Lene ble utbrent
Lene kunne ta til tårene for den minste ting, og når det kom folk på døren, orket hun ikke å slippe noen inn. Hun satt seg heller ned på dørmatten og gråt
Kroppen sa plutselig stopp, uten at Lene forsto hva som var galt.
I naturen og sammen med hestene opplever hun verdifull egentid. Foto: Anne Elisabeth Næss
Lene slet med smerter i både ledd og mage og trodde noe alvorlig var galt med henne. Men hverken blodprøver eller andre legeundersøkelser viste tegn til sykdom.
– Jeg har vokst opp i et «møblert hjem», jeg har en fin familie, gode venner og en jobb jeg trives i. I utgangspunktet har jeg jo alt jeg kan drømme om, og vil absolutt ikke klage. Men likevel var det noe som skurret, sier Lene Kristine Kronlund (49).
Hun hadde følt seg dårlig i mange år da kroppen plutselig sa stopp i 2021.
– Kroppen hadde sagt ifra i mange år, lenge før barna ble født, men jeg forsto ikke signalene.
Barnas behov først
Energien hennes var svært varierende, men da legene sa at hun var frisk, tok hun seg bare sammen. Til tross for at Lene følte at hun gjorde alt riktig, med riktig mat og passe med trening, besto livet hennes fremdeles av smerte og frustrasjon.
• Følelsesmessig utmattelse og fremmedgjøring
• Slitenhet og redusert
yteevne
• Hodepine, anspente
muskler, trykk over
brystet, hjertebank,
kvalme eller svimmelhet.
• Forandret søvnmønster
eller apptitt
• Problemer med magen
Kilde: Norsk Helseinformatikk
I 2000 ble hun mamma for første gang, og året etter kom nummer to.
– Det var naturlig nok barnas behov som sto i fokus de kommende årene, sier Lene.
Hun var mammaen som rakk opp hånden da vervene i FAU skulle deles ut, hun ble håndballtrener og startet opp en fagforening på jobben.
– Det var mange som trengte en hjelpende hånd, men oppi det hele glemte jeg meg selv. Jeg sa ja til alt jeg ble spurt om, selv om magefølelsen min sa nei. Jeg klarte ikke å sette grenser og trodde det var forventet at jeg skulle si ja.
Flink pike
Gang på gang ble Lene sykmeldt fra jobben som saksbehandler i Norsk pasientskadeerstatning, på grunn av smerter ulike steder i kroppen.
I 2008 begynte skulderen å verke, og det endte med tre operasjoner de kommende årene. I denne perioden var hun mye sint og frustrert, og hun fikk en del kommentarer på at hun så sliten ut, og at hun måtte senke kravene.
– «Gi litt mer faen!», sa folk til meg. Men jeg skulle jo være «flink pike», og alt skulle være så perfekt. Og når andre klarte det, så skulle jeg også klare det.
Skulderen ble imidlertid bare verre og verre, og det endte med rehabiliteringsopphold. Der fikk Lene noen gode verktøy til å håndtere smertene i skulderen.
– Jeg ble også anbefalt å gjøre ting som ga meg energi og mestring, og ble spurt om jeg kanskje hadde en hobby som jeg kunne ta opp igjen. Foruten fotografering og det være i naturen kunne jeg tenke meg å gå tilbake til det å drive med hest, men det ble med drømmen.
Tomt rede hjemme
Da barna begynte på videregående, valgte de begge å satse på idrett. Det innebar også mye oppfølging, tid og tilstedeværelse på deres arenaer, både på håndballbanen og i snowboardbakken.
– Dessverre fikk begge to kyssesyken og ble veldig syke med utmattelse, og som mange vet, er man ikke friskere enn sitt sykeste barn. Det ble derfor noen vanskelige år for hele familien.
Da ungdommene var friske nok til å klare seg selv, og begynte på studier og folkehøyskole i 2020, var det plutselig tomt i huset. Etter 20 år var Lene og mannen plutselig alene.
– Hva skulle vi gjøre nå? Finne oss selv liksom? Jeg hadde ingen å serve, og da smalt det. Smertene økte, og energien forsvant med dem. Jeg hadde ikke mer å gi, forteller Lene.
Les også: (+) Mannen min forlot meg og barna. Jeg var knust, men drømte bare om å få ham tilbake. Så tok livet mitt enda en uventet vending
Mistet all energi
Lene måtte si fra seg styreverv, og hun orket ikke lenger å være sosial. Hun, som hadde gått opp mot 15.000 skritt hver eneste dag, klarte så vidt å gå til postkassen.
– Jeg forsøkte å ta meg sammen, men jo mer jeg forsøkte, desto mer smerter og mindre energi fikk jeg. Jeg følte at kroppen jobbet imot meg. Jeg ønsket så inderlig å være den sosiale jenta som alltid bidro, men energien var borte. Jeg følte meg rett og slett utladet, som et batteri på rød sone, forklarer hun.
Lene kunne ta til tårene for den minste ting, og når det kom folk på døren, orket hun ikke å slippe noen inn. Hun satt seg heller ned på dørmatten og gråt.
