Psykolog Andreas Aamodt

Psykolog Andreas Aamodt © FOTO: Privat

Christian Enger Gimsø

Christian Enger Gimsø © FOTO: Bjørn Inge Karlsen HM Foto

Ekspertene:

Christian Enger Gimsø er stipendiat ved Institutt for ledelse og organisasjon ved BI. Han tar doktorgrad på narsissisme og lederskap.

Andreas Aamodt er psykolog. Han har jobbet med mennesker og traumer i 16 år.

- Vi må slutte å tenke på personlighetsforstyrrelser som noe mystisk som bare angår noen få, skrudde individer, sier Christian Enger Gimsø, stipendiat ved Institutt for ledelse og organisasjon ved BI, der han tar doktorgrad på narsissime og lederskap.

- Narsissisme er en relativt vanlig personlighetsforstyrrelse. Er du narsissist på din hals, er det synd på omgivelsene dine, spesielt de som må forholde seg til deg i hverdagen, sier Gimsø.

Narsissistiske ledere

Med data fra cirka 2002 anonyme personer fra ulike grener av norsk samfunns- og næringsliv har Gimsø funnet en sammenheng mellom ledere som sparkes og narsissistiske personlighetstrekk.

- Ekte narsissister er til syvende og sist mest opptatt av egen suksess. Alt annet kommer i annen rekke - både ansattes trivsel og, i sin ytterste konsekvens, bedriftsresultatet, sier han.

- Narsissistene setter seg selv og sine egne ønsker og ambisjoner i høysetet. De er selvsentrerte, fikserte på egne behov og har liten evne til innlevelse og medfølelse. Ofte er de utadvendte, grandiose, gloriøse og flinke til å markedsføre seg. Av den grunn vinner de også lett fram i jobbintervjuer og får lederstillinger, forteller Gimsø.

Mens narsissistene er opptatt av seg selv, er de fleste tross alt interessert i å være en god kollega. Se hvordan du kan bli en enda bedre kollega.

Spør de underordnede!

Utgangspunktet for doktorgradsavhandlingen var en amerikansk studie som fortalte at 50-75 prosent av lederne som ble ansatt, før eller senere ble sparket.

- Selv om narsissistene gjør det bra i intervjusituasjoner, faller de fort igjennom ved nærmere bekjentskap, sier Gimsø.

- Hvordan skal man unngå å ansette en narsissistisk leder?

- Mitt stalltips er å ikke spørre sjefene deres etter referanser. Spør de underordnede. Disse får som regel svi først, sier han.

- Så lenge narsissisten seiler i medvind, er kampen tapt. Da gjør du lurest i å skygge banen. Det som virkelig kan ta knekken på den egoistiske selvdyrkeren, er når han eller hun går på veggen og får seg en smell. Søker narsissisten faglig hjelp da, kan det muligens føre til selverkjennelse, sier Gimsø.

Utsatt for påkjenninger

Narsissisme er bare én av ti ulike diagnoser i kategorien personlighetsforstyrrelse. De ulike diagnosene har noen fellestrekk:

- Skal jeg beskrive personlighetsforstyrrelser på en enkel måte, handler det om mennesker som har vært utsatt for så store påkjenninger at de ikke har greid å utvikle seg på normalt vis. Det kan dreie seg om alt fra vold og mishandling, til ikke å ha blitt sett og tatt alvorlig på behovene sine. For å løse dette, legger mange til seg holdninger og adferdsmønstre som er i utakt med omgivelsene, sier psykolog Andreas Aamodt.

Gjennom 16 år har han jobbet med mennesker og traumer.

- De prøver å mestre livet og gjør så godt de kan ut fra sine forutsetninger, men det kan bli et uutholdelig sprik mellom en tilforlatelig fasade og det som ligger gjemt i mørket og kulden, sier psykologen.

Er du usikker på om du har en depresjon, eller bare er litt nedfor, kan du sjekke her.

=

REFERANSE: Skal man unngå å ansette en leder som narsissist, bør man spørre de ansatte på den forrige arbeidsplassen, råder Christian Enger Gimsø, stipendiat ved Institutt for ledelse og organisasjon ved BI. © ILLUSTRASJONSFOTO: Colourbox

10 diagnoser

De som har personlighetsforstyrrelser, har som regel ikke bare én type.

Det finnes tre hovedgrupper av diagnoser, og til sammen ti ulike diagnoser.

