Asker 23. mai 2009: Det er lørdag kveld, og mamma Hege Døskeland Jurs har nettopp slått av telefonen etter å ha snakket med datteren Ingrid. De har blitt enige om å hente henne om en time – ved halv tolvtiden. Den 15 år gamle datteren og kameraten hennes er hos en venn av kameraten.

Ingrid og foreldrene har alltid ryddige avtaler med datteren, et gjensidig tillitsforhold. Mamma Hege er trygg på at alt er greit, og setter seg i sofaen med ektemannen Morten. Carina, som er fire år eldre enn Ingrid, er hos en venninne.

Den friske, forventningsfulle duften av vår siver inn gjennom den åpne verandadøren.

En halvtime senere ringer telefonen, og Morten tar den.

– Er du faren til Ingrid?

– Ja, svarer han spørrende.

– Hun har vært i en alvorlig bilulykke. Dere må komme snarest til Bærum sykehus!

Ingrids pappa sliter med å finne ord.

– Hva?! Vi kommer med én gang!

– Det tror jeg dere bør, svarer den andre.

Hege følger samtalen med store øyne. Ekteparet har fått telefonen alle foreldre frykter.

Et fatalt valg

Noen timer tidligere hadde Ingrid blitt med en kamerat hjem til en jevnaldrende gutt hun knapt kjente. Mens de ventet på en bestilt pizza, foreslo «verten» at de skulle kjøre en tur. Ingen av dem var over 16 år. Ingrid satte seg i forsetet, på fanget til kameraten. De trakk sikkerhetsbeltet rundt begge.

Meningen var å fordrive litt tid, ta en svingom på landeveien nedenfor huset. Det trodde i hvert fall Ingrid, men sjåføren trådde gassen i bånn. Bilen nærmest svevde over dumpene på den smale veien.

«Senk farten!» skrek hun.

Hun merket at han bare kjørte enda fortere, og hun kjente at kroppen ble stiv av frykt.

«Stopp!» Hun hørte at kameraten hennes gråt. Begge forsto at turen ville ende forferdelig galt. Som i langsom film registrerte Ingrid at bilen mistet veigrepet, den virvler opp i luften og rett mot en solid trestamme. Det siste hun hørte før alt svartnet, var kameratens ord: «Vi kommer til å dø!»

Da hun våknet var det tungt å puste. Langsomt, som en astronaut på månen, beveget hun hendene og koblet fra sikkerhetsbeltet.

Kroppen rullet ut av bilen. Hun ble liggende urørlig på den fuktige skogbunnen, ute av stand til å komme seg på bena. Fortvilet tenkte hun: «Er jeg blitt lam?»

Ville ikke skuffe foreldrene

De andre to er uskadet. «Vi må ringe en ambulanse, men hvor er mobiltelefonene våre?» sa kameraten hennes. Bilen var totalvraket og eiendelene deres lå strødd i skoglandskapet.

Heldigvis ringte en venninne på Ingrids telefon. Ti minutter senere var ambulansen på ulykkesstedet. For Ingrid var minuttene lange som timer. Hun merket at noe var alvorlig galt med kroppen, men uroen over å ha skuffet foreldrene var sterkere enn smertene.

Allerede der og da tok hun ansvar for å ha satt seg inn i bilen. Det var ulikt henne å være uansvarlig.

Tankene flakket. Kom hun til å takle et liv i rullestol? Og må de selge foreldrenes koselige hus på Nesbru? Det har jo så mange trapper. Bekymret så hun at den fine, dyre toppen, som hun har tyvlånt fra søsterens skap, var tilgriset av blod.

Stakkars, snille Carina, tenkte hun, nå blir hun lei seg. Vil familien tilgi meg?

Livet i en tynn tråd

På Bærum Sykehus får foreldrene vite at legene har klart å stoppe de indre blødningene, men skadeomfanget er så stort at hun må sendes videre til spesialister på Ullevål universitetssykehus. Foreldrene får beskjed om å kjøre i forkant av ambulansen.

I vel en time sitter de på sykehuset og venter.– Hvorfor kommer hun ikke, spør Hege ektemannen urolig.

– Tror du hun er død? De må jo fortelle oss om vi sitter her forgjeves! Det er så vidt hun får ordene frem.

Med tunge skritt går Morten for å finne svar. Han får vite at det tar tid å overføre en pasient, som ligger i respirator.

