Valencia

Spanias glemte storby

I den spanske storbyen fant vi fantastisk arkitektur, god mat, friske appelsiner og gode kulturopplevelser. Det bare tok litt tid.

<b>UTELIV:</b> Valencia er kjent for sitt kultur- og uteliv, og lokalbefolkning holder seg våkne til langt på natt.
UTELIV: Valencia er kjent for sitt kultur- og uteliv, og lokalbefolkning holder seg våkne til langt på natt. Foto: Pål Nordli
Publisert

Den har havnet helt i skyggen av Barcelona og Madrid, og de fleste vil nok kunne ramse opp en haug andre spanske byer før man kommer på Valencia. Det til tross for at byen faktisk er Spanias tredje største, med over 800 000 innbyggere.

Symptomatisk nok har de en stor flyplass som det ikke går an å komme seg til direkte fra noen norsk flyplass, i hvert fall ikke i vinterhalvåret. Den enkleste og rimeligste måten å komme seg til Valencia fra Norge er via flyplassen i feriebyen Alicante. Derfra tar det rundt to timer med tog, buss eller bil. 

Familieeid

Vi valgte den siste løsningen, og bestemte oss for å legge inn et lite stopp på en appelsinfarm på veien. Valencia er nemlig kjent for sin appelsinproduksjon, og mange har nok sett «appelsiner fra Valencia» på juiceflasker i butikkene her hjemme.  Det er også utviklet en egen appelsinvariant, kalt Valencia-appelsinen, som er blant de få som modnes fra mars - april og gjennom sommeren, der andre appelsiner stort sett vokser om vinteren.

Et kjapt google-søk avslørte at det lå en appelsingård som heter Huerto Ribera, i Carcaixent-regionen like sør for Valencia, og freidige som vi er bestemte vi oss rett og slett for å ta en kjapp drop-in her. Huerto Ribera har toppscore på Trip Advisor, og arrangerer turer for grupper og enkeltpersoner i sesong. Som altså raskt viste seg å by på problemer for oss, da det slettes ikke var i sesong. Heldigvis sto det et telefonnummer utenfor den stengte porten, og vi fikk ringt opp Teresa som beklaget at det var stengt, men som kanskje kunne ordne det slik at moren kunne ta oss imot.

<b>I ARV:</b> Teresa Ribera er minst sjette generasjon som har drevet med appelsiner i området.
I ARV: Teresa Ribera er minst sjette generasjon som har drevet med appelsiner i området. Foto: Pål Nordli
<b>STOLT TRADISJON:</b> Huerto Ribera-farmen ble satt opp i 1870.
STOLT TRADISJON: Huerto Ribera-farmen ble satt opp i 1870. Foto: foto:Privat

– Hun er der nå, men snakker ikke så godt engelsk og har aldri vært guide før, fortalte Teresa Bover, daglig leder på appelsinfarmen.

Noen få minutter senere ble portene åpnet, og Teresa senior tok imot oss utenfor det standsmessige Huerto Ribera-huset, som ble satt opp i 1870. Ulikt datteren heter mamma Ribera til etternavn, noe som forteller at denne gården har vært på familiens hender fra første stund.

– Det var min tippoldefar og broren hans som bygde dette huset og oppførte dette feltet tilbake i 1870, etter at familien vår hadde drevet med appelsinproduksjon fra tidlig 1800-tall, forteller Teresa.

Det gode liv

Området Carcaixent blir gjerne kalt appelsinenes vugge i Spania, der den offisielle historien forteller at sognepresten Monzó fikk med seg apotekeren Bodi og en notarius publicus ved navn Meseres, og plantet de første appelsintrærne i 1781. Det er imidlertid maurerne som egentlig skal ha æren for de første appelsintrærne. De tok med seg frukten fra øst og brukte appelsiner til å lage medisiner, parfymer og velduftende appelsinblomst-vann.

På 1700-tallet begynte man imidlertid å se på appelsin som en kilde til mat, og med nye teknologier som gjorde at man kunne kjøle ned og hermetisere dem, for transport og lagring, ble de tilgjengelig for et bredere marked. Forholdene i Valencia-regionen har gjort den til den ledende appelsinregionen i Spania, og en viktig inntektskilde.

– Dessverre har vi hatt noen litt tøffe sesonger bak oss, med dårlige avlinger, men nå håper og tror vi at det skal bli bra i år, forteller Teresa.

