Amalfikysten
Amalfin ferie
Italia har skjenket verden umistelig kulturarv: Pompeii, pizza, spaghetti, Capri og vin på automat. Med god planlegging og litt flaks kan alt dette oppleves om du drar til Amalfikysten.
Et bilde som dette er lett å skrive tekst til, for den trengs ikke. Foto: Getty Images
En jobb i forlagsbransjen innebærer hyppige og stressende deadlines. Når jeg i tillegg har familiært høyt blodtrykk – ervervet fra min kones side – så liker jeg å slappe skikkelig av på ferie. Ta det fullstendig med ro og ikke stresse. Derfor bestilte jeg ferie til den navngjetne Amalfikysten
– pluss leiebil. Først da jeg mirakuløst nok hadde kommet hjem igjen, snublet jeg over følgende, skrevet om veistrekningen Strada Statale Amalfitana på nettsiden dangerousroads.org:
«Driving this road in a car is one of the most stressful and dangerous things you will do in your life.»
GPS med PMS
Der jeg går rundt den sølvfargede leiebilen på flyplassen i Napoli og tar bilder for å dokumentere allerede eksisterende bulker, oppdager jeg noe merkelig: Den uomtvistelig amerikanske Jeepen har manuelt gir – og er bygget i Italia. Pussige greier. Likevel, når tanken er full, jeg edru og kona påtar seg den utmattende jobben med å banne over det sedvanlig umulige grensesnittet på GPS-en, så er alt duket for å svinge ut på autostradaen.
Hvis du tror storebror ser deg i trafikken i Norge, så er det mye mer elektronisk trafikkontroll i Italia. Allerede for lenge siden fikk jeg en bot som fulgte etter meg helt hjem til Norge. Den betalte jeg i frykt for en to meter høy carabinieri med gummihanske neste gang jeg viste passet i Støvellandet.
Det tar alltid et par dager å venne seg av med å bruke retningsviseren her nede. De eneste gangene blinklysene blir brukt, er når noen står parkert helt oppsiktsvekkende til hinder for annen ferdsel.
– Der er jammen meg Pompeii, utbryter kona og strekker hals når vi sølvpiler forbi på E45. – Dit må vi tilbake!
Klart vi skal. Avstandene er håndterbare i den geografiske trekanten Napoli – Salerno – Sorrento, og Pompeii dessuten et sagnomsust sted fra mine bokslukene guttedager; i klasse med Samarkand, Andeby og Førerbunkeren i Berlin. Først må vi imidlertid til startpunktet vårt på Amalfikysten.
Ferdsel for fjellgeiter
– Kan det virkelig være ned dit? Kona har slåss så mye med GPS-en den siste halvannen timen, at den motvillig har begynt å respektere henne og oppgi riktig rute. Hun, på sin side, har nesten begynt å stole på sin italiensk-amerikanske motstander.
Veien elektronikken trassig peker ut, virker imidlertid best egnet for en uforferdet fjellgeit. Den er nedoverbratt, laget av blankpolert brostein som garantert vil gjøre det umulig å rygge selv med firehjulstrekk, og dessuten til de grader smal, at hvis pavens sveitsergarde skulle marsjert ned, så ville de bare kunnet ha én stripe i buksene. For første, men slett ikke siste gang denne ferien, knuger jeg rattet så hardt at det spraker i slitasjegikten jeg har arvet fra min mor.
– Fy søren, utbryter jeg i bunnen av bakken (egentlig formulerer jeg meg noe annerledes), – så du om det var enveiskjørt? Tenk om vi hadde møtt noen!
Hotel La Lucertola byr på en parkeringsplass dimensjonert for en av min barndoms Tomte Lærdal plastbiler, men hva gjør vel det, når vi er fremme!
