Elg­jak­tas døds­syn­der

Syv tabber du ikke bør gjøre på jakt

Det er all­tid noe å lære når en får fer­des med flin­ke folk. Her er en over­sikt over syv klas­sis­ke jakt­syn­der. Og ja, ar­tik­kel­for­fat­te­ren har be­gått de fles­te av dem!

Pluss ikon
<b>HOVMOD STÅR FOR FALL:</b> Det som ser opp­lagt ut, kan bli håp­løst i lø­pet av se­kun­der!
HOVMOD STÅR FOR FALL: Det som ser opp­lagt ut, kan bli håp­løst i lø­pet av se­kun­der! Foto: Knut Brevik
Sist oppdatert

1. Mismot

Vi har vært i gang siden det lysnet. Avstandene er lange i fjellet, og det er langt mellom elg også.

Gråhunden har tappert søkt av store områder. Det er tredje dagen på rad hun brukes, og begynner nå å bli sigen. Det er hun forresten ikke alene om. Det er tungt terreng, og med lite elg virker det håpløst, det hele.

For en times tid siden var hun ute på søk foran i terrenget, og da fortalte en av de andre på laget at han så en elgokse nærme seg oss fra samme kant vi kommer fra. Litt lavere i terrenget.

«Håpløst», er det første jeg tenker. Med denne vinden vil det være et mirakel hvis vi ikke værsetter den.

Jeg løper raskt nedover i lia, men det tar ikke mange minuttene før jeg igjen får beskjed over radioen. Oksen har tverrstoppet og begynt å løpe rett opp i fjellet. Støkket, naturligvis. Det måtte skje.

Etter ytterligere en times tid, begynner hunden og jeg å nærme oss de to postene jeg vet sitter helt her inne. Det kan ikke være mer enn et par, tre hundre meter igjen til dem.

Da hører jeg plutselig en høy og lykkelig los rett foran meg. «Hvafornoe – står det elg mellom meg og postene?», tenker jeg mens jeg vrenger av meg sekken og gjør meg klar.

Og ganske riktig – etter et halvt minutt eller så, hører jeg elg som setter seg i bevegelse. Mot meg. Det er to dyr. En okse som kommer nedenfor meg på kort hold. En gartelyd får den til å stoppe 25 meter unna. Skrått fra meg.

En glipe i vegetasjonen mot bogen åpenbarer seg i kikkertsiktet.

Den 140 grains tunge Hornady Interbondkula i 7mm-08 rifla går inn skrått bak bogen og framover. Oksen deiser i bakken i det dempede smellet fra Whisperen, og jeg snur meg automatisk etter det andre dyret. Det er på vei bort fra meg på oversiden. En yngre okse.

En ny gartelyd får ungoksen til å stoppe opp. Jeg mener jeg har en åpning i vegetasjonen og skyter. Ingen reaksjon, men oksen setter seg i bevegelse.

Jeg skyter igjen, men heller ikke nå noen reaksjon. På 70 meters hold, stopper den opp igjen noen sekunder. Nok til at jeg rekker å finne den i kikkertsiktet. Kula slår av ryggen på dyret, og jeg haster opp for å skyte fangskudd.

Flere dagers jakt, uten hell, har i løpet av 10–15 sekunder endret seg. Nå ligger det to elger her oppe i 1100 meters høyde, og det er liten tvil om at natta blir lang.

Moral: Hold ut! Før eller siden snur jaktlykken, og da kan hele bildet være endret i løpet av sekunder.

Elg­ok­se i be­ve­gel­se – ikke noe å sky­te på! Tro oss.
Elg­ok­se i be­ve­gel­se – ikke noe å sky­te på! Tro oss. Foto: Kenneth Johansson

2. Sjansespill

Det hadde vært usedvanlig mye stang-ut som det heter på fotballspråket, denne høsten. Da det første dyret falt etter en ukes intens jakt, var det en syk elgokse. Betennelse over hele forparten, og slaktet luktet surt. Ikke folkemat, så dyret ble kassert.

Etter nok en uke falt en piggokse. Det var da noe, men med åtte dyr på kvoten var det et stykke fram. Vi vasset riktignok ikke i dyr, men såpass aktive som vi var, hendte det seg da at vi kom borti noen. Men det ville seg liksom aldri.

Denne morgenen har to av oss ruslet en kilometer eller så langs elvekanten. Vinddraget og suset langs elva gir oss litt beskyttelse i fall det står elg på terrenget. Hund slippes i andre enden, og raskt dukker det opp en piggokse.

Les også: (+) Jeg skal aldri ha en påskrudd mo­bil med meg på jakt igjen. Noensinne

Den har åpenbart fått vært av hundeføreren, og kommer så fort at det er sjanseløst. Uansett hvordan jeg prøver å følge på, blir det vinglete i kikkertsiktet på 4x32.

Da jeg garter for å få den til å stoppe opp, setter den, stikk i strid med mitt ønske, opp farten så myrspruten står etter den.

Avstanden er ikke mer enn 50–60 meter, men det er uaktuelt å skyte. Jeg har skutt på to elger i full fart i min tid som elgjeger. Den første gangen gikk det strålende. Den andre gangen gikk det slett ikke bra, og det er den andre gangen jeg husker best.

Moral: Løpende elg er ikke noe å skyte på annet enn på banen. Jeg vet det godt, men det er greit å få det bekreftet.

3. Hovmod

Vi er i midten av oktober, og gårsdagen hadde vært som de fleste andre dager denne høsten. Ikke noe elg.