Hun er uansett ikke i tvil om at hun lever det gode liv, omgitt av ranker med appelsiner og andre sitrusfrukter, så langt øyet kan se.

– Det er lite som er bedre enn å sette seg ut her med en kaffe på morgenen, med sitrusduftene i luften, smiler hun.

Vi kjøper med oss litt marmelade, et duftlys og noe likør fra gavebutikken, og takker pent for oss.

<b>FÅ RETTE VINKLER: </b>Bykartet i gamlebyen ser ut som den er tegnet av Gaudi på en snurr.
FÅ RETTE VINKLER: Bykartet i gamlebyen ser ut som den er tegnet av Gaudi på en snurr. Foto: Pål Nordli

Tar en spansk en

Valencia sentrum er fryktelig uoversiktlig når man ankommer med bil. Veiene kommer fra alle retninger, det er lyskryss og rundkjøringer om hverandre, med lange køer og kollektivfelt som plutselig materialiserer seg når du aner fred og ingen fare. Vi skjønner raskt hvor uttrykket «å ta en spansk en» kommer fra, og etter noen høyst tvilsomme, faktisk dønn ulovlige manøvrer, kommer vi oss på sett og vis til Hotel Boutique SH Ingles.

Fotografen anfører at det strengt tatt muligens bare er jeg som foretar disse såkalte spanske manøvrene, alle andre trafikanter virker som om de er helt innforstått med at køer og kaos skal være en del av opplevelsen av å ta seg gjennom en by, men jeg avfeier ham bryskt med at vi sparte godt med tid i det minste.

Innspart tid det skal vise seg kommer godt med. Innsjekkingen på hotellet viser nemlig at spanjoler ikke er spesielt opptatt av at ting skal gå fort. De har som nevnt få problemer med køer og kaos, og prosessen med å sjekke inn er mer langdryg enn noe jeg har vært med på tidligere. Hvor mange resepsjonister trenger man for å sjekke inn to norske journalister? Fem, skal det etter hvert vise seg.

Til slutt er vi imidlertid godt innlosjert, mitt rom har fantastisk utsikt til nabobygget Museo Nacional de Cerámica y Artes Suntuarias González Martí - nasjonalmuseet for keramikk og dekorativ kunst - et ikonisk bygg i Valencias gamleby.

<b>IKKE KLASSISK IRSK:</b> Pubmaten i Valencia er hakket over den du får servert i England og Norge.
IKKE KLASSISK IRSK: Pubmaten i Valencia er hakket over den du får servert i England og Norge.

Irsk pub

Hotellet er svært hyggelig, og har perfekt beliggenhet i sentrum av byen. Sentrum er synonymt med gamlebyen i Valencia, og om resten av byen sliter litt med rette vinkler på gatene, så framstår gamlebyen som om det er en beruset Gaudi som har konstruert gatenettet. Det er ikke sjeldent at fotografen eller jeg utbryter «jøss, hvordan havnet vi her?» i løpet av oppholdet.

Tross aversjonen på rette vinkler på gatene er det imidlertid en svært vakker by, det er mange flotte torg, rundkjøringer og kryss er dekorative, og arkitekturen er klassisk og fin, med noen svært imponerende bygg spredt innimellom.

Det er lørdag ettermiddag når vi endelig har fått sjekket inn, og som hør og bør er det da viktig å finne seg et sted som viser engelsk fotball. Som de aller fleste kjenner til er hemmeligheten til å finne et sted som viser engelsk fotball å spørre etter nærmeste irske pub, og som også de fleste vet vil man i en storby sjelden være stort mer enn 500 meter unna en irsk pub. Vi ender opp på Saint Martin's Urban Irish, som ligger knappe 250 meter fra hotellet. Som navnet tilsier er det en moderne irsk pub det er snakk om, ikke en mørk, gammeldags en der omtrent 50% av vegg-til-vegg-teppet består av Guinness. Saint Martin's er lyst og åpent, og serverer til alt overmål svært god tapas til kampen.

Verken Valencia eller Saint Martin's kan imidlertid gjøre noe med et hjelpeløst Liverpool, så vi bestemmer oss for å glemme alt som heter engelsk fotball, og heller vie oss til den spanske varianten.

