Skilegenden Alf Engens snøparadis i Utah

Scenen er litt surrealistisk der vi står på en liten fjellrygg like ved toppstasjonen for Wildcat-stolheisen. Ved siden av oss står tre team med skikjørere spredd med 50 meters avstand. 200 meter lengre ned i bakken har fire fotografer rigget seg til med 300-objektiver klare til angrep. Det er skifotofabrikken som er på jobb.

Klokken har passert ni om morgenen og vi har ventet i 20 minutter på å kunne sette utfor. Vi har fått spesialtillatelse til å være her for å ta bilder før heisene åpner, under forutsetning at vi holder oss på denne lille fjellryggen. Det har snødd i løpet av natten. Igjen. Det har faktisk snødd mer eller mindre sammenhengende siden vi kom. Himmelen er grå og skydekket er lavt. Noe ideelt fotolys er det ikke. Men så plutselig, samtidig som Wildcat-heisen slipper av de første gruppene med skiturister, så slipper tåken taket og åpenbarer en perfekt blå himmel. Nedenfor oss ligger et kritthvitt og tykt teppe av snø, foreløpig uberørt av ski. Det glitrer i snøkrystaller. «GO!», brøler fotografene nedi bakken. Som ved en fellesstart dropper en skikjører fra hver gruppe over kanten og forsvinner i en føyke av snø. Vi kan høre kameraene som smatrer som mitraljøser. Minnebrikkene fylles opp med 10 bilder i sekundet. Vår fotograf peker hvor jeg skal kjøre. Jeg teller til tre og slipper meg utfor kanten. Skiene forsvinner ned i snøen, og jeg i et hvitt inferno.

Engen fra Mjøndalen

Det er helt tilfeldig at vi har havnet i Alta, lengst inne i den trange dalen Little Cottonwood Canyon, i den amerikanske delstaten Utah. Hit kom den 26 år gamle nordmannen Alf Engen i 1935 på oppdrag fra US Forest Service, den amerikanske skogforvaltningen. De ville ha Engens vurdering: Kunne det gamle gruvestedet bli et ettertraktet skiområde? Engen, opprinnelig fra Mjøndalen, hadde emigrert til USA da han var 20 år gammel. Da han ble bedt om å komme til Alta var han en internasjonalt anerkjent skihopper, men var en mester på nær sagt alle disipliner med ski på beina, det være seg hopp, utfor, slalåm eller langrenn. Etter noen besøk i Alta var Alf Engen ikke i tvil: Det nedlagte gruvesamfunnet hadde potensial. I dag har Alf Engen samme status i Alta som Stein Eriksen i Deer Valley, som ligger like ved. Engen har fått sitt eget museum, og skiskolen han grunnla finnes fortsatt.

– Jeg har verdens vakreste kontor, pleide Engen å si. Han døde i juli 1997, 88 år gammel.

Alf Engen ble ikke bare Mister Alta. Han er også regnet som en pioner innen det som populært omtales som «pudderkjøring», skikjøring i løssnø. Og elsker man denne formen for skikjøring, er det få steder som slår Alta.

Tilfeldighetens spill

Men vi skulle altså egentlig ikke vært i Alta. Den opprinnelige planen var å utforske skiområdene rundt Lake Tahoe i California. Men varmegrader etterfulgt av kaldere vær som forvandlet snøen til betong, gjorde at planene måtte endres.

Frikjøringsproffen Chris Benchetler sendte oss denne enkle oppfordringen fra Mammoth Mountain: «Ikke kom hit, det suger.»

Alf Engen

Alf Engen ble født i Mjøndalen i 1909 som Trond og Martha Oen Engen førstefødte. Senere kom også brødrene Sverre (1911) og Corey (1916). Alle guttene ble svært dyktige skihoppere. Pappa Trond døde av spanskesyken i 1918 da Alf var ni år gammel, og 20 år gammel emigrerte han til USA sammen med Sverre. De bosatte seg i først i Chicago, deretter Salt Lake City. I 1933 flyttet Martha og Corey etter. De tre Engen-brødrene var alle blant USAs beste hoppere på 1930- og 40-tallet, og har betydd mye for utviklingen av skisporten vest i USA. Særlig Alf opparbeidet seg tidlig et ry som en skiløper i den absolutte verdensklassen. Han ble amerikansk mester i hopp hele 16 ganger, og er den eneste i USA som er blitt nasjonal mester både i hopp, utfor, slalåm og langrenn. Han ble innlemmet i National Ski Hall of Fame i 1959, og avisen The Salt Lake Tribune kåret ham til «Utah›s Athlete of the 20th Century» i 2000. Alf Engen døde i 1997, 88 år gammel. I forbindelse med OL i Salt Lake City i 2002 ble det åpnet et Alf Engen-museum i Alta. Skiskolen han startet i Alta finnes fortsatt. Sønnen Alan har videreført mye av Engen-arven i Utah.