Alle diagnosebeskrivelsene er hentet fra det internasjonale diagnosesystemet ICD-10.

Hovedgruppe 1: De eksentriske

Diagnose 1: Paranoid: Kjennetegnes av mistenksomhet, mistillit, at man leter etter skjulte menminger og uvennlige hensikter, at man er følsom for krenkelser og samtidig har overdreven tro på egne kunnskaper og evner. Personer med denne personlighetsforstyrrelsen utfordrer gjerne venner og familens lojalitet, unngår gjerne nære relasjoner og kan virke kalde og fjerne i forhold til omgivelsene.

Man antar at cirka 0,5-2,5 prosent av nordmenn har denne forstyrrelsen, og at to til ti prosent av polikliniske pasienter og 10-30 prosent av innlagte psykiatriske pasienter lider av dette. Disse pasientene er vanskelige å få med på et terapeutisk opplegg.

Diagnose 2: Schizoid: Personer med schizoid personlighetstype er sky og tilbaketrukne, og de foretrekker fantasi fremfor virkelighet, og sitt eget selskap fremfor andres. De sosiale ferdighetene er ofte svake og de viser lite behov for oppmerksomhet eller aksept. De kan oppfattes som humørløse og fjerne, og betegnes ofte som "einstøinger".

I befolkningen har 0,5-0,7 prosent denne forstyrrelsen, men hele 14 prosent av hjemløse har den. Det er vanskelig for en lege å etablere og opprettholde et forhold til disse pasientene.

EKSENTRISK: Schizotop personlighetsforstyrrelse karakteriseres av eksentrisk adferd og upassende følelser. © ILLUSTRASJONSFOTO: Thinkstock

Diagnose 3: Schizotop: Mange tror at dette er en mild form for schizofreni. Tilstanden karakteriseres av eksentrisk adferd, upassende følelser, bisarre ideer og tilbaketrekning. Man kan tro at man har ekstraordinære sanseegenskaper eller at urelaterte hendelser er knyttet til en, på en viktig måte. Man er ofte opptatt av eksentriske aktiviteter og har vansker med å konsentere seg over lengre tid. Man snakker ofte på en overdreven måte, og det kan være vanskelig å følge tankegangen for andre. Disse personene kan oppleve intens angst i sosiale situasjoner med ukjente mennesker. Tilstanden kan være en forløper til schizofreni. Cirka fem prosent av oss har denne lidelsen.

Hovedgruppe 2: Engstelige og nervøse

Diagnose 4: Tvangspreget: Personer med denne forstyrrelsen er ekstremt opptatte av orden. De er perfeksjonistiske, samvittighetsfulle, stivbeinte, detaljopptatte og kontrollerte. Behovet for å gjøre alt "riktig" forstyrrer ofte produktiviteten. De fanges opp av detaljer og mister det store bildet. De setter urimelig høye krav til seg selv og andre, og de er svært kritiske når de opplever at disse kravene ikke blir innfridd. De unngår å arbeide i team fordi de mener andre er for skjødesløse og inkompetente. De unngår å ta beslutninger fordi de frykter å gjøre feil, er sjelden sjenerøse med tid og penger og har vanskelig for å uttrykke følelser.

Diagnose 5: Unnvikende: Dette er personer som har ekstrem sosial angst. De føler seg ofte utilstrekkelige, unngår sosiale situasjoner og søker jobber med liten kontakt med andre. De frykter avvisning, er nærtagende, engster seg for at de skal dumme seg ut og er avhengige av å føle seg likt og akseptert. De overdriver mulige vanskeligheter i nye situasjoner for å slippe å delta. Ofte skaper de fantasiverdener som erstatter den virkelige verden. Til forskjell fra schizoide personlighetsforstyrrelser lengter en person med unnvikende personlighetsforstyrrelse etter å skape relasjoner til andre, men føler at man er ute av stand til å klare det. De er ofte deprimerte og har lav selvfølelse.

Diagnose 6: Avhengig: Typisk for denne personlighetsforstyrrelsen er ønsket om å bli tatt vare på. De er uselvstendige og klamrende, og de overlater helst ansvaret til andre. De føler seg hjelpeløse uten en partner, kan få selvmordstanker når et forhold brister, går ofte fra det ene forholdet til det andre, men blir også ofte værende i forhold hvor de blir mishandlet. De er nærtagende for avvisning og føler seg ofte hjelpeløse og deprimerte.