<b>BRATT:</b> Det er mye brattere enn det kan se ut, og veien ned til stadion virker kort om du skulle snuble.
BRATT: Det er mye brattere enn det kan se ut, og veien ned til stadion virker kort om du skulle snuble. Foto: Quality Sport Images

Liga-mester

Mestalla Stadion er kjent for de fleste som liker fotball, og er hjemmearena for det gamle storlaget Valencia Club de Fútbol. Sjelden har vel «gammelt» storlag vært mer betegnende, Valencia var nemlig et storlag på 1940-tallet, helt til general Franco ble fotballinteressert og bestemte seg for at det var Real Madrid som skulle få vinne titlene i Spania.

Etter det har Valencia bare hatt sporadisk suksess, senest på starten av 2000-tallet da blant annet John Carew opplevde å bli La Liga-mester med klubben.

De siste årene har Valencia vært sånn midt på treet i den spanske toppdivisjonen, i skrivende stund er de faktisk på nedre halvdel av tabellen. Symptomatisk taper de da også 1-2 hjemme mot ferieøya Mallorca, under vårt besøk.

Mestalla er imidlertid en svært mektig opplevelse. En av de tetteste store stadion i Spania med en tilskuerkapasitet på 48000, der du føler litt at du når som helst kan falle ned et hundretalls rader og ned på banen, men med en atmosfære det gikk gjetord om i glansdagene. Siden 2007 har det vært planer om å bygge et nytt og større stadion, Nou Mestalla, men i god, spansk tradisjon har det blitt utsatt en rekke ganger, samtidig som kapasiteten på den nye stadion har blitt nedjustert fra 75000 til «et sted mellom 43 og 50 tusen». I skrivende stund er det usikkert om det egentlig kommer noe nytt stadion, og det blir altså i hvert fall ikke veldig mye større.

<b>GRUNN TIL Å JUBLE: </b>Mallorca-fansen var de eneste som jublet etter kampen på Mestalla.
GRUNN TIL Å JUBLE: Mallorca-fansen var de eneste som jublet etter kampen på Mestalla.

Elendig kjentmann

Etter kampen møter vi Didrik, en norsk kompis som på forhånd var pekt ut som en slags kjentmann i Valencia, som det dessverre viser seg at egentlig ikke vet noe som helst om byen.

– Jeg er helt ærlig nesten aldri her. Jeg har bodd her i fire uker, bor en halvtime sør for byen, og med små unger har det strengt tatt vært få muligheter for å få sett noe som helst, må han medgi.

Han avslutter imidlertid med å gi oss tre anbefalinger, som egentlig er to.

– Jeg hadde notert meg at dere må dra på Mestalla, men det har dere allerede gjort, så må dere besøke den nye bydelen som er bygget i det gamle elveleiet, og så må dere jo spise paella, forteller han.

<b>FRAMTIDSVISJON:</b> Kunst- og vitenskapsbyen er tegnet av byens store arkitekt, og har blitt brukt i en rekke filmer og TV-serier.
FRAMTIDSVISJON: Kunst- og vitenskapsbyen er tegnet av byens store arkitekt, og har blitt brukt i en rekke filmer og TV-serier. Foto: Pål Nordli

Westworld

Vi starter den påfølgende dagen med «den nye bydelen i den gamle elven». Ciudad de las Artes y las Ciencias (Kunst- og vitenskapsbyen), som er det noe mer offisielle navnet, er den strake motsetningen til de klassiske, vakre byggene i gamlebyen. Her finner man en rekke futuristiske bygg som huser ... vel, kunst-, kultur- og vitenskaps-institusjoner. Her finner du en 3D-panorama kino, der du får utdelt 3D-briller med innebygde høyttalere med ditt eget språk – til og med norsk. For de som er litt mer finkulturelle finner du også et fantastisk opera- og teaterhus her, som ser ut som om det er hentet ut av et filmsett fra en film om framtiden. Ikke så merkelig at dette da faktisk har vært kulisse for alt fra filmen Tomorrowland til TV-seriene Westworld og Dr Who.

I vitenskapsenden av bydelen finner vi vitenskapsmuseet, som er en slags variant av Teknisk museum, med masse spennende utstillinger og en rekke aktiviteter, som nok kanskje aller best egner seg til barn og skoleklasser. L'umbracle er en park som tilbyr lokale planter og tankevekkende skulpturer, mens L'Oceanogràfic tar oss under bakkenivå og til det våte element, der delfiner, haier og fisk holder til.

Alt i alt et imponerende skue, og det er vel verdt å vandre omkring her i noen timer.

Spesielt gode på mat er de imidlertid ikke her, så vi drar tilbake til gamlebyen for å teste ut den sagnomsuste paellaen byen er så kjent for.

