Osteoporose
Benskjørhet
Osteoporose, benskjørhet, gir økt risiko for brudd. Eldre og kvinner etter overgangsalderen er spesielt utsatt. Hos yngre mennesker spiller arv, livsstilsfaktorer og underliggende sykdommer en rolle i utviklingen av osteoporose.
Osteoporose er en kronisk sykdom som vil gi økt risiko for brudd i situasjoner som normalt ikke ville føre til skjelettskade. Det skyldes at osteoporose fører til at knokkelstrukturen endres og benmassen avtar. Typisk er brudd i håndleddet når man tar seg for ved fall, brudd i hoften ved fall og sammenfall av ryggvirvlene, såkalte kompresjonsbrudd. Brudd i ryggvirvlene forekommer ofte uten forutgående traume, altså uten at det har vært et fall eller lignende.
Gjennom hele livet foregår hormonstyrte prosesser i skjelettet hvor benstrukturen brytes ned og bygges opp avhengig av aktivitetsnivå og tilgang på blant annet kalsium. Fra rundt 40-års alderen blir nedbrytningen større enn nydannelsen, og benmassen avtar gradvis. Det aldersbetingede tapet av bensubstans er årsaken til at en stor andel av eldre over 70 år er benskjøre.
Kvinner etter overgangsalderen er spesielt utsatt for osteoporose. Hos kvinner øker nedbrytningen av benvevet etter overgangsalderen fordi nivået av østrogen, som hemmer nedbrytningen av bensubstansen, blir lavere. Kvinner har også i utgangspunktet lavere benmasse enn menn.
Eldre mennesker og kvinner etter overgangsalderen utgjør en stor gruppe av pasientene med benskjørhet, og denne formen betegnes som primær osteoporose. Det vi kaller sekundære former for osteoporose kan foreligge som følge av ulike hormonsykdommer, tarmsykdommer og revmatiske sykdommer, lang tids bruk av kortisonpreparater og langvarig alkoholmisbruk.
Arvelige forhold spiller en rolle i utviklingen av osteoporose. Tidlig overgangsalder hos kvinner, lav kroppsvekt, inaktivitet og røyking øker risikoen for sykdommen.
Diagnosen stilles som regel på bakgrunn av en bentetthetsmåling. Behandlingen ved etablert osteoporose består av tilskudd av kalsium og vitamin D og medikamenter. Benskjørhet kan forebygges ved fysisk aktivitet, røykekutt, godt kosthold og eventuelt tilskudd av kalsium og vitamin D. For å hindre osteporotiske brudd hos eldre er det viktig å forebygge fall. Bruk av hoftebeskyttere kan redusere risikoen for hoftebrudd.
Norge og de andre skandinaviske landene ligger på verdenstoppen når det gjelder forekomst av osteoporose. Det til tross for at melk, som jo er en god kilde til kalsium, blir sett på som en viktig del av kostholdet i disse landene. Man vet ikke hvorfor det er slik.
Symptomer
Osteoporose gir først symptomer når den fører til brudd.
Bentapet i seg selv gir ingen symptomer. Sykdommen osteoporose gjør seg først merkbar når det foreligger et brudd. Underarm, hofte og ryggvirvler er de vanligste stedene for osteoporotiske brudd. Såkalte kompresjonsbrudd i ryggsøylen gir ofte, men ikke alltid, smerter, og over tid kan de gjøre at pasientene synker sammen og blir lavere. Reduksjon av kroppshøyden kan bli så utpreget at det nederste ribbenet kommer i kontakt med hoftekammen, noen som kan lede til ytterligere smerter. Noen utvikler en krumming av ryggsøylen og kan få kroniske smerter som følge av feilbelastning.
- Brudd
Behandling og forebygging
Behandlingen av etablert osteoporose består i tilskudd av kalsium og vitamin D og medikamenter som hemmer nedbrytingen, eller øker oppbyggingen, av bensubstans.