UNNVIKENDE: Personer med unnvikende personlighetsforstyrrelse har ekstrem sosial angst. De føler seg ofte utilstrekkelige, unngår sosiale situasjoner og søker jobber med liten kontakt med andre. © ILLUSTRASJONSFOTO: Thinkstock

Fakta om personlighetsforstyrrelser

- En psykiatrisk lidelse som er kjennetegnet av avvik i personlighetstrekkene. Det kan sees som en forstyrrelse i utviklingen av personligheten.

- Lidelsen kommer ofte til uttrykk allerede i ungdomsårene og fortsetter inn i voksen alder.

- Hos de fleste med personlighetsforstyrrelse spiller arv kun en mindre rolle. Medfødt temperament og oppvekstvilkår er viktigere.

- Personlighetsforstyrrelser er ofte, men ikke alltid, ledsaget av varierende grader av subjektivt ubehag og svekket sosial fungering.

- Behandlingen av personlighetsforstyrrelser har som mål å skape bedre sosial funksjon og bedre tilpasning i hverdagen.

Kilde: "Personlighetsforstyrrelser" i Norsk Elektronisk Legehåndbok

Hovedgruppe 3: Dramatiserende, emosjonelle, antisosiale

Diagnose 7: Dyssosial (antisosial): En vanlig misforståelse er at personer med antisosial personlighetsforstyrrelse har dårlige sosiale ferdigheter. Det motsatte er ofte tilfellet. Det typiske her er snarere mangel på samvittighet. Vedkommende opptrer sosialt ansvarsløst og normløst, kan være utnyttende, impulsiv og hensynsløs - og ikke sjelden kriminell. Man lyver, stjeler og nedvurderer sine ofre, er ofte skjødesløs med penger og tenker ikke over konksekvensene. Man er ofte aggressiv og tenker ikke på andres behov. I befolkningen har cirka én prosent denne forstyrrelsen.

Diagnose 8: Emosjonelt ustabil (borderline): Disse personene er impulsive, har svingende og ofte sterke afekter, dårlig selvbilde, er selvdestruktive og går inn ustabile, intense og konfliktladede relasjoner. De utviser konstante stemningssvingninger og har ofte sinneutbrudd. Ofte tar de ut sinnet på seg selv og skader seg. Selvmordstrusler og selvmordsforsøk er ikke uvanlig. Denne lidelsen har cirka 1,5 prosent av oss.

Diagnose 9: Narsissistisk: Slike personer er karakterisert av selvopptatthet. I likhet med dem som har en hysterisk personlighetsforstyrrelse, søker disse oppmerksomhet og ros. De er utnyttende, har storhetsforestillinger, manglende evne til empati og de nedvurderer andre. De overdriver sine egne prestasjoner og forventer at andre skal anerkjenne dem som enere. De velger ut sine venner fordi de tror at ikke hvem som helst er verdig deres vennskap. De er opptatte av å gjøre et godt førsteinntrykk, men har vansker med å opprettholde langvarige relasjoner. I befolkningen har cirka én prosent denne personlighetsforstyrrelse, mens to til 16 prosent av psykiatriske pasienter har den.

Diagnose 10: Hysterisk (histrionisk): Med denne forstyrrelsen er man hele tiden på jakt etter oppmerksomhet. Man er dramatiserende, følelsesmessig ustabil og viser overfladiske følelser. Vedkommende må være i sentrum av oppmerksomheten og har en tendens til å avbryte samtaler for å dominere. Man bruker gjerne et svulstig språk for å beskrive hverdagshendelser, og søker hele tiden ros og anerkjennelse. Man kan kle seg provoserende og overdrive sykdom for å få oppmerksomhet. Ofte er man manipulerende. Cirka én til tre prosent har denne forstyrrelsen.

Skjult for omverdenen

Personlighetsforstyrrelser, eller karakternevroser som man kalte det i gamle dager, synes som regel ikke utenpå. Den draktkledde kvinnen som går bestemt over parketten i konferansesalen med høye hæler og iPad, bærer ikke noe skilt om sin mentale tilstand utenpå blusebrystet. Det gjør heller ikke den muskuløse hiphoperen, den søvnløse småbarnsmoren eller den alkoholiserte pensjonisten.

