Dødsvinteren 1967
Døden i påskefjellet
Påsken 1967 er året da "alle" skal på fjellet. Året før var påskefjellet preget av solskinn og silkeglatte løyper. Denne påsken skal vise seg å bli helt annerledes. 17 av dem som drar til fjells, kommer aldri tilbake i live.
Påsken, 1967: Nordmennene gleder seg til flotte skiturer og til å nyte appelsiner og kakao i solveggen. Til tross for at meteorologene har varslet storm, tåke og sludd flere steder i landet, flokker folk seg ut av byene allerede etter endt arbeidstid fredag. De er kledd i moteriktige nikkers og lange knestrømper.
Ulykkespåsken 19.–25. mars 1967
Påsken kom tidlig i 1967, og avisen melder om usedvanlig stor påsketrafikk. Til tross for at meteorologene har meldt om storm i store deler av landet, valfarter store og små til fjells. Mange av dem som skal nyte påsken i fjellheimen, er moteriktig, men dårlig kledd, og svært dårlig forberedt på uværet som slår innover landet 22. mars. I alt 17 personer omkommer den påsken. Dette er historien om åtte av dem.
Lørdag 18. mars: I VG kan man lese at veitrafikken over Gjelleråsen sto stille i timevis dagen før, og at snøværet som kom på kvelden, skapte glatt føre og vanskeligheter. Det gikk også treigt langs Trondheimsveien og Drammensveien. «[ ...] samlet er det flere mennesker på fjelltur i år enn noensinne», skriver VG, og legger til at «fjellet tar imot med åpne armer, og flere steder langs turistruten arrangeres spesiell underholdning».
I palmehelgen har NSB satt opp 18 ekstra tog, og på togstasjonen i Oslo intervjuer NRK påsketurister på vei til fjells. Ingen av dem er bekymret for værvarselet, og noen mener at været nok vil snu. Meteorologene har tross alt tatt feil før ...
Krossbu-følget
Krossbu Turisthytte, 21. mars, kl. 10.30: Et følge på åtte personer legger i vei fra Krossbu Turisthytte ved foten av Sognefjellet nordvest i Jotunheimen. Målet er Leirvassbu, og turen er på rundt 15 kilometer. Gradestokken viser 5,2 minusgrader, men et kraftig lavtrykk nærmer seg fra vest.
Følget består av to venninner fra fortrinnsvis Selbu og Hemnesberget, ei lærerinne fra Trøndelag, én mann og tre yngre gutter fra Oslo. På grunn av det fine været dagen før, er flere av dem relativt dårlig kledd. Den åttende i følget er en fjellvant 45-åring som heter Karl E. Lunaas. Han er den eneste i følget som har gått turen tidligere.
På trappa på Krossbu står 57 år gamle Hans Christian Bugge igjen og følger med. Bugge ledet den norske Tirich Mir-ekspedisjonen i 1950 sammen med Arne Næss, og har krysset Breheimen og Vest-Jotunheimen flere ganger i løpet av de siste 30 årene. Han bemerker til en kamerat: «De der blir en erfaring rikere».
Krækkja-følget
Krækkjahytta, 21. mars, formiddag: Ifølge VG blir flere bedt om å forlate Krækkjahytta, som ligger ved vannet Storkrækkja med utsyn mot Hallingskarvet, fordi det ikke er nok mat til alle. Dette er imidlertid senere blitt tilbakevist av folk som var til stede. Like fullt legger sju personer på vei videre i retning Stigstuv. Det er en tur på 19,5 kilometer.
Følget består av 12 år gamle Arild Blomdal fra Finse og faren hans. De drar ut alene, men når etter hvert igjen tre damer som de slår følge med. Senere får de også følge av en far og hans sønn på 16 år fra Oslo. Snøen er våt og tung, og vinden skraper de sju i ansiktet når de går.
Omsider kommer de fram til Halne Fjellstue, men denne hytta er bestilt av et privat selskap. Til tross for at de noe motvillig tilbys husly, velger følget å fortsette videre mot Stigstuv. Det skal vise seg å være et fatalt valg.
Fjellvettreglene
Påsken 1950 var også en ulykkespåske, og i 1952 ble et sett med ni regler, kalt Fjellvettreglene, lansert av Den Norske Turistforening og Norges Røde Kors. Etter ulykkespåsken 1967 ble reglene revidert og relansert som et ledd i kampanjen Aksjon fjellvett.
