Med ka­jakk inn i vill­mar­ka

Vi skul­le alt­så bli over 50, min bror og jeg, før vi tok ste­get og tok tu­ren – med ka­jakk. Opp gjen­nom ti­den er det man­ge som har tatt den­ne tu­ren- med kano, og har pad­let mye leng­re enn vår «jom­fru­tur». Men hvor­dan ville det bli å gjen­nom­fø­re tu­ren med ka­jakk?

PODKAST: Tips for deg som skal kjøpe kajakk eller kano

Over­ras­ken­de sta­bil

Tu­ren skul­le vare bare noen da­ger, og det var god plass for nød­ven­dig ut­styr i de roms­li­ge las­te­rom­me­ne i ka­jak­ken. Res­ten var det bare å surre fast på dekk. Verken Jo­geir el­ler jeg er er­far­ne ka­jakk­pad­le­re. Vi er beg­ge uten våttkort, men har trent på selv­ber­ging hvis uhel­let skul­le være ute. Det å kom­me seg ut av en ka­jakk mens man lig­ger un­der vann, snu den og kom­me seg om bord igjen, er bok­sta­ve­lig talt livs­vik­tig kunn­skap.

En ka­jakk er over­ras­ken­de sta­bil og tå­ler sto­re bøl­ger, selv om det ikke fø­les sånn på de før­s­te tu­re­ne. Et­ter fle­re tre­nings­tu­rer, had­de jeg lært den ves­le, fly­ten­de far­kos­ten å kjen­ne, og var klar for tur.

Fri­hets­fø­lel­se­n

Et­ter fle­re da­ger med regn­vær, åp­net him­me­len seg og vel­sig­net oss med god­vær. Alt lå til ret­te for en fin tur. Vi had­de god med­vind over Grø­nin­gen. Grø­nin­gen er et po­pu­lært hyt­te- og fri­lufts­om­rå­de i Snå­sa. Er man hel­dig med for­hol­de­ne, kan man få både feit røye og ør­ret.

Man kom­mer tett på na­tu­ren i en ka­jakk. Stokk­en­de­ne med sine knall­grøn­ne ho­der, tok ikke til vin­ge­ne før vi kom svært nær. Man får et an­net syn på na­tu­ren når man «sit­ter» på van­net og lyd­løst kan gli inn i na­tu­rens rike.

Ikke bare bæ­ring

Vi had­de hørt for­skjel­lig om hvor mye bæ­ring det ville bli på tu­ren. Noen sa at det ikke er mye bæ­ring, and­re på­sto at det blir mye bæ­ring. Alt er re­la­tivt. Det var uan­sett umu­lig å pad­le ned­over stry­ke­ne i elva i det før­s­te par­ti­et. Nok­så tungt las­tet med ut­styr, fikk vi trent arm­mus­ku­la­tu­ren opp de før­s­te bak­ke­ne. Så fla­tet det ut, og et­ter hvert kun­ne vi dra hver vår ka­jakk ned mot elva der det var mu­lig å pad­le. Pie­ce of cake! Tørr­drak­te­ne vi had­de på, gjor­de oss tryg­ge og var­me. Et ge­ni­alt kles­plagg. Vi va­det ned de minst in­ten­se stry­ke­ne, uten å bli is­kal­de.

Trygg på tur

Ikke legg ut på tur i ka­jakk uten kurs og/el­ler nok tre­ning. Et ka­jakk-kurs vil gjø­re deg i stand til å red­de deg selv og and­re om uhel­let er ute. Husk også red­nings­vest. Sjekk også væ­ret nøye før du leg­ger ut på tur. Selv i re­la­tivt små vann, kan bøl­ge­ne bli ube­ha­ge­lig høye. Ofte løy­er vin­den når sola går ned, slik at det noen gan­ger kan lønne seg å ta en «hvi­le­dag» og hel­ler pad­le sent et­ter­mid­dag/kveld når mot­vin­den har lagt seg og bøl­ge­høy­den er mind­re skum­mel.