Respirator? Det isende, kalde alvoret er i ferd med å gå opp for dem. Da ambulansen kommer får de ikke se henne.

– Dette vil ta tid. Skadene er store. Reis hjem og vent der, sier en lege og legger en trøstende arm på skulderen til Hege.

De reiser hjem og faren henter eldstedatteren Carina, som fortsatt er hos venninnen. På veien tilbake til huset på Nesbru, blir de kjørende bak en NAF-bil. Den frakter et blått, sammenklemt bilvrak.

«Ingrid har sittet i den bilen», er begge sikre på. Etterpå er faren taus bak rattet.

rehabilitering, skadet i bilulykke

SØSKENKJÆRLIGHET: Ingrid sammen med storesøster sin Carina. Carina var på sykehuset hver eneste dag i seks uker, blant annet for å gi Ingrid fotmassasje. © FOTO: Britt K. Andersen

skadet i bilulykke, rehabilitering

GODE VENNER: Hunden Magic er Ingrids trofaste ledsager. © FOTO: Britt K. Andersen

Redsel, sinne og kjærlighet

Carina sitter i baksetet i den snaue halvtimen tilbake til Ullevål.

– Det kommer til å gå bra, mamma og pappa, trøster hun dem, men stemmen er matt av sjokk.

Også Hege kjenner på et virvar av følelser. Redsel, sinne og kjærlighet. Hun kan ikke miste den lille jenta si! Hun har lyst til å hyle, men behersker seg for de andres skyld. Denne gangen våger hun ikke å si det høyt: «Kommer Ingrid til å dø?»

Heller ikke ekspertene vet om 15-åringen vil overleve. På Bærum sykehus har hun fått hele tre liter med blod. En blodåre i nyrene var røket. Om det lar seg gjøre «å reparere» resten av skadene blir opp til landets fremste kirurger på Ullevål. Etter flere timer ved operasjonsbordet kommer én av dem ut på venterommet. Med en mine preget av alvor forteller han:

– Bukspyttkjertelen er revet i to. Også gallegangene er ødelagte. Det samme er galleblæren, tolvfingertarmen og magesekken. Alle organer har sirkulasjonssvikt på grunn av det store blodtapet. Det er ennå for tidlig å si om hjernen er skadet, men ryggen er brukket.

Hege får opp et bilde av en jente med utlagte tarmer, lenket til rullestollen. Hun hører Carina gjenta: «Dette skal gå bra!»

Men den vanligvis så optimistiske stemmen hennes er ikke overbevisende.

«Mamma, kan jeg få dø?»

Spedbygde Ingrid er en tøffing. Hun får en spjelke i ryggen. Halve magesekken og deler av bukspyttkjertelen, galleblæren og hele tolvfingertarmen blir fjernet. Høyre nyre blir lappet sammen. Hele fordøyelsessystemet til 15-åringen må kobles om for å fungere.

– Ingen er staere enn Ingrid, påminner Hege familien. En egenskap ungjenta får god bruk for. Da hun mot alle odds overlever, blir neste spørsmål: Har hun hodeskader? Spent venter de på at hun skal våkne.

Da Ingrid åpner øynene, ser hun seg rundt, registrerer apparatene hun er koblet til og sier tørt:

«Jaså, er det så ille!» Alle rundt sengen hennes, familiemedlemmer og leger, begynner å le. Lettet over at hun ikke har mistet sin humoristiske sans. Mentalt er hun i hvert fall som før.

Belastningen på kroppen har vært overveldende. Brått stiger feberen til 40 grader. Den spinkle kroppen skjelver konstant i både kulde- og varmeanfall – i dagevis. Smertene er intense 24 timer i døgnet.

– Det skyldes blodforgiftning, konkluderer legene og sier at det ikke er uvanlig i et tilfelle som hennes.

Til slutt er smertene så voldsomme, at 15-åringen bønnfaller moren:

– Mamma, kan jeg få dø? Hege vet ikke hva hun skal svare.

Taust retter hun sitt eget spørsmål til de høyere makter: «Er det rettferdig at livet hennes skal ende slik etter alt hun har overlevd?»

Heldigvis oppdages det at en stor byll i ryggen klemmer på nervene. Etter en solid antibiotikakur er det gode Ingrid-smilet tilbake. Nå gjenstår jobben å trene seg opp. En møysommelig prosess som vil kreve alt hun har av vilje så vel som tålmodighet. Krevende år hun vil takle med familiens støtte, omsorg og kjærlighet.

