsen en høstdag i 2018.
– Den dagen sto jeg og så på kalenderen min. Vi skulle ha et møte hvor jeg skulle holde et viktig innlegg. Jeg tenkte at det var dumt om jeg ikke fikk gjort det, og vurderte om jeg skulle droppe undersøkelsen. Men så slo det meg: Søren heller, hva er viktigst? forteller hun.
Les også: Dette fører nesten alltid til konflikt med barnas besteforeldre
Det endte med at hun tok turen til mammografisenteret.
– Etterpå hoppet jeg lykkelig over dørterskelen og tenkte at det var deilig å ha det unnagjort. Jeg skulle få svar etter tre uker, og tenkte ikke noe mer over det, beskriver hun.
Tre uker gikk, og Torhild husker veldig godt hvor kontrastfylt den fredagen var da hun fikk prøvesvaret i posten.
– Vi var ferdige med et prosjekt på jobb, og jeg var ute og spiste med ledelsen og kolleger. Da jeg skulle hjem, gikk jeg innom og kjøpte blomster og kake fordi det var farsdag den helgen. Jeg spaserte glad og fornøyd hjem, og det lå det et brev fra mammografisenteret på kjøkkenbenken. Der sto det at de ikke var fornøyd med resultatet av prøvene. Jeg måtte inn igjen seks dager senere for ytterligere prøver, sier Torhild.
Flere mammografier
Brevet var formulert på en slik måte at hun ikke skulle bli skremt. Blant annet sto det at det kun er én av syv som får denne type innkalling, som er alvorlig syk. Men det hjalp lite der og da. Bølger av frykt og sterke følelser gikk igjennom kroppen hennes.
– Det at jeg måtte vente i seks dager på neste undersøkelse, var fryktelig tungt. Jeg husker at jeg den fredagen fikk en sterk reaksjon og havnet på sofaen. Mannen min, Rune, sa at han kunne se frykten min, fortsetter hun.
Torhild hadde ikke kjent noe i brystene og følte seg frisk. Men seks dager senere var hun på sykehuset. De har tatt mammografibilder av begge brystene, og hun tenkte at bildene var for dårlige og utydelige. For hva er sjansen for å ha kreft i begge brystene?
Svulst i begge brystene
– Jeg husker følelsen av å ligge på en benk i et lite undersøkelsesrom sammen med en lege som førte et ultralydapparat over det ene brystet. Rune satt helt stille inne i et hjørne og fulgte med. «Her er det noe, det må vi ta bort», sa legen. Hun brukte ikke ordet kreft. Hun flyttet apparatet over til det andre brystet. «Her er det også noe, som vi må ta vekk. Også lurer jeg på om det er noe her, også». Jeg ble uvel og fikk ikke puste, Rune måtte åpne vinduet i det lille rommet. Nå er det kjørt, tenkte jeg.
Legen fant en svulst i hvert bryst. Den tredje «skyggen» var det ufarlige, som Torhild allerede hadde fått sjekket som 48-åring. Legen kunne ikke se at noe hadde spredd seg til lymfene under armen, og det var en veldig god nyhet.
Torhild fikk på seg klærne og fikk samlet seg litt. Da hun fikk en samtale med kirurgen som skulle operere henne, var hun ikke i tvil.
– Bare skrell dem av, sa hun om brystene sine.
Datteren fikk beskjeden først
Torhild er bosatt i Drammen, og bare noen steinkast unna bor datteren Vibeke (44) med mannen sin og tre barn.
Hun er på besøk, og mor og datter snakker om hvordan det opplevdes å få brystkreft tett inn på livet. En sykdom de begge tenkte aldri ville ramme dem.
– Jeg tenkte ikke engang tanken at mamma kunne bli syk, selv ikke da hun fikk beskjed om å komme tilbake for å ta ytterligere undersøkelser av brystene, sier Vibeke.
Hun var den første moren ringte til da hun kom hjem fra sykehuset etter den første undersøkelsen.
– Du sa: «Dette gikk ikke bra.» Og da svarte jeg: «Ok, jeg kommer.» Også var vi sammen den kvelden, sier Vibeke.
– Huff, det husker jeg nesten ikke noe av. Men jeg husker at jeg hadde mye angst i den perioden, og at jeg måtte lære meg noen pusteteknikker for å håndtere det, sier Torhild.
For Vibeke var det voldsomt å høre at moren hennes hadde kreft i begge brystene. Der og da kjente hun som moren, at alt var kjørt. At alt raste der hun sto med mobilen i hånden, med ansvaret for tre små barn, den yngste var ett år. Tanken på å miste moren i kreft var som å miste fotfestet.
Les også: Jessica er stolt av datteren med Downs Syndrom
– Jeg er nok veldig rasjonell som person og tar sjeldent sorgene på forskudd, men den beskjeden var tøff å få. Jeg ringte mannen min, som er enda mer rasjonell enn meg. Han sa med en gang at prognosene for brystkreft er svært gode, og at dette kom til å gå bra. Det hjalp litt. Og så hjalp det å komme hjem til mamma og se at hun satt der som før, tilsynelatende i god behold, sier hun.
Kreften ble oppdaget tidlig
Da det verste sjokket hadde lagt seg, satt Vibeke igjen med en tanke om at dette kom til å gå bra. Svulstene ble oppdaget tidlig, og hun kjente moren sin som en sterk kvinne. Når hun ser tilbake på den tiden, var det kanskje også en strategi for å håndtere en vanskelig situasjon.
– Men det skumle med denne historien er at mamma ikke kjente noe til noen av svulstene selv. Jeg kommer i hvert fall til å følge programmet når jeg fyller 50 år, i tillegg til å undersøke jevnlig selv, sier Vibeke.
– Legen sa at svulstene lå så langt inne at dersom jeg hadde valgt å droppe undersøkelsen den dagen, ville det ha tatt lang tid for meg å merke dem. På grunn av mammografien ble de oppdaget tidlig, forteller Torhild.
Den ene svulsten var mer aggressiv
Den ene svulsten var 1,4 centimeter, og den andre var 1,2 centimeter. Når det gjaldt aggressivitet, var den ene mer aggressiv enn den andre.
– Men onkologen, som til syvende og sist skulle anbefale den beste behandlingen for meg, anbefalte meg å ikke ta cellegift med tanke på bivirkninger, sier hun.
Torild slapp heldigvis å fjerne brystene. Under operasjonen fjernet kirurgen
svulstene, noe omliggende vev samt noen lymfeknuter. Inngrepet etterlot kun et lite arr.
Etterpå fikk Torhild behandling med stråling. Siden har hun gått på medisin for å begrense østrogeninnholdet i kroppen.
– Svulstene mine liker hormoner og spesielt østrogen, så da må jeg ta medisiner mot det hver dag i opptil ti år. Jeg blir fulgt opp én gang i året. Jeg føler meg godt ivaretatt, sier hun.
Kunne blitt alvorlig spredning
Ingen kan si hva som hadde skjedd om Torhild hadde droppet mammografiundersøkelsen den høstdagen.
Men sjansene er store for at svulstene hadde fått vokse seg større og kanskje spredd seg til ben og lymfeknuter. Noe som igjen hadde ført til et mer dramatisk sykdomsbilde og krevd større inngrep. Hvem vet hva utfallet hadde blitt da.
– Jeg er utrolig glad for at svulstene ble oppdaget såpass tidlig, og at jeg føler meg i såpass god form og kan ta del i livet mitt med familie og barnebarn. Jeg kom til mammografisenteret i tide, sier hun.
Samtidig er det et liv før og etter kreft, man har en viss redsel for tilbakefall, påpeker Torild.
– Noe redusert er jeg nok, men jeg kan ikke gå rundt og kjenne så mye etter, fordi jeg tror livet preges av tankegangen. I dag kjenner jeg på en enorm takknemlighet for det livet gir meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Hjemmet nr 51 2021
Denne saken ble første gang publisert 28/10 2021, og sist oppdatert 28/10 2021.