Jeg mistenker faktisk meg selv for løgn når jeg sier at dette bildet av Amalfi er tatt uten filter – men det er helt sant. Foto: Tormod Løkling
Blek mann bader
Vietri sul Mare er en ypperlig innfallsport til Amalfikysten. Har du først kommet deg hit, så ligger alle de andre stedene du bare må til i én og samme retning: vestover. I motsetning til Amalfi og Positano, har Vietri sul Mare også den store fordelen at byen tiltrekker seg litt mindre turister enn et fallvilt frister fluer på Finnmarksvidda. Her er det faktisk levelig, særlig i den såkalte «skuldersesongen» vår eller høst.
Etter et bad, som kona insisterer på – middelaldrende menn med speil tar aldri initiativet til å bade – setter vi oss på balkongen. En flittig liten slepebåt bakker inn med et containerskip til Salerno havn litt lenger øst. Plutselig treffer kveldssola en del av bebyggelsen på den andre siden av bukta. Husene gløder i oker. Flere karer dupper rundt i store baderinger og fisker. Hva får de? Dorade? Vederbuk? Pjekkert? En gigantisk måke sitter på et annet gelender og ser til at alt går riktig for seg. Jeg jager en møll ut av rommet, som straks blir spist av en flaggermus.
Når vi bare får gått de tyve minuttene på den slyngende veien opp til selve byen – en vei der Fiatene tuter før hver sving – så vil det falbys både vin og utsøkt pasta. Dagen kommer til å ende såre vel.
Apokalypse da
Pompeii har fire millioner besøkende hvert år, av nokså høy gjennomsnittsalder. Det er nesten så jeg mistenker flere av dem rundt meg for å ville gjense sin barndoms by og mimre om hvor fint ting var før vulkanutbruddet ødela alt i år 79 e.Kr. Hvis du drar hit om sommeren, så vil du trolig ønske at du heller var her nettopp under dette utbruddet.
Der jeg snubler rundt på ujevn brolegning, så er det ikke halvveis gjenoppbygde badeanstalter som gjør mest inntrykk, men håndavtrykk slitt inn i brønnkanter av en million fortidige berøringer, hjulspor – og ikke minst gipsavstøpningene av innbyggere som ble begravet av vulkansk aske. Statuene av stivnet dødsangst var faktisk ekte, levende mennesker for nesten 2000 år siden.
Guiden gjør et stort nummer av fallosfigurer i gaten, som peker mot bordellene. Av bluferdighetshensyn, fikk kvinner helt opp til 1970-tallet utrolig nok ikke slippe inn og se de saftige freskene på bordellveggene. «Hø, hø»-stemningen som turistmyndighetene legger opp til er nokså usmakelig, tatt i betraktning at de prostituerte faktisk var slaver og offer for menneskehandel. Egentlig er «Det forbudte rommet» like trist som hele Pompeiis apokalyptiske skjebne.
Da vi kommer tilbake til leiebilen, er den kraftig bulket bak. Jeg priser meg lykkelig over idiotforsikringen, som tar høyde for alt som kan skje på en parkeringsplass i Pompeii – bortsett fra vulkanutbrudd. Pompeii ble forresten gjenfunnet i 1748. Hvordan kan en by bli glemt i 1669 år?!
«Avanti!»
UNESCO har satt Amalfikysten på verdensarvlisten. Trolig for å signalisere at her har rekordmange mottatt arv fra bilførere påført hjerteinfarkt av veiene. Strada Statale Amalfitana er sagt å være den mest spektakulære veien i Europa og ligger som en 50 kilometer lang åreknute mellom Amalfi og Sorrento. Allerede før Amalfi begynner det å demre for meg at lokalbefolkningen ville kjørt Trollstigen muntert plystrende, mens de finleste sportssidene i Corriere delle Sera.