Dagens Ingrid

I vår var Ingrid Jurs med i serien «Overleverne» på NRK. Her fortalte hun om ulykken for syv år siden, og veien videre.

Nå besøker vi Ingrid i leiligheten i sentrum av Oslo

– Har dere lyst på en pannekake? spør hun da vi kommer inn døren.

En fristende stabel pannekaker er dekorert med bær og melisdryss. Ingrid smiler stort. Om det ikke hadde vært for den kronisk, lett foroverbøyde ryggen, hadde det vært umulig å tro at denne nette 22-åringen har vært alvorlig skadet. Hun bærer arrene under klærne. Ingrid er en overlever.

– Jeg skammet meg over dem i starten, men nå er de en del av meg, sier hun mykt.

Ingrid har vært gjennom flere krevende ryggoperasjoner. Ryggen er nå skrudd sammen på nytt med håp om at den holder seg oppe, rett. Mot alle odds kan hun gå, men summen av skadene vil for alltid kreve at hun prioriterer nøye hva hun ønsker å gjøre.

– Jeg har ikke lenger den samme friheten som de friske på samme alder. Jeg blir lett sliten. Det er ikke enkelt å akseptere, men noe jeg hele tiden må jobbe med å innse. Jeg må lære meg å leve best mulig med de mulighetene jeg fortsatt har. Ja, for jeg overlevde! Det i seg selv er fantastisk! sier hun takknemlig.

Kroppen vil trolig for alltid minne Ingrid om ulykken.

– Heldigvis er hun beriket med et lyst sinn, sier mamma Hege – på besøk sammen med eldstedatter Carina.

rehabilitering, skadet i bilulykke

VIDUNDERMATEN: – Takket være et vegansk kosthold fungerer magen og kroppen min optimalt, forteller Ingrid som både driver sin egen matblogg og selger grønne matkasser. © FOTO: Britt K. Andersen

Ingrid måtte legge drømmen om å bli veterinær på hylla. Hun skjønte at både all lesingen, og det fysiske arbeidet ville bli for krevende i hennes situasjon. Det var leit for en som elsker dyr.

– Men Ingrid er en som finner nye veier og nye muligheter, påpeker mamma Hege.

– Smak på denne, sier Ingrid og deler ut pannekaker.

– Hva synes dere? De er veganske.

– Mmmmm, deilig, Ingrid! roser storesøster Carina.

– Hun skjemmer bort hele familien med den gode maten hun lager. Å leve vegansk har blitt en helsebringende glede for oss alle.

Ingrid forteller at etter ulykken var det slik at selv en brødskive med gulost ga henne magevondt. Løsningen ble vegansk mat, det vil si mat uten animalske ingredienser. Ikke bare å droppe kjøtt eller fisk, men også egg, melk, reker og annet.

Både familien og venner har merket at den veganske maten blant annet gir dem mer energi. En tilbakemelding som har fått Ingrid til å dele sin erfaringen med flere. I dag driver hun sin egen matblogg veganslife.com, hun holder foredrag og selger dessuten grønne matkasser. Den hardt prøvede jenta ser muligheter i stedet for begrensninger.

– Gjennom årene har jeg bebreidet meg selv for at jeg satte meg inn i den bilen, men det forandrer jo ingenting ...

Mamma Hege legger en kjærlig arm rundt begge sine døtre, og ser varmt på Ingrid.

– Da får jeg gjenta meg selv, Ingrid: Du var jo bare 15 år! De fleste gjør feil eller tar gale valg i den alderen. Men det er få som må betale så dyrt som du har gjort.

Nærheten mellom de tre er rørende sterk. Etter en liten pause retter Ingrid sine faste, brune øyne mot journalisten og sier med fast, lav stemme:

– Jeg tror hele familien er blitt enda mer bevisste på å være til stede i øyeblikket. Kloke av skade vet vi at hver minste avgjørelse kan forandre livet slik du kjenner det.

Vil du ha de beste sakene våre på epost? Meld deg på nyhetsbrevet vårt her.

Vil du heller følge oss på Facebook? Lik oss, da vel!

Les hele saken
Les alt om:

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!

Verdens blodgiverdag 12. juni

375 blodgivere har reddet Wenches liv

Wenche har hatt leukemi seks ganger. Ny beinmarg og blod fra 375 blodgivere reddet livet hennes da slutten var nærmest. Siden ble det enda flere.