– I retrospektiv ser jeg jo hvorfor jeg hadde vondt og mistet all energi. Jeg skulle være flink pike, for det trodde jeg var forventet av meg. Jeg tok meg sammen, i stedet for å ta meg selv på alvor. Jeg var ytrestyrt og grenseløs, uten at jeg kjente mine egne verdier, sier hun og fortsetter:
– Jeg følte jeg hadde et ansvar for å ta vare på alle andre. Jeg sto ikke støtt i meg selv, men ble dratt hit og dit, til forpliktelser jeg trodde var nødvendig for å være lykkelig. Til tross for alt jeg hadde og fikk til, var livsgnisten faktisk borte.
Tok seg selv på alvor
Høsten 2021 fikk hun tips av en venninne om å delta på et kurs som fokuerte på glede.
– Jeg tenkte at det var nok en ting jeg måtte si ja til, men som jeg ikke hadde kapasitet til, sier hun.
I januar 2022 startet reisen tilbake. Hun var delvis sykmeldt og hadde muligheten til å sette av tid til refleksjon og bevisstgjøring.
– Jeg begynte i det små med å se meg selv i speilet og å si fine ting til meg selv. Jeg begynte også å snakke med familie og venner om mine grenser og verdier.
Endelig fikk hun kjenne på hva som var viktig for henne i hennes eget liv. Det var både godt og vondt å innse at hun ikke hadde tatt seg selv på alvor, men bare tatt seg sammen i alle disse årene.
– Jeg begynte å sette grenser, ved å kjenne på magefølelsen og ikke den dårlige samvittigheten jeg fikk ved å si nei.
I starten fikk Lene både dårlig samvittighet og følte hun måtte forklare seg, men det har hun helt sluttet med.
– Og det som skjer når jeg sier nei til det jeg ikke ønsker, og mer ja til det jeg vil, er at jeg får mer overskudd til de som er rundt meg. Noen tenker kanskje at det er egoistisk, men alternativet er jo å ikke ha overskudd til noe og miste seg selv. Det er sant som det sies – ta på oksygenmasken selv før du hjelper andre.
Tok opp yndlingshobbyen igjen
Da Lene var ung, drev hun, som mange andre jenter, med hester. Dette har vært en drøm å gå tilbake til, og noe som ble anbefalt henne på rehabiliteringssenteret.
– Mannen min, Espen, kjenner godt til dette. Han er selv en lidenskapelig fluefisker, og det er en hobby som gir ham mestring, energi og overskudd. Det er viktig for ham for å være en tilstedeværende pappa, mann, venn og leder.
Da de en dag gikk forbi stallen i naboområdet, ba han Lene spørre om det var mulig å få en hest på fôr – og det var det!
– Ikke én dag har jeg angret på at hestedrømmen ble oppfylt. Det har blitt mye verdifull egentid, og jeg er så takknemlig for at mannen min dyttet meg i riktig retning. Å møkke i stallen er terapi for meg, det samme er en ridetur i skogen. Det er min meditasjon. Jeg kjenner på mestring og føler meg beriket med både dyr og mennesker i stallen.
Lenes daglige vaner
Lene våkner nokså tidlig hver dag, og da blir hun liggende noen minutter. Hun trekker pusten og kjenner etter hva hun har behov for. Hva bringer dagen, og hva trenger hun for å få en god dag?
– Jeg tar gjerne en iskald dusj, for å få kontroll på pusten. Dette i seg selv gir mestring, og gjør meg beredt på hverdagens utfordringer. Jeg drikker et glass sitronvann med salt, og venter med å spise til lunsj, slik at magen får ro noen ekstra timer.
Hun tar seg gjerne et isbad i sjøen, og kommer seg ut i naturen ved alle anledninger som byr seg.
Hver kveld reflekterer hun gjennom dagen som har vært, og skriver ned minst tre ting hun er takknemlig for.
– Ved å være mer takknemlig for det jeg faktisk har, er det vanskeligere å være misfornøyd eller misunnelig på andre, sier hun.
Alle disse tingene gjør at hun blir den versjonen av seg selv hun ønsker å være, for å ha overskudd til de rundt seg, og møte livet, når livet skjer. For det gjør det.
– Mulighetene og valgene jeg gjør hver dag nå, gjør meg forberedt på det som skjer, og gir meg mer glede. Og vet du; Glede gjør glad, slår hun fast.
Råder andre til å sette seg selv først
Hun råder andre til å ta seg selv på alvor og til å kjenne etter på kroppen og hjertet hva som er viktig for en selv.
– Gjør det du har lyst til, og aktiviteter som gir deg glede. Vær med mennesker som gir deg påfyll. Det er ditt liv og din tid, sett grenser og bruk tiden på det du vil. Lev her og nå.
Hun mener det er viktig å se mulighetene og gjøre valg som gjør en godt og fyller en med egne verdier. Ikke minst anbefaler hun å finne noe å være takknemlig for hver dag, samme hvor lite det er.
– Du er verdifull og mer enn god nok– fortell dette til deg selv – hver dag. Ønsker du en forandring, må du selv ta selv ansvar for å gjøre de endringene som skal til, sier hun.
Denne saken ble første gang publisert 25/05 2023.