Denne dagen hadde først makker Dag ruslet opp i fjellet. Halvannen time senere slipper vi gråhunden nede i dalen. Høyt oppe i lia finner hun dyr, og reiser innover fjellet med dem. De passerer under 100 meter unna der Dag sitter, men 100 meter er langt selv i glissen fjellbjørk.

Kua og oksen forsvinner innover fjellet med hunden etter seg. Etter en halv times tid, ser vi på peilen at bikkja snur tre kilometer unna og kommer tilbake. I vår retning. Men hun er ikke alene, for innimellom hører vi los. (Senere viser det seg at de løp seg på en jeger fra nabojaktlaget som støkker følget tilbake.)

Les også: (+) Den erfarne jegeren hadde aldri gjort noe galt – så gjorde han en skjebnesvanger tabbe

Dyra kommer nærmere og nærmere. Vi gjennomfører et lynraskt strategimøte. «Faderullan, så heldige vi er – dette er nødt til å bli fall», hvisker vi opprømt til hverandre. Dag løper et par hundre meter opp i fjellet, mens jeg blir sittende stille i myrkanten. Dyra vil løpe rett i oss. Perfekt! Så kommer dyra. Rett på Dag.

Ku skal vi ikke ha. Hun stiller seg opp på 25 meter, med oksen delvis bak seg. Så drar oksen ut, skrått ut og halvveis bak en liten kolle. Da han dukker opp igjen etter 10 meter er han midt inne i bjørkekrattet. Helt umulig å få av gårde noe trygt skudd.

Like etter dukker han opp igjen på ei myr 60–70 meter bak, men nå med kun bakenden til. I løpet av noen sekunder er den opplagte sjansen borte.

Vi tusler slukkøret ned til bygds da vi får inn hunden igjen.

Moral: Hovmod står for fall. Dessuten – selv den mest opplagte situasjon kan i løpet av et sekund forvandles til en håpløs situasjon. Sånn er jakt.

Stig med ok­sen skutt på “Blåbandposten” – en trang post, men en ef­fek­tiv post.
Stig med ok­sen skutt på “Blåbandposten” – en trang post, men en ef­fek­tiv post. Foto: Knut Brevik

4. Bedrevitenhet

Vi er i Nordland, nærmere bestemt i Bindal kommune. Jeg mener selvfølgelig at jeg med et halvt blikk kan se den beste posten i terrenget, til tross for at det er første gang jeg jakter elg her.

Heldigvis holder jeg munn om akkurat det, men det holder hardt da jeg ser posten. Det er en trang post – den såkalte «Blåbandposten», hvor ting vil skje raskt om det kommer noe elg.

Da jeg antyder at det muligvis vil være bedre oversikt fra berget litt lenger ned, får jeg forklart at akkurat denne trange posten er den beste i hele terrenget. Nesten uansett hvor elgen støkkes i lia, så vil den før eller siden passere akkurat dette punktet.

Det er et naturlig trekk, og jeg aksepterer at Stig, som har jaktet her i noen tiår, muligens vet dette en anelse bedre enn meg. Selv om jeg på dette tidspunktet faktisk også hadde jaktet her i nesten 20 minutter.

Les også: (+) Rypejakt-minnet jeg vil huske for resten av livet

Vi slipper Frøya, og ikke så lenge etter høres det en glad los.

Og en halvannetåring med hunden på slep koster forbi den trange posten i full fart, uten at det er tid til skudd.

Så går det ytterligere et kvarter, mens losen nå står en kilometer lenger inne.

Da kommer okse, ku og kalv smygende den andre veien. Trolig støkket av det som skjer litt lenger inne.

Og oksen – en fire tagger, blir liggende igjen. Ti, femten skritt fra krakken på «Blåbandposten». Jo da, den fungerte i dag også.

Heldigvis holdt jeg kjeft!

Moral: Poster i tetta er ofte de beste, gitt at de ligger i eller ved naturlige trekk. Dessuten – lytt til erfarne elgjegere. Det kan lønne seg.

Jerv og eier jan Erik med kal­ven. En skum­mel duo for elg, det­te.
Jerv og eier jan Erik med kal­ven. En skum­mel duo for elg, det­te. Foto: Knut Brevik

5. Stol på bikkja!

Vi er egentlig på vei sørover. For å gå opp i fjellet og slippe den gamle krigeren av en gråhund der.

Jerv begynner å dra på årene, men fremdeles finner han elg og fremdeles skytes det flere elger for han enn de fleste andre hunder.

Finnes det elg i området, finner han dem.

Og finner han ikke elg, drar han videre til han gjør nettopp det. Noe som innebærer at det kan bli lange dager før han vel er inne igjen. Og enkelte ganger lange netter.

Hvor mange elg det er skutt for han er det ingen som har oversikt over. En gang i tiden vant han sogar et Nordisk mesterskap, så han er ingen nybegynner.

Nå trekker han hardt i båndet, og går delvis på bakbeina bortover.

– Vi får stole på bikkja, mumler Jan Erik, og kobler løs.

Les også: (+) En dag i august hører Arne tung pusting bak seg. Sekunder senere kjemper han for livet

Naturligvis skal vi det. Jeg har ved et par anledninger trodd jeg vet bedre enn hunden, og det har aldri gått bra.

Jerv drar som en strek oppover lia, og det tar ikke mange minuttene før vi hører den litt hese lyden av los. Vi skiller lag. Jeg posterer nede ved elva, og Jan Erik begynner å sige oppover i lia.

Det bærer først sørover et stykke, før det bærer oppover etter lyden av losen å dømme. