Fangstliv på vidda

Det er fint å ha noen faste turtradisjoner. Hvert år drar Trygve og jeg på fangsttur på Finnmarksvidda – en hel uke der vi senker pulsen og forsøker å leve av landet. Vi liker å kalle oss fangstfolk. Allerede i august må vi blinke ut denne drømme­uken. Harde prioriteringer må til for å rydde kalenderen.

Tidlig februar er godt egnet til «Prosjekt fangstliv». Da har solen akkurat klatret over horisonten og det er kaldt og friskt. Vi har hele Finnmarksvidda å boltre oss på, og benytter gjerne sjansen til å besøke nye områder. Skjønt – fordelen av å være kjent i området er stor når man skal «leve av landet». Å kunne lokalisere gode fiskevann og rypekratt er viktig kunnskap.

I mange år har vi holdt oss i et kjent nærområde vest i Finnmark. Nå vil vi sjekke fangstforholdene østover, så vi setter kursen mot legendariske Tana. Etter en hel dag i bil gjør det godt å komme ut i frisk luft. Et rikholdig utvalg av mat og utstyr blir lagt i slede og pulk før hundene spennes foran. Endelig er drømmeuken i gang. Vi har valgt oss ut et område der det så langt vi vet ikke ligger andre fangstfolk.

Mobilfri sone

Der har vi fått låne en fin, bortgjemt gamme. Ferden innover fjellheimen med avskrudd mobil er som en renselse. Sakte, men sikkert forsvinner forpliktelser hjemme og bekymringer knyttet til arbeidslivet ut av hodet. I stedet fylles det med enkle tanker: Har gamma nok ved? Er det mye snø i terrenget? Får vi fisk? Hvordan er rypebestanden her inne i år? Er det mest bjørk eller vier?

Mat er et tilbakevendende tema. Vi har med noen middager, men har belaget oss på både fisk og fugl på menyen. Ingen fangst, ingen mat. Tanken er at vi er bedre fangstfolk når vi har press på oss. Det var nok slik forbildet Helge Ingstad også jobbet i sin tid.

Det har begynt å mørkne da vi endelig kommer frem til gamma. Kvelden er fin. Tanken på at vi har en hel uke foran oss gir sinnsro. 

Snarer skal opp

Morgenkaffen er drukket og frokosten unnagjort. Vi er mer enn klare for å komme oss ut i terrenget, se etter rypespor og klargjøre snareporter. Forventningene fikk en kraftig oppsving da vi våknet til rypekakling i grå­lysningen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Snarene som vi lagde før vi sovnet ligger i en fin kveil i lua. Der holder de fasongen frem til bruk. Børsa er også med om rypa skulle vise seg. Men fokus er å få satt ut så mange snarer som mulig. Realistisk kan vi greie å sette 20–30 snarer på en dag om forholdene er gode.

Gamma ligger med godt utsyn midt i rypeterrenget. Vi stiger ut. Kjølig luft får oss virkelig våkne. Vi spenner på oss skiene og trår den utrådte vei. Allerede etter noen hundre meter ser vi rypespor som snirkler seg på kryss og tvers over snøen – både i den tette bjørkeskogen og i vierkrattene. Her er det bare å sette i gang.

Først finner vi en gunstig plass å sette opp snaren. Gjerne på tvers i et kratt der rypa har beitet. Det er helt utrolig hvor mye mat et lite vierkratt kan inneholde for rypa. Dag etter dag, år etter år kan rypene beite i de samme krattene. Andre steder er det lite mat å finne. Etter å ha funnet en gunstig plass, tramper jeg ned snøen med skiene. Nå er tiden inne for å finne kvist og få satt ut snaren. 

Vi får satt ut et godt knippe snarer og har hver vår «signatur» på snarene. Trygve har høyere ris enn meg mens jeg har tettere hekker. Som vanlig diskuterer vi ivrig hvilken snarevariant som vil fungere best. Vi får vente i spenning.

Værskifte

Dag to – og været har endret seg veldig. Det iskalde og stille vinterværet er erstattet av mildere temperatur og kuling. Det er et særdeles dårlig fangstvær. Snarene blåses over ende eller ødelegges av snøen på andre måter. Det er vanskelig å blik klok på hvor vi kan sette nye snarer. Vi blir derfor enige om å satse på fisking isteden. Sekken pakkes med nødvendig utstyr som termos, niste, dunjakke og liggeunderlag. Med oss har vi også kart og kompass. Men på dager som dette er det svært god hjelp og en trygghet i GPS-en.

Vind og snøføyk gjør at sikten er dårlig. Da er det fort gjort å bli forvirret av retninger og avstander. Vi har hver vår fangstrute med snarer og avtaler å møtes ved et fiskevann drøye kilometeren unna etter at snarere er sjekket.

Med gode batterier på GPS-­en og trekkvillige hunder legger jeg av gårde i snøføyken. De fleste snarene er helt nedblåst. Det føles nesten nytteløst å dra kvister og snareporter opp av den dype snøen. Heldigvis står noen av snarene bedre beskyttet for vinden slik at snøen blåser forbi.