Behandlingen av osteoporose har som mål å styrke benvevet og minske risikoen for brudd. Behandlingen tar sikte på å forebygge hos dem som har høy risko for utvikling av osteoporose, forsinke utviklingen hos dem som har fått påvist tilstanden, og lindre plager hos dem som har symptomer.
Forebyggende behandling er svært viktig, både hos pasienter med etablert osteoporose og hos dem som har økt risiko for å utvikle osteoporose. Alle skal få råd om fysisk aktivitet, røykeslutt og sunt kosthold med tilstrekkelig inntak av kalsium og vitamin D, som er grunnleggende for oppbygging av normal bensubstans. Gode kilder til kalsium er melkeprodukter og grønne bladgrønnsaker, nøtter og frø. Vitamin D dannes i huden når vi utsettes for sollys. Det finnes også i fet fisk. Visse typer matvarer som melk og margarin blir tilsatt vitamin D.
Hos eldre er hoftebrudd en fryktet komplikasjon av osteoporose, og forebygging av fall er derfor svært viktig i denne aldersgruppen. Viktige tiltak er å sørge for god belysning i hjemmet, rekkverk i trapper og å unngå løse tepper. Man bør hvis mulig unngå medikamenter som kan gi svimmelhet som bivirkning. Bruk av hoftebeskyttere har vist seg å redusere risikoen for hoftebrudd hos eldre.
Basis i den medikamentelle behandlingen er tilskudd av kalsium og vitamin D i tablettform. Det skal gis i tilstrekkelig dose til alle med etablert osteoporose, eventuelt i kombinasjon med annen medikamentell behandling.
De mest brukte medikamentene i behandlingen av osteoporose er såkalte bisfosfonater. De medikamentene hemmer nedbrytningen av benvev. Tablettene tas som regel en gang i uken eller en gang i måneden. De kan gi irritasjon i spiserøret og skal derfor tas med rikelig mengde vann og i sittende eller stående stilling, og man bør ikke legge seg ned den første timen etter inntak. Bisfosfonater kan også gis som injeksjon fire ganger i året eller en gang pr. år.
For visse grupper kan det være aktuelt med behandling i form av injeksjoner med parathyroideahormon (teriparatide) eller injeksjoner med et stoff som hemmer nedbrytingen av benvev og øker bentettheten (denosumab). Østrogen og østrogenliknende stoffer er ikke lenger førstevalg i behandlingen hos kvinner med osteoporose, og benyttes mest hos dem som i tillegg har behov for behandling av overgangsalderplager.
Effekten av behandlingen kontrolleres ofte med en ny bentetthetsmåling etter 2-3 år.
- D-vitamin
- Kalsium
- Fysisk aktivitet
- Røykeslutt
- Sunt kosthold
- Bisfosfonater
- Parathyroideahormon
- Østrogen
Undersøkelse og diagnostikk
Diagnosen stilles som regel ved bentetthetsmåling, en spesiell røntgenundersøkelse som måler bentettheten flere steder i kroppen.
Sykehistorien med opplysning om tidligere brudd, spesielt hvis de har skjedd ved liten kraftpåvirkning (såkalte lavenergibrudd), tilfeller av osteoporose i nær familie, livsstilsfaktorer og medikamentbruk gir viktig tilleggsinformasjon for å kunne stille diagnosen.
En sikker diagnose stilles vanligvis ved en bentetthetsmåling, en spesiell form for røntgen som måler bentettheten i lederyggen og i hoften. Det benyttes en såkalt dobbel røntgenabsorbsjonsmetri (DXA-scanning). Ved undersøkelsen beregnes det man kaller T-score som et uttrykk for bentettheten sammenliknet med gjennomsnittet for kvinner før overgangsalderen. For kvinner av europeisk opprinnelse er diagnosen osteoporose definert ved T-score mindre eller lik - 2,5 standardavvik (SD).
