Knusktørr ørkenkunst

Om noen sanddyne i Afrika skal kunne beskrive seg selv om «berømt», må det være den rundt 85 meter høye haugen av mer enn fem millioner år gammel oransje sand.

Når sola i tillegg sprer sine kveldsstråler over landskapet, blir det storslått. Som en spiss på den litt uvirkelige scenen kommer en stor oryxantilope spankulerende over det hete ørkengulvet. Slikt er faktisk et vanlig syn ved verdens mest fotograferte sanddyne.

Nasjonalparken Namib-Naukluft er Namibias største turistattraksjon, selv om nesten samtlige kunstverk denne ørkenen kan by på ligger avsides til. Men i behovet for både en solid firehjulsdreven bil og en fottur i tung sand ligger også litt av attraksjonen.

Tidligere sauefarm

Nasjonalparken ble opprettet i 1907, den gang Namibia var et tysk protektorat. Senere er parken utvidet. Siden 1986 har parken omfattet et område på 50 000 kvadratkilometer. Dermed er dette også en av Afrikas største nasjonalparker. Den huser alt fra langstrakte sletter til imponerende fjellmassiver, dype fjellkløfter − og enorme sanddyner.

De kanskje fineste områdene, deriblant Dune 45, ble ikke en del av nasjonalparken før tidlig på 70-tallet.

− Tidligere var dette området en sauefarm, forteller Wilson, nasjonalparkvokter gjennom ti år.

− Det var trøblete å holde sauer i en ørken med ekstreme temperaturene og nesten ikke vann, ler han. Myndighetene kjøpte opp området da sauefarmen ble lagt ned.

Siden vi ikke kan campe hvor vi vil, må vi sove i landsbyen Sesriem, bygget for turister og andre besøkende til den sørlige delen av nasjonalparken.

En time tar det å kjøre herfra til Dead Vlei. De siste fem kilometerne må firehjulstrekken kobles inn. Deretter venter et kvarter til fots i tung sand frem til parkens kanskje aller fremste severdighet.

Det er verre enn det høres ut.

Hjem blant sanddynene

Selv om morgentemperaturen er behagelig, kommer de fleste besøkende hit litt utpå dagen – og da kan temperaturen i luften være opp mot 40 grader. På bakken kan varmen stige til over 70 grader.

Men vi får betalt for denne fotturen til der 2000 år gamle akasie­trær, døde og kronglete, sorte og harde, står på bunnen av hva som engang var en innsjø, omringet av over 300 meter høye sanddyner.

Ved synet av sanddynene som gradvis farges av en gryende sol, slår det meg at det en gang faktisk levde mennesker her. Blant sand, stein, noen busker og hardføre trær. Vann, eller mat for den saks skyld, har jeg ikke den fjerneste anelse om hvor jeg kan finne. I hvert fall ikke vann som kan drikkes. Det lille av vann jeg har sett så langt er forurenset av døde dyr og en million småkryp.

Men likevel bodde San-folket og deres forfedre her i mer enn 750 000 år. De siste ørkennomadene, nedsettende nok kalt «buskmenn», forsvant fra disse traktene så sent som i 1968.

Forfedrenes lærdom

Dagens innbyggere i nasjonalparken er utelukkende folk med tilknytning til driften av parken. Mange av dem finner jeg i Sesriem, en liten øy av sivilisasjon midt i enorm ødemark. Her bor turister og arbeidere, side om side.

− Mine besteforeldre levde som nomader engang i tiden, og jeg er etterkommer av ekte buskmenn, forteller ambulansesjåføren Festus stolt.

Det har ikke alltid vært lett å være stolt av sitt opphav. Hans besteforeldre kunne finne vann, mat, ly og liv der ingen andre kunne. Men så flyttet de og ble «siviliserte».

− Straks de flyttet inn i en landsby, ble det nesten sett på som litt flaut å vise at du tidligere var en ørkennomade og hadde kunnskap om ørkenen, medgir Festus.

− Du vet, mye av arven fra mine forfedre er tapt, medgir han.

− Men noe lærte de meg.

Den lærdommen kommer godt med i yrket som ambulansesjåfør.

Festus forteller om turister uten respekt for sand og varme. Stadig vekk besvimer turister av ørken-heten, gjerne på toppen av en sanddyne. Men også vinden kan være skummel:

− Vinden her kan komme opp i 100 km/t. Da ser du knapt hånda foran deg. Under slike forhold har turister gått seg vill i ørkenen.
I fjor døde to turister mellom sanddynene.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 31 2021

Denne saken ble første gang publisert 29/06 2021, og sist oppdatert 29/06 2021.