I lø­pet av en times tid, var vi på det nes­te vannet – Skjeldbreden, og be­ve­get oss inn i det al­ler hel­lig­ste, Blå­fjel­la–Skjæ­ker­fjel­la na­sjo­nal­park. Skjeldbreden er et lite vann, så vi var over på et blunk, med god med­vind. Nok ei elv måt­te «over­man­nes» før vi kun­ne ta de før­s­te pad­le­ta­ke­ne på Hol­den. Nå be­gyn­te vi å høre vill­mar­kens sus! Van­net er for­holds­vis stort, og svens­ke­gren­sa går midt på van­net.

TURTIPS: Lytt til «Turen går til Sogn»

Set­ring på Hol­den

Hol­den fjell­gård er én av fire fjell­går­der i Snå­sa. På både Gjev­sjø­en og Gaun­da­len fjell­gård er det full drift. På Hol­den fjell­gård er det set­ring om som­me­ren, én av man­ge set­re i se­ter­byg­da Snå­sa. Her var det fast bo­set­ting i 1778.

Det var med an­dakt jeg pad­let ut­over Hol­den og ten­kte på at slek­ta mi kom­mer fra går­den. Jeg føl­te meg hjem­me. Her inne har ikke kom­mer­sia­li­se­rin­gen fått tak og dy­re­li­vet er rikt. Hol­den er full av ør­ret, røye og harr, og fjell­om­rå­de­ne rundt er po­pu­læ­re jakt­om­rå­der. På Hol­den har blant an­net vill­mar­kin­gen Jens Kvern­mo fått så stor ør­ret på kro­ken at han hold på å falle ut av ka­no­en. På går­den har Lars Monsen hvilt sine bein un­der sin før­s­te sto­re tur – Norge på langs.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Gren­se­trak­te­ne her inne er fulle av his­to­risk sus, med svensk-norsk han­del og et svensk tju­ve­ri av ei kir­ke­klok­ke, som visst­nok skal lig­ge på Hol­dens bunn! Snås­nin­ge­ne kom med smør, korn og sild. Sven­ske­ne kom med jern­va­rer.

Idyl­lis­ke stren­der

Nat­tens camp ble en idyl­lisk strand. På kvel­den prøv­de vi fis­ket. Fjell­fis­ken blir man ald­ri klok på, det va­ket over­alt, men det enes­te som var bi­te­vil­lig, var knot­ten. Der­for var vi me­get gla­de for at vi had­de tel­te­ne, fiks fer­dig opp­satt, kla­re til å ta imot to mygg­flykt­nin­ger.

Nå er det ikke slik at man ikke kan få fisk i Snå­sa. Med ikke mind­re enn 1500 små og sto­re fis­ke­vann og man­ge el­ve­strek­nin­ger, er mu­lig­he­te­ne svært gode. Både Grø­nin­gen, Skjeldbreden og Hol­den er vi­den kjent for ør­ret og røye av me­get god kva­li­tet. Langs den­ne strek­nin­gen er det også man­ge lett til­gjen­ge­li­ge mind­re vann med mye kva­li­tets­fisk; Store og lil­le Heggsjøen, Littleli vat­net, Rør­tjøn­na, Klok­kar­tjøn­na og Angeltjønnin. Det sto­re Lang­vat­net som lig­ger pa­ral­lelt med Grø­nin­gen, er et av de beste van­ne­ne hvis du er ute et­ter stor­ør­ret.

HØR: Uhell på tur - tips og råd med Jens Kvernmo og Dag Kjelsaas

Vill­marks­li­vet

I vill­mar­ka er man tid­lig i seng og tid­lig på bei­na. Den nes­te da­gen var det en god del vind, men him­me­len var lett­sky­et. Vi øns­ket å pad­le over svens­ke­gren­sa. Det var jo ko­ro­na­ti­der, så vi pas­set på å ikke pad­le for nær land. Øken­de vind og regn­by­ger, gjor­de at vi raskt tok oss til­ba­ke til Norge og vi­de­re til Skjeldbreden. En ny camp ble etab­lert og lite slår luk­ta og ly­den av et kvelds­bål som job­ber med å var­me kaf­fe­van­net i svart­kje­len.