Plutselig var gode råd dyre. Avbestille flyturen til Reno, som skulle være vårt utgangspunkt? Dra til Crystal Mountain i Washington i stedet, eller kjøre bil i et halvt døgn for å komme til Jackson Hole i Wyoming?

– Hva med Salt Lake City? Jeg kjenner noen vi kan bo hos, sa fotograf Oskar plutselig.

En rask kartsjekk viste at kjøreturen mellom Reno og Salt Lake City er beregnet til syv timer, noe som bare er liten svipptur i amerikanske målestokk. Med ett hadde vi en plan, selv om Reno absolutt ikke er førstevalget dersom man skal til Utah.

I Reno henter vi en Chevrolet Tahoe (hva ellers?) hos utleiefirmaet og kjører ut i natten mot Salt Lake City. Rett gjennom Nevadas øde ørkenområder på snorrette I-80, Dwight D. Eisenhower Highway, forbi steder som Winnemucca og Battle Mountain samt blinkende kasinoer i ingenmannsland. Vi stopper bare for drivstoff. Bensin til bilen. Kaffe til oss.

Verdens beste snø?

Det begynner å lysne av dag da vi ser de første tegnene på vann i utkanten av Great Salt Lake. Wasatch-fjellene tårner seg opp som svarte silhuetter i det fjerne. Klokken er blitt syv om morgenen da vi ruller inn Salt Lake City. Det er ekstremt fristende å legge seg, men vi motstår fristelsen og tar på skiklær i stedet for pysj. Vi setter kursen mot fjellene, gjennom Little Cottonwood Canyon til Alta – hellig skigrunn, og det skistedet i Utah som er selve legemliggjøringen av slagordet «Greatest Snow On Earth». Den digre og svært saltholdige innsjøen Great Salt Lake i kombinasjon med Wasatch-fjellenes front skaper etter sigende klimatiske forhold som gjør at lavtrykkene som kommer inn fra Stillehavet slipper snø som har veldig lite fuktighet. Og perfekt beliggende innerst i den trange dalen Little Cottonwood Canyon ligger Alta, som druknes i tørr snø – i snitt 14 meter i året.

Tross sitt veldige renommé er Alta et ganske lite skisted med seks temmelig langsomme stolheiser, en merkelig tilbringerheis som sleper deg mellom base­stasjonene Albion og Wildcat, et titall preparerte bakker, og beskjedne 615 høydemeter – tall som bare ville avstedkomme langtrukne gjesp i Alpene. Legg til et par barer, noen kafeer og lite minneverdige restauranter, og du har Alta i et nøtteskall, alt litt småslitent og gammeldags, som om ingenting har skjedd siden 80-tallet, noe som ikke er langt unna sannheten.

På den andre siden av bergkammen, bare hundre meter unna, ligger naboen Snowbird. Et betydelig mer moderne og tilrettelagt skianlegg med dobbelt så mange heiser, inkludert en stor kabinbane og 998 meters fallhøyde. I Snowbird er snowboardere velkomne, ikke i Alta.

Pudderkjøringens vugge

Dersom man utelukkende skulle fokusere størrelse og fasiliteter, så er det ingen utenfor Salt Lake City som ville snakket om Alta. Men så var det dette med snøen. 14 meter i snitt, i et passe bratt og skogkledd terreng med åpninger. 14 meter med den tørreste, letteste og mest fluffy snøen som været kan oppbringe. Det sies at den bare inneholder fire prosent fuktighet når den er på sitt tørreste og letteste. Alta er også blant de eldste skianleggene i USA, og fikk sin først heis i 1938, noe som har gitt det vesle snøhullet 90 år på å skape en unik skikultur. Alta er den dype pudderkjøringens vugge. Det er ingen overdrivelse. Her sitter den alpine skikulturen i veggene på en måte som de fleste andre skisteder i verden bare kan drømme om. Alta er så lite tilgjort og konstruert som en kan komme. Stedet er ekte i ordets rette forstand. Å kjøre pudder i Alta er mer enn bare skikjøring, det er en pilegrimsreise tilbake til pudderkjøringens fødested. Til Alta reiser man ikke for å danse på bordene til «Anton aus Tirol», drikke øl av støvel eller sosialisere på trendy vinbarer. Hit reiser skikjørere for å oppleve puddersnø, og kanskje dele en mugge øl og en tallerken med nachos etterpå.

