Får du hjertebank og vondt i magen når du skal møte ukjente mennesker? Hender det at du blir hjemme fra festen fordi du ikke orker ubehaget?

Vi gir deg gode råd for å hanskes med sosial fobi.

Det er ikke uvanlig å være spent og nervøs før du skal møte nye mennesker, eller i situasjoner der det forventes noe av deg. Hvor går grensen mellom å være normalt nervøs og å ha sosial fobi?

 

Redd for å bli ydmyket

- Vi sier at den normale nervøsiteten for å være sammen med andre tipper over i sosial fobi når det preger livsutfoldelsen og går ut over livskvaliteten, sier Jonas Vaag, psykolog og doktorgradsstipendiat.

- En person med sosial fobi vil ofte unnvike sosiale sammenkomster så godt hun kan, eller pine seg gjennom det aller nødvendigste, med en kontinuerlig redsel for å bli negativt dømt av de andre.

Hun forventer, og er redd for, å bli flau, dumme seg ut eller bli ydmyket. Og så begynner hun å utebli fra sosiale sammenkomster.

 

Utvikles i barndommen

Utviklingen av sosial fobi starter gjerne i barne- og ungdomsårene, men viser seg ikke nødvendigvis tydelig før i sen ungdomstid eller tidlig voksenliv.

- Mot slutten av barnehagen og i de første skoleårene kommer barna til et stadium der de begynner å ta andres perspektiv. De lærer å samspille med andre og å tilpasse seg i relasjoner. Samtidig begynner de å tenke på hva andre mener om dem.

Bekymringer rundt hva de andre tenker kan ta stor plass og forsterkes av ubehagelige opplevelser, og gi en opplevelse av skyld og skam.

I ungdomsårene, og innover i tidlig voksenalder, kommer også de ytre kravene om å passe inn - og dette kan forsterke den negative selvevalueringen.

 

Unngår ubehaget

En person med sosial fobi opplever sosiale situasjoner som truende, og fokuset er rettet mot å dempe ubehaget som oppstår i kroppen.

- Fokuset blir på det indre, kroppslige ubehaget og hvordan dette fremstår for andre. "Jeg skjelver jo! Jeg må roe meg ned". Så prøver hun kanskje ulike trygghetsstrategier for å dempe ubehaget, som å repetere for seg selv det hun har tenkt til å si høyt eller forsøke å skjule rødmingen og de skjelvende hendene.

Store deler av oppmerksomheten rettes mot dette og gleden over å være sammen med de andre forsvinner. I etterkant kommer bearbeidingen: Hva tenkte han egentlig da jeg sa det? Kanskje har hun skjult seg litt for å ikke vise at hun rødmer, latt være å si noe i redsel for å kunne skjelve i stemmen eller føre til pinlig stillhet.

Den onde sirkelen er i gang. Redselen for å gjøre feil tar bort gleden av de sosiale treffene - det er lettere å unngå dem.

Og unnvikelsen fra sosiale situasjoner fjerner grunnlaget for å kunne ha nye og positive erfaringer med andre mennesker.

 

Kast månedskortet til bekymringsbussen

Da er det bedre å eksponere seg for sosiale situasjoner, og ha en god strategi i bakhånd. Psykologen bruker ofte en bussmetafor når han jobber med mennesker som har sosial fobi.

- Se for deg den sosiale fobien som en bekymringsbuss som dukker opp og ødelegger opplevelsene dine av å være i kontakt med andre. I stedet gir den deg innblikk i ubehagelige opplevelser du har hatt, samt en reise inn i alt som kan gå galt og som du må passe på. I forkant av selskapet kommer bussen og tar deg med - allerede når du står og tar på deg kjolen. Dersom du møter en klassekamerat på gaten, så svinger bussen rett inn foran deg og kameraten. Sjåføren i bekymringsbussen gjør alt for å forsøke å få deg med på tur. På bussturen vet du at han vil du skal gå inn i deg selv og begynne å korrigere din egen fremtreden. Og senere vil han gi deg tilbakeblikk på de situasjonene der du tidligere har opplevd å tabbe deg ut, råder Vaag.

Målet er å la bekymringsbussen stå der og tute, uten at du går på den.

- Du vil ikke bli kvitt den, men du kan endre ditt forhold til den. Når du erkjenner at den er der, kan du enklere la den få være akkurat der. Sjåføren kan stå der og tute og formane deg til å hoppe på, slik at du kan begynne å korrigere deg selv, planlegge hva du skal si og skape trygghetsstrategier. Men du lar den bare få stå I busslommen, mens du heller vier oppmerksomheten din til hva klassekameraten har å si, og er til stede i samtalen. Selvfølgelig er du nervøs og synes det er ubehagelig, for du er vant til å ta bussen. Og nå star den der på holdeplassen og skaper bråk og støy, mens du star og prater med en annen. Og bussen vil dukke opp i tide og utide, både før, under og etter selskapet. Men du har kastet månedskortet og lar den få holde på helt til den går lei.

 

Alvorlig lidelse

- Sosial fobi er en ganske alvorlig lidelse, sier psykologspesialist Harald Holthe.

- Å være nervøs for sosiale situasjoner, der du vet eller tror at det forventes noe av deg, er helt normalt. Det er når man begynner å unnvike sosiale situasjoner og det begrenser livsutfoldelsen, at vi kaller det for en sosial fobi.

Holthe sier det er sjelden man utvikler sosial fobi i voksen alder.

- Vi kan si at sosial angst utvikles i to "perioder" - barneskoletiden og ungdomsalderen. Fobien kan ha mange årsaker. Det kan for eksempel være foreldrene har hatt mange advarsler om hvordan andre vil reagere dersom barnet ikke oppfører seg slik de formaner dem om. Han kan bli mer opptatt av å oppføre seg slik foreldrene sier, uten at det passer i situasjonen eller føles naturlig, og det hele kjennes vanskelig. Så begynner han kanskje å bekymre seg for neste, lignende situasjon. Han begynner å tvile på om han klarer å fungere godt nok I sosiale situasjoner, så han blir akseptert.

Skolen er en situasjon der det kreves at man presterer - også sosialt.

- Denne usikkerheten angående hvordan man skal oppføre seg, om man presterer godt nok, kan utvikle seg til en mer alvorlig angst. Tenåringer opplever stort press på mange områder. Manglende tro på at de får til det, altså en dårlig selvtillit, kan føre til at de begynner å grue seg til sosiale situasjoner. Og så kan det utvikle seg til en sosial fobi, sier Holthe.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!