- Personlighetsforstyrrede er ikke psykotiske. De hallusinerer ikke, men de kan slite med store psykiske problemer i form av vrangforestillinger. Noen sliter i det stille, andre er utagerende, sier Aamodt.

- Enkelte opplever kanskje at de ikke har noe problem i det hele tatt, samtidig som de kanskje driver omgivelsene til vanvidd, legger han til.

Gjelder mange av oss

Man regner med at så mange som 10-15 prosent av befolkningen ville fått diagnosen personlighetsforstyrret dersom de var blitt klinisk testet.

- Å være i utakt med seg selv, omverdenen eller strengt tatt virkeligheten, er ikke uvanlig, sier Aamodt som mener at vi alle bærer på våre sår og svarte hull.

- Går vi hverandre inn på klingen, er vi kanskje ikke 100 prosent normale og "etter boka" noen av oss, mener han.

- Det er dypt menneskelig å ha blitt skadet av livet, men noen er mer skadet enn andre, er mer følsomme for påkjenninger og har større problemer enn flesteparten av oss, sier psykologen.

ENGSTELIG: Å gå i terapi for personlighetsforstyrrelser er en tøff prosess som krever at man går inn i såre og vanskelige følelser. © ILLUSTRASJONSFOTO: Thinkstock

Utagerende og "innagerende"

Noen "forstyrrelser" er høyst merkbare. Utagerende oppførsel, overdreven selvopptatthet, manglende medfølelse, voldelighet eller kriminell adferd, er noe vi får midt i fleisen. Men det finnes også dem som er overfølsomme, selvutslettende, unnvikende og ekstremt pliktoppfyllende.

De tar tilsynelatende liten plass, men væremåten kan være en stor påkjenning fo rdem selv og de nærmeste omgivelsene.

- Det kan være de snilleste og mest omsorgsfulle personene som har de største nevrosene, fordi de ikke har greid å beskytte seg mot alle kravene de setter til seg selv. Ofte rammer dette kvinner, og det kalles også "snill pike-syndomet". Å skulle være fullkommen i alt man foretar seg, kan ende opp i kraftige symptomer som spiseforstyrrelser, selvskading og i verste fall selvmord, sier Aamodt.

- Forskning har også vist at mellom 60 og 80 prosent av pasientene som går til behandling hos psykolog og psykiater, har en underliggende personlighetsforstyrrelse. Den kan ligge under andre symptomer som angst, depresjon, spiseforstyrrelser og rusmisbruk - ikke minst det siste, som både er et resultat av problemene og samtidig forsterker dem, sier spesialisten.

Det er ingen knivskarp grense mellom de ulike typene forstyrrelser, men blandingsforstyrrelser og gradsforskjeller.

Tøff terapi

I sin tid som psykolog har Aamodt truffet utallige pasienter som ikke tør å snakke om følelsene sine fordi de er redde for å bli avvist, latterliggjort eller stemplet.

- Som terapeut må jeg kunne se meg selv i pasienten. Jeg må leve meg inn i deres verden og ha respekt for det som kommer fram. De må føle seg helt trygge på at de er akseptert og forstått. Samtidig syr jeg ingen puter under armene på noen. Å gå i terapi kan være veldig utfordrende. For å komme videre, må pasienten også konfrontere de såreste og mest bortgjemte sidene i seg selv. I denne prosessen er det veldig viktig å formidle en god forståelse og omsorg for forstyrrede følelser, behov og reaksjonsmåter, sier Aamodt.

- Ingen er håpløse

- I alle år har det vært en sannhet i psykiatrien at det har vært svært vanskelig, nærmest umulig, å behandle enkelte personlighetsforstyrrelser, sier psykologen.

For mange har det vært en drepende diagnose å få - en livstidsdom som signaliserer at alt håp er ute for personer som "bare er sånn".

- Jeg behandler bare enkeltmennesker som av forskjellige grunner har fått så store skader tidlig i livet at de ikke mestrer dagen i dag. Det tar lang tid og krever veldig mye å behandle personlighetsforstyrrelser, men ingen bør stemples som håpløse. Ikke engang de såkalt uhelbredelige tilfellene, understreker han.

- Når alt kommer til alt, er det heller ikke diagnosene vi skal forholde oss til, men mennesker som fortjener å bli behandlet med kjærlighet, respekt og tålmodighet, sier Aamodt.

Les hele saken
Les alt om:

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!