Om det er lett å kjenne kjærlighet for Alta er det vanskeligere å mobilisere varme følelser for Salt Lake City. En by med 2,6 millioner innbyggere som ser ut som den er slumpmessig plassert i grenselandet mellom ørkenen og Wasatch-fjellet. Den ble grunnlagt av mormonere og er mest kjent for den karakteristiske mormonerkirken, den store Tabernacle-domen og de olympiske lekene i 2002 der Norge tok 13 gullmedaljer. Byen er strukturert som et gigantisk og kvadratisk rutenett av kvadrater. Noe klart definert sentrum finnes ikke, og den minner mest om en forstad uten særlig sjarm. Å skulle oppholde seg Salt Lake City krever bil. Noe annet virker utenkelig.

Vasse i snø

Men Saltsjø-byen har en meget sympatisk side: nærheten til fjellene. Derfor er den hjemmet til tusenvis av skientusiaster og folk med generell stor interesse for friluftsliv, som i Salt Lake City får muligheten til å kombinere storbyliv og yrkeskarriere med skikjøring i verdensklasse.

Fenomenet møter oss på vår andre dag i Utah da vi kjører opp til Big Cottonwood Canyon og parkerer noen kilometer fra skianleggene Solitude og Brighton. Til tross for at klokken ikke engang har passert åtte om morgenen, så har vi åpenbart kommet for sent til festen. Parkeringsplassen er nesten full, og da vi omsider finne en ledig plass, dukker det opp skikjørere som er ferdige med morgenøkten og som skal på jobb. De kom mens det fortsatt var mørkt. Utstyrt med hodelykt tok de seg opp fjellsiden for å finne noen partier med urørt puddersnø før pliktene kalte.

Vi har fått selskap av Kalen Thorien, en tøff liten kvinne som lever av å være frikjører. Hun har ikke noe imot å vise oss rundt i sin bakgård. Vi fester feller under skisålene og begynner å ta oss oppover en slak dalside. Målet er fjellkammen Reed and Benson Ridge, noe som betyr at vi må opp 850 høydemeter. Etter hvert blir det så bratt at vi må gå sikksakk. Det er vekselvis snø, vind og blå himmel der vi vasser i snø til knærne. Stedvis er det så bratt at mohair-fellene sliter med festet i den dunlette snøen. Salt Lakes morgenturer er ikke av den bekvemme sorten.

Engens nedfart

På toppen kan vi se baksiden av 3367 meter høye Mount Superior. Den ligger bare kilometre unna. Vender man blikket den andre veien ser man det olympiske skianlegget Park City og Deer Valley, der skilegenden Stein Eriksen var den ubestridte kongen. Kjøreturen fra Alta til Deer Valley tar cirka 1 time og 45 minutter.

Det snør stadig tettere, og vi kaster oss inn mellom digre trestammer, ut i den dype snøen som er toppet med noen desi­meter ferskt pudder. Det er verdt slitet med å komme opp.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Nede ved bilen til Kalen, en gammel Toyota Land Cruiser kalt Francis, skåler vi i hver vår «tallboy», halvliters bokser med øl. I bilen ved siden av sitter en mann inneklemt i bagasjerommet og tilbereder mat på stormkjøkken. Dette er alpin skikultur på sitt vakreste.

Snøværet fortsetter dager etter da vi atter en gang har vendt nesen til Chevy-en mot Little Cottonwood Canyon og Alta. Denne gangen tar vi Collins-heisen for å oppleve nedkjøringer som No Name, Columbine, Regal Chute og selvsagt Alf’s High Rustler – oppkalt etter Alf Engen. Det er en lang, bratt og dyp renne som ofte er stengt som følge av skredfare.

Fotolegende

Men tilbake til den fjellryggen ovenfor Wildcat. Min første sving er nære ved å ende i total fornedrelse. Jeg er helt uforberedt på snøens karakter. Jeg tar for gitt at skiene mine, som er som brede planker, 11,8 centimeter på midten, skal bære oppå snøen. I stedet synker jeg ned i midjedyp snø mens den ene skien skjærer ut slik at jeg er nære ved å ende i spagaten og tryne i snøen. Jeg redder meg inn i siste liten og gjenvinner kontroll i snøføyka. I bakken får fotografene sine bilder av frikjørere innhyllet i snø mot en dypblå himmel, en type bilder som har pyntet forsidene på skimagasinene i snart 50 år. Bare i løpet av noen minutter i fjellsiden ved Wildcat får fotografene bildene som skal pryde forsidene på store internasjonale skimagasiner.

Like ved oss på traversen står den legendariske Alta-fotografen Lee Cohen med sin digre bart. Omsorgsfullt både berømmer og skjeller han på sine tre skikjørere. Cohen er en institusjon i området, og regnes ofte som «oppfinneren» av det klassiske pudderbildet, en skikjører i dyp, hvit snø mot blå himmel.