<b>BLEKKSPRUT:</b> Paellaen vi fikk inneholdt blant annet blekksprut, noe som gjorde at fargen på retten ble ganske grå.
BLEKKSPRUT: Paellaen vi fikk inneholdt blant annet blekksprut, noe som gjorde at fargen på retten ble ganske grå. Foto: Pål Nordli

Ørliten paella-skuffelse

Siden vår kjentmann slett ikke var noen kjentmann i det hele tatt, tar vi i bruk TripAdvisor når vi skal finne oss et bra paella-sted. Navarro kommer høyt på listen over anbefalinger, og de forteller selv at de er stylish spot og inventive. Paellaen vi får servert, med blekksprut, snegler og reker, er muligens begge deler, men den ser egentlig ikke så appetittvekkende ut

Ikke smaker den spesielt godt heller, dessverre, og vi sliter litt med å se hvordan dette har blitt nasjonalretten. Eventuelt kunne vi nok kanskje med hell ha jobbet litt bedre med research.

Mattilbudet ellers er det imidlertid ingenting å si på, tapas er de for eksempel svært gode på, de aller fleste steder vi var innom.

Anbefaler ikke lokalt

Vi bestemmer oss for å gå ut og teste Valencias berømte uteliv isteden, som til en stor grad befinner seg i den nordlige delen av gamlebyen, i bydelen El Carme. Valencia har et rykte på seg for sitt rike kulturtilbud, og gode uteliv, og i El Carme og omkring finner vi et rikt utelivstilbud, med fortausrestauranter, barer og klubber, vi kan trekke fram Bar Ripalda Boludo og Espit Chupitos Carmen som to anbefalinger for dem av oss som har rukket å kommet et godt stykke over 20.

Likevel har vi nå en gang kommet et godt stykke over 20, så vi bestemmer oss for å ta kvelden på den usedvanlige hyggelige vinbaren Babilonia, der vi ber servitør Antonio anbefale en god lokal rødvin.

– Lokal? Fra Valencia, nei det kan jeg ikke anbefale. Jeg har Montelaguna, fra Ribera del Duero, nord i landet. Den kommer dere til å like, slår han fast.

Han lyver ikke, og med en god nordspansk vin i glasset, får vi endelig den spanske ånden og roen over oss.

Fakta om Valencia

Valencia er hovedstaden i provinsen Valencia og regionhovedstaden i den autonome regionen Valencia

Arkitekten som har fått mest av æren for Valencia er Santiago Calatrava. Det er han som står bak Kunst- og vitenskapsbyen, og han har også en rekke andre bygg i byen, deriblant ikoniske Calatravabroen.

Ellers er kultur og bybildet til en stor grad preget av tiden da muslimske maurere kontrollerte byen mellom 700 og 1400-tallet.

Valencia har i god spansk tradisjon sitt eget språk – valenciansk – men ekspertene strides om det egentlig ikke er helt likt som katalansk.

Valencia var Spanias hovedstad i 11 måneder under borger­krigen i 1936

Valencia har Europas største akvarium, Oceanogràfic?

Mange nordmenn drar til Valencia for å løpe maraton eller halvmaraton. Byen er nesten helt flat, klimaet er godt, og byen er fin å se på fra bakkeplan. Maraton går ofte i begynnelsen av desember, mens den halve varianten går i oktober. Det er en rekke sportsreisearrangører som arrangerer turer til byen i forbindelse med arrangementene. Sjekk for eksempel TH Run travel.

Slik reiser du dit:

Ryan Air, Norwegian og SAS har direkteflygninger til Alicante, herfra tar det to timer med bil, buss eller tog, ellers finner man en rekke ruter med mellomlanding, med for eksempel Lufthansa, Air France, KLM og Swiss Air.

Her bor du:

Hotel Boutique SH Ingles var svært hyggelig, med fantastisk beliggenhet og god frokost.

Cosmo Hotel y Bar var også svært sjarmerende, tilsvarende sentralt, og litt rimeligere.

Mon Suites St Martin tilbyr små leiligheter eller suiter.

Her spiser du:

Babilonia har god og variert tapas, og mange gode viner på glass.

På Meat Market får du sannsynligvis noen av de beste kjøttrettene i Valencia, om ikke i hele Spania.

El Poblet har to Michelin-stjerner, og tilbyr spennende tasting-menyer i den litt dyrere enden av skalaen.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 09 2023

Denne saken ble første gang publisert 21/02 2023.

Les også