Én spade på deling
Smørstabbreen, 21. mars, ettermiddag: Den vestlige stormen treffer følget fra Krossbu på Smørstabbreen, omtrent 11 kilometer fra utgangspunktet. En liten storm i 5,2 minusgrader har, ifølge Yr.no, den samme effekten på kroppen som 17 minusgrader i stille vær. Enkelte steder på fjellet er det full storm – andre steder er det sterk kuling. Vindkastene gjør det av og til umulig for følget å holde seg oppreist, langt mindre å ta på seg varmere klær fra sekkene.
De bestemmer seg for å grave seg ned, men har bare én spade på deling, og må derfor grave med hender og skitupper. Det er en umulig oppgave, og snøgropene fylles igjen med en gang.
Smørstabbreen, 21. mars, Kl. 17.00: To av damene i følget har sklidd ned en skrent og er helt utmattet. Da tar den fjellvante Karl E. Lunaas et vanskelig valg. Han bestemmer seg for å fortsette turen til Leirvassbu for å hente hjelp.
Synger seg inn i døden
Skaupsjø, 21. mars, ettermiddag: De sju som forlot Krækkjahytta tidligere på dagen, gjør et stopp ved Skaupsjøbrotet. De to eldste av damene, samt far og sønn fra Oslo, er helt utmattet. Alle er gjennomvåte og kalde.
Følget bestemmer seg for å grave en hule, men uten spade er det vanskelig, så de graver en hule med plass til tre. Plassen går til 12 år gamle Arild, 16-åringen og faren fra Oslo. Faren til Arild og den av damene som har mest krefter igjen, går videre for å hente hjelp. De gjenværende damene setter seg i soveposene utenfor hula. Her begynner de å synge salmer. De synger seg inn i døden.
Som godt voksen mann forteller Arild senere til Haugesunds Avis at han husker denne sangen fortsatt.
Redningsmenn må snu
Leirvassbu, 21. mars, Kl. 19.00: Inne på Leirvassbu er gjestene i ferd med å gjøre seg klare for middag da Karl E. Lunaas stormer inn døra. Han forteller at resten av følget befinner seg fire–fem kilometer unna, og at situasjonen er kritisk.
Krossbu, 21. mars, kl. 21.45: Innehaveren av Krossbu får en telefon fra innehaveren av Leirvassbu, som forteller at Karl E. Lunaas har ankommet og at noen brekyndige skal ut og lete etter de savnede. Et kvarter senere ringer også lensmannskontoret i Lom og ber om assistanse.
Kort tid etterpå legger fem stykker fra Krossbu og 14 stykker fra Leirvassbu i vei mot Smørstabbreen. På grunn av værforholdene, må begge redningsmannskapene snu etter noen timer.
Påsken 1967
19. mars: Mann (26) dør av utmattelse på tur fra Haugastøl til Hovden.
21. mars: Mann (20) og kvinne (30) dør i snøskredd i Engerdal.
21. mars: To menn (18 og 19) dør under uvær på Saltfjellet i Nordland.
22. mars: To kvinner (30 og 33) og to gutter (begge 17) dør under uvær på Smørstabbreen.
22. mars: Tre kvinner (33, 41 og 44) og en mann (45) dør under uvær på Hardangervidda.
22. mars: Mann (59) dør i snøskred i Jotunheimen.
22. mars: Kvinne (47) dør av hjerneblødning etter en skitur på Dovre.
24. mars: Mann (53) dør av hjertelammelse eller utmattelse i fjellet mellom Hemsedal og Ål.
25. mars: Mann (19) ble tatt av snøskredd på Kistadfjellet ved Bodø.
Fire døde
Krossbu, 22. mars, kl. 05.00: Nå prøver redningsmennene å ta seg til Smørstabbreen på nytt. Denne gangen er de sju personer, og gradestokken viser sju minus idet de forlater hytta. Det er dårlig sikt, og vindkastene gjør at de må stoppe flere ganger. Omtrent samtidig drar et redningsteam ledsaget av Karl E. Lunaas ut fra Leirvassbu.
"De gjenværende damene setter seg i soveposene utenfor hula. Her begynner de å synge salmer. De synger seg inn i døden."
Smørstabbreen, 22. mars, Kl. 08.00: Redningsmannskapet fra Krossbu ankommer området hvor de sju savnede skal befinne seg. De leter en times tid og bestemmer seg for å gå i retning Leirvassbu. Plutselig får de øye på en kvinne som går uten verken sekk eller ski. Det er lærerinnen fra Trøndelag, som kan fortelle at hun og den ene mannen er de eneste som fortsatt er i live. Kvinnen blir tatt hånd om, og blir tatt med til Leirvassbu.