Nedsatt tetthet i benvevet betegnes som osteopeni. Når det foreligger brudd som følge av lav benmasse, kalles tilstanden etablert osteoporose. Bentetthetsmåling brukes både for å vurdere om en pasient har redusert benmasse og dermed økt risiko for brudd, og hvis det er mistanke om at et brudd har oppstått på grunn av osteoporose.
Et vanlig røntgenbilde vil kunne avdekke om det foreligger kompresjonsbrudd hos en pasient som har ryggsmerter eller som har blitt markant lavere. Det vil ofte være aktuelt å ta blodprøver for å avdekke eller utelukke underliggende sykdommer som årsak til osteoporosen.
- Bentetthetsmåling
- Røntgen
- Blodprøver
Årsak
Osteoporose oppstår når nedbrytningen av benvev er større enn oppbyggingen.
Det foregår en kontinuerlig nedbryting og oppbygging av benvevet i skjelettet gjennom hele livet. Osteoporose oppstår når nedbrytningen av benvev er større enn oppbyggingen. Fra rundt 30 års alder reduseres oppbyggingen av ny bensubstans hos alle mennesker, det foregår et aldersbetinget tap av benmasse. Man vet ikke hvorfor bentapet går raskere hos noen slik at de utvikler benskjørhet mens andre ikke får sykdommen, men man kjenner til flere faktorer som kan medvirke til at dette skjer.
Arvelige forhold, tidlig overgangsalder hos kvinner og lav kroppsvekt i forhold til høyde (lav BMI) spiller en rolle i utviklingen av osteoporose. Et mangelfullt kosthold med lavt inntak av kalsium og vitamin D, liten eksposisjon for sollys, inaktivitet og røyking øker risikoen.
Det finnes en rekke indremedisinske sykdommer som kan føre til osteoporose. Til disse hører tarmsykdommer som medfører redusert opptak av næringsstoffer fra tarmen som Crohns sykdom og cøliaki, hormonelle sykdommer som høyt stoffskifte og overfunksjon av biskjoldbruskkjertelen, revmatiske sykdommer og spiseforstyrrelser. Dessuten kan behandling med kortisonpreparater over lang tid gi osteoporose.
Prognose
Osteoporose er en kronisk sykdom som ubehandlet fører til et kontinuerlig tap av benvev. God forebygging og riktig medikamentell behandling kan redusere risikoen for brudd og bidra til bedret livskvalitet for pasienter med osteoporose.
Osteporose er en kronisk sykdom som gjennom tap av benvev fører til en økt risiko for brudd i skjelettet. Ved etablerte brudd kan osteoporose gi kroniske smerter, funksjonsnedsettelse og redusert livskvalitet. Risikoen for nye brudd øker hvis man tidligere har hatt et brudd som følge av osteoporose.
Hoftebrudd er en alvorlig tilstand hos eldre og skrøpelige mennesker og er assosiert med økt dødelighet. Med forebyggende tiltak og medikamentell behandling kan sykdomsforløpet bremses og risikoen for fremtidige brudd reduseres.
Fakta om Osteoporose:
Osteoporose, benskjørhet, er en kronisk sykdom som vil gi økt risiko for brudd. Det skyldes at osteoporose fører til at knokkelstrukturen endres og benmassen avtar.
Kvinner etter overgangsalderen er spesielt utsatt for osteoporose, og eldre. Det er aldersbetinget tap av bensubstans som er årsaken til at en stor andel av eldre over 70 år er benskjøre.
Diagnosen stilles som regel på bakgrunn av en bentetthetsmåling. Arvelige forhold spiller en rolle i utviklingen av osteoporose. Tidlig overgangsalder hos kvinner, lav kroppsvekt, inaktivitet og røyking øker risikoen for sykdommen.
Osteoporose gir først symptomer når den fører til brudd. Behandlingen av etablert osteoporose består i tilskudd av kalsium og vitamin D og medikamenter som hemmer nedbrytingen, eller øker oppbyggingen, av bensubstans.