Fra nødlosji til eksotisk krypinn
– Et paradoks at vi betaler mange tusen for å bo i små tretopphytter
Koia er en viktig del av vår historie. Den har gitt livsnødvendig ly og varme til skogsarbeidere, jegere og vandrere gjennom generasjoner, men er fortsatt en viktig del av friluftslivet vårt.
Navnet på disse enkle husværene i skogen og på fjellet varierer med geografien.Koie er et relativt vanlig begrep som brukes om husværet som tømmerhuggerne brukte, mens andre steder heter det skogsstuer eller buer.
Steinhytter- og buer blir også brukt.
– Utlendinger vil nok oppfatte koia som noe veldig eksotisk, sier forfatter, journalist og fotograf Marius Nergård Pettersen som sammen med forfatter og folkeminnegransker Thor Gotaas har skrevet boken «Koia – det vesle hjemmet i skogen».
– Jeg har skrevet alt i «svart-hvitt», mens Marius har laget det som er i farger, sier Thor Gotaas om arbeidsfordelingen, og sikter til at mens han, som er folkeminnegransker, har skrevet om det historiske, har Marius skrevet mer om dagens koiebruk.
Boken har også en guide til Norges fineste koier.
– Mens koiene i tidligere tider gjerne var koblet til skogsarbeid, så er dagens bruk i større grad koblet til fritidsaktiviteter for jegere, fiskere og vandrere, sier Gotaas.
Han forteller at skognæringen på 30-tallet sysselsatte rundt 30 000–40 000 mann, for det var primært menn som jobbet i skogen, og mange av disse var avhengige av tak over hodet så lenge skogsarbeidet pågikk.
Granbar som laken
I tidligere tider var det nok også noen som lå under åpen himmel eller i en gapahuk, der en nying – altså et bål bestående av lange tømmerstokker, gjerne i flere lag – kunne holde et bål gående gjennom hele natta.
– De første koiene var nok enkle ljørkoier med et åpent ildsted i midten og med en åpning i taket, en ljore eller ljøre, der røyken gikk ut. Så sent som i 1930 brukte folk gress eller granbar som «laken» og mange sov i klærne de jobbet i. Sengetøy ble ikke vanlig før etter krigen, forteller Gotaas, og forteller at de første som begynte med sengetøy og skift, nok ble sett på som litt pinglete av gamlekara.
Lover og regler ble også foreslått–og noen vedtatt–for å bedre vilkårene for «skogsfolket». Ikke alle var enig i at forholdene var spesielt dårlige.
Under behandlingen av lovforslag for husvære i 1914 uttalte formannen i Det Norske Skogselskap, konsul Axel Heiberg, blant annet at «De skogsarbeidere som ikke tåler vårt nåværende stell i skogen kan helst gå hjem til mor».
Les også: De er blitt DNTs hotteste hytter – det er ikke vanskelig å forstå hvorfor
Hva skjedde på 60-tallet?
Utover 50- og 60-tallet ble forholdene i koiene bedre. Noen leide også inn damer for å lage mat.
Selv om det fantes kvinnelige skogsarbeidere, var nok det helst unntaket. Koia var primært et mannsdominert miljø.
På slutten av 50-tallet var det fortsatt stor aktivitet i koiene, mens det på tidlig 70-tallet nesten ikke var noen igjen som bodde i koier under hugsten.
– Noe skjedde på 60-tallet. Det ble vanligere med skogsbilveier og skogsarbeiderne kunne kjøre, gjerne med moped, inn til hugstfeltet og de kunne pendle til jobb, forteller Gotaas.
Les også: (+) Test av vintersko som varmer: Testvinneren passer like godt til daglig bruk som på hytta og tur
Jakta er høysesong
I dag er koielivet i større grad knyttet til jakt, fiske og friluftsliv.
– Jakta er høysesong for koiebruk. Da er nok sikkert halvparten av landets koier opptatt, tror Nergård Pettersen, som synes det er interessant at mange fortsatt finner glede i å leve tett på hverandre under såpass enkle og spartanske forhold som ei koie tilbyr.
Han peker imidlertid på at mange av dagens koier er mer velutstyrte enn i gamle dager. Ljoren er erstattet med en god vedovn og de små husværene er gjerne isolert og utstyrt med kokemuligheter.
Utedo er fortsatt standard på de fleste steder. I tillegg til jegere, brukes koiene også ofte av sportsfiskere og turgåere som trenger et krypinn.
Les også: (+) Kenneth reiser 7 500 kilometer for å fiske laks, heller enn å fiske i Norge
Hundrevis av åpne koier
Statskog og fjellstyrene har flere hundre koier til disposisjon. Mange er åpne og gratis å bruke, mens andre koster noen få kroner å benytte. Ofte er ved og gass tilgjengelig og inkludert i lånet.
Statskog alene har 130 åpne buer og koier. Noen på fjellet, andre i skogen. Den minste koia er på kun fire kvadratmeter. Koiene kan benyttes uten at det koster deg en krone.
– Koiene kan forvandle en dagstur til en liten naturferie med overnatting «der ingen skulle tru at nokon kunne bu», sier Trond Gunnar Skillingstad, kommunikasjonssjef i Statskog.
Statskogs tilbud gjelder alt fra buer og gammer til koier og fjellgårder.
– Vi har både kulturhistoriske tømmerkoier hvor du settes generasjoner tilbake i tid og enkle buer i fjellheimen som enkelte ganger kan være eneste redning når fjellet er på sitt mest ugjestmilde, sier Skillingstad.
I noen områder, som i Femundsmarka, ligger de åpne buene så tett at du kan gå fra bu til bu. Andre egner seg som et dagsturmål og en kveldstur.
De fleste buene ligger imidlertid så langt fra vei at det passer å pakke sekk og sette av en dag eller to, ifølge Statskog.
– Det er jo et paradoks at vi betaler mange tusen kroner for å bo i en av disse små tretopphyttene, som er blitt veldig populære, og som jeg selv har benyttet, mens det samtidig finnes flust av ledige koier rundt omkring. Det viser samtidig at dette med å bo litt smått og tett er noe som fascinerer oss, sier Nergård Pettersen, som tipser om at nettsidene til Statskog og Fjellstyrene er førstevalget når nye koiebesøk skal planlegges.
En annen unik ting med koiene, er at de ofte står på svært flotte steder.
– Koiene står ofte på helt fantastiske steder, og kan være eneste bygg i mange mils omkrets, sier Nergård Pettersen, som ikke helt forstår hvorfor hver nordmann på død og liv skal ha sin egen fritidsbolig når vi har så mange koier og hytter som er tilgjengelige.
Denne saken ble første gang publisert 08/02 2024, og sist oppdatert 28/02 2024.