Sensorene i Jeepens støtfangere piper som en symfoni av Arne Nordheim – ofte alle fire hjørnene samtidig. Jeg veksler uavlatelig mellom første og andre gir, med ytterst sjeldne gjestespill i tredje. På høyresiden har vi taggete klippefremspring, og på venstre motgående trafikk. De verste øyeblikkene oppstår når busser stikker snuten ut i svingen rett foran oss. Bussene her er litt nedskalert – noe annet ville være helt umulig – men de skal likevel ha rumpa med rundt hårnålssvingene og må breie seg der det langt fra er bredt. Ofte er det ikke plass til et sigarettpapir mellom Jeepen og bussen, eller klippen på konas side. Motgående trafikanter, gjerne på skuter eller motorsykkel, vinker oss fremover når jeg nøler, mens de roper et for meg lydløst «Avanti!». Jeg tilbyr fruen å kjøre litt – i likestillingens navn – men hun avslår høflig. Rett før Amalfi holder noen våghalser i fjellklatrerutstyr på å rense klippefremspringene for vegetasjon og løsmasse.
At en brunbarket svindler i en bod ved veien krever åtte euro for to mikroskopiske glass appelsinjuice, siden vi har glemt å spørre om prisen, tar jeg bare som et velkomment avbrekk fra kjøringen.
Gult er kult
Amalfi har i over hundre år øvet samme tiltrekning på turister som en blødende sel på spekkhuggere. Her satt Ibsen og skrev «Et dukkehjem» i 1879, kanskje under mild påvirkning av den lokale sitronlikøren Limoncello. Sitroner er i det hele tatt allestedsnærværende her, gjerne i form av likør, is, og keramikk.
Selv utenfor høysesongen subber vi i stim gjennom Amalfis trange gater; hatende vår egen art, turistene. Jeg får øye på den bratte trappen opp til katedralen, og samtidig en lys idé: Det ligger i turismens natur, at mange av de som har råd til å reise, samtidig er skrale til bens. Mens jeg selv desperat trenger å strekke ut krampen i clutch- og bremsefoten. Jeg klyver til topps og setter meg ned. Mens kona handler noe av det håndlagde papiret Amalfi er kjent for, nyter jeg ut-
synet over den sydende travle maurtuen på piazzaen nedenfor
– og gruer meg til å kjøre videre.
Cougar og caprese på La Cambusa
Positano er mer av en badeby, med alt det innebærer av fillers, se-og-bli-sett. Du løper en overhengende risiko for å høre italiensk popmusikk i de små smugenes butikker. Det mirakuløse med Italia, er at man sjelden jukser med mat og drikke, selv på travle turiststeder. Capresen jeg får på ristorante La Cambusa, altså klassikeren med mozzarella, tomat og basilikum, er himmelsk. Fruens burrata-ferskost forbilledlig flytende i midten. Det ser ut som alle restaurantene her benytter lokal keramikk; selvsagt med sitronmotiv. Da Jeepen og vi begynner den bratte klatreturen fra Positano over halvøya i retning Sorrento, står en slakterbil i veien. Der jeg prøver å lirke meg mellom slakteren og en yppal Citroën i motgående retning, kan jeg ikke fri meg fra å misunne grisen, som bekymringsløs henger fra en krok i lasterommet.
steds. Foto: Getty Images
Vin på automat
Siden jeg har blitt ti år eldre på kjøreturen langs Amalfikysten, er det bare rett og rimelig å feire muligheten til å gå av med AFP når jeg kommer frem til Sorrento. Det gjøres da jeg rett utenfor hotellet for første og eneste gang i mitt liv snubler over en automat som selger vinflasker. Innretningen er så spektakulært unorsk, at jeg bare er nødt til å benytte sjansen. Ibsen har diktet i Sorrento òg; faktisk er en park her oppkalt etter den store Enrico.
Kona og jeg klør oss i hodet, for Sorrento har vitterlig en innbydende strandlinje, den ligger jo rett der nede – men her står vi, på toppen av en bratt klippe. Det er ikke helt liketil å finne frem, men vi klarer det til sist. Solstoler leies av påpasselige Rafaele, og jeg bestemmer meg for å holde ut i nøyaktig to timer. Faktisk er det riktig trivelig, særlig siden Rafaele også serverer øl. Herfra kan vi betrakte fiskere som bøter garn, og de hotellene med utsikt jeg skulle booket hvis det hadde blitt utført research før turen. Om kvelden har jeg bestilt på Michelin-restaurant uten å vite det. Atmosfæren under buegangene på Il Buco – og at det er mye trøffel i maten – rettferdiggjør likevel utgiften. Så vidt.