Nå har også redningsmannskapet fra Leirvassbu ankommet, og snart ser de en mann som står oppreist på et lite platå ned mot Sandelvbreen. Rundt ham ligger fem personer i snøen. Mannen er forvirret, og forstår ikke hvorfor redningsmannskapet er ankommet. Han mener de fem andre personene rundt ham er døde, men det viser seg ikke å stemme. Med ryggen mot vinden, bak en liten stein, sitter én av guttene fra Oslo – nesten helt nedsnødd – men fortsatt i live. Han har sett sine to kamerater sovne inn, og var på vei til å gjøre det samme. Også de to venninnene fra Selbu og Hemnesberget har omkommet.
Smørstabbreen, 22. mars, Kl. 13.30: En større ekspedisjon fra Leirvassbu ankommer med to sleder og en barnepulk. De to overlevende blir trukket ned i Gravdalen og videre til Leirvassbu.
– Flere hendelser
Siden Redningssentralen begynte å føre ordentlig statistikk på begynnelsen av 80-tallet, har det vært en jevn økning i antall redningsaksjoner ute i naturen.
– Én årsak kan være at folk er mer ute nå enn før, og at det er flere etablerte utendørsaktiviteter nå enn tidligere. En annen årsak kan være at det varsles mer nå enn før, fordi muligheten til å varsle er større, sier redningsleder Andreas Bull.
Samtidig mener han at værvarslingen er blitt bedre, og at folk har mer tiltro til værmeldingene nå enn før. Dessuten er værvarslingen lettere tilgjengelig.
Bull forteller at det i hovedsak er to typer hendelser som krever utrykning. Det er rene ulykker, og det er utmattelse.
– Når det kommer til utmattelse, er terskelen for å tilkalle hjelp veldig individuell. Det kan være uerfarne som trenger hjelp tidlig på turen, og det kan være erfarne som ikke tilkaller hjelp før det nesten er for sent, sier Bull.
Bull sier også at utenlandske turister gjerne kan være litt mer vågale enn nordmenn.
– Det skyldes gjerne at turister kanskje bare har den ene dagen å gå til for eksempel Trolltunga før de må videre, og da begir de seg ut på tur selv om været tilsier at de burde la være, mener Bull.
Han sier det er tre hovedregler folk bør forholde seg til i fjellet:
1. Ha alltid mulighet til å varsle, enten du selv har en mobiltelefon med dekning, eller forteller noen hvor du skal og at de varsler for deg dersom du ikke kommer til avtalt tid.
2. Ha evnen til å ta vare på deg selv dersom noe skulle skje. Ha for eksempel en fjellduk i sekken som du kan varme deg under.
3. Hjelp deg selv til å bli funnet ved å ha for eksempel en lommelykt eller en refleksvest tilgjengelig.
Funnet etter to måneder
Skaupsjø, 22. mars, ettermiddag: Innenfra snøhula hvor 12 år gamle Arild, 16-åringen og faren hans ligger, kan det virket som om været har løyet. De har ligget i snøhula i nesten et døgn. Da de graver seg ut av hula, oppdager de at de to kvinnene som sang salmer kvelden, før ligger urørlige og nedfrosne i snøen. Den tredje kvinnen og faren til Arild er ikke å se.
Kalde, våte og frosne bestemmer de tre seg for å gå videre mot Stigstuv, og på veien møter de 11 studenter. Studentene har mat og godt med utstyr. De har også med seg spader som kommer til nytte da de samme kveld må grave seg ned igjen. Denne gangen er snøhula romsligere.
Stigstuv, 23. mars: I løpet av dagen ankommer følget Stigstuv. De to guttene går for egen maskin, mens faren delvis blir dratt på kjelke. Arild er spent på om faren allerede har ankommet. Det har han ikke. Faren blir ikke funnet for første uken i juni. Kvinnen han gikk sammen med, ble funnet en uke tidligere. Man antar at de hadde kommet bort fra hverandre i forsøket på å nå Sigstuv.
1207
Antall henvendelser til Hovedredningssentralen i 2018 som omhandlet ferskvannsfiske, jeger, skade, skiløper, snøscooter, snøskred, sopp-/bærplukker, sport eller tur/fritid.
(Statistikk: Hovedredningssentralen)
17 dødsfall
Alt i alt blir det gjennomført 35 leteaksjoner i løpet av påskeuka 1967, og ytterligere ni personer omkommer. En ensom skigåer omkommer ikke langt unna Krossbu, to unge gutter fryser i hjel på Saltfjellet, en mann i femtiårene omkommer like ved Hemsedal, og en kvinne dør av utmattelse under en skitur fra Haugastøl til Hovden. I tillegg blir fire personer tatt av skred.
Kilder: Glomdalen, Haugesunds Avis, Yr.no, Adresseavisen, Bergensavisen, Aftenposten
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Villmarksliv
Denne saken ble første gang publisert 09/11 2019, og sist oppdatert 03/04 2020.