Capris asurglasur
Vannet rundt Capri har virkelig den spesielle, blågrønne fargen øya er berømt for. Guiden på den lille turistbåten snakker tusen språk, har eviglange negler og solbriller som enten er ekstremt dyre, eller veldig billige. Båten går gjennom et hull i en klippe «der alle må kysse», og vi får pekt ut en utsiktsrestaurant der du kan «spise for to og betale for tolv». Den grønne grotten – som jeg aldri har hørt om – er overjordisk vakker, mens den vidgjetne blå grotten bare er glemmesak grunnet lang kø. Det er mye fint som er vanskelig å få for seg selv her i verden, enten vi snakker om Den blå grotte, eller kjæresten din – uten sammenligning for øvrig. Guiden har som bigeskjeft å selge forlengelser av båtturen, så vi tar plass i en buss som er enda mindre enn de på Amalfikysten og høres ut som en raklende, 80-talls Mercedes-drosje. Ferden går langs svimlende bratte, slyngende og smale veier opp til Anacapri på toppen av øya, men jeg er så fornøyd med å ikke sitte bak rattet selv, at jeg nesten glemmer høydeskrekken. Den svenske legen Axel Munthe bosatte seg i Anacapri på 1890-tallet, kjøpte Villa San Michele og mottok besøk av datidens celebriteter. Nå er villaen en av stedets største severdigheter, som man slett ikke skal gå inn i, men rundt.
På utsiden er det nemlig en helt eksepsjonell utsikt, der selv oligarkenes luksusyachter blir små lekebåter på Napolibuktens asurglasur.
– Hvis jeg vinner i Lotto, sier jeg, så vil jeg bo halve året i Italia.
– Nå har det seg vel sånn at muligheten for å ta toppgevinsten bare er ca. 1:5,4 millioner. Det ikke er rare oddsen, innvender min kone etter å ha googlet.
– Nei, men den er likevel betydelig bedre enn sjansen for at jeg skal kjøre Strada Statale Amalfitana én gang til.
Fakta om Amalfi
Strekningen mellom Sorrento og Vietri sul Mare på sørkysten av Sorrentohalvøya regnes som Costiera Amalfitana (Amalfikysten). Den ligger sør for Napoli i provinsen Salerno i regionen Campania. Amalfikysten står på UNESCOs verdensarvliste. I fjor ble det innført bilrestriksjoner på strekningen mellom Positano og Vietri sul Mare etter protester og underskriftskampanjer fra lokalbefolkningen som har sett seg lei på endeløs trafikkork i høysesongen. Biler med registreringsskilt som ender med partall fikk kun kjøre strekningen på partallsdager – oddetall på oddetallsdager.
Mellom Napoli og Amalfikysten bør du selvsagt innom Pompeii. Salerno er den største byen på Amalfikysten, men mye mindre Vietri sul Mare litt lenger vest er et roligere utgangspunkt. Herfra kommer du lett med båt til Amalfi og Positano. Sorrento er fin i seg selv og et godt utgangspunkt for turer til Capri. Reis for guds skyld ikke i juni, juli eller august. Da er det kvelende varmt og klaustrofobisk fullt av folk. Turer om våren, eller i oktober, er ideelt.
Et godt utgangspunkt er å fly til Napoli, som jo er en severdighet i seg selv. Hvis du ikke er deltager i et eksperiment om hvor fort menneskekroppen kan eldes, anbefales det sterkt at du unngår leiebil og navigerer videre med tog og båt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 23 2023
Denne saken ble første gang publisert 09/05 2023, og sist oppdatert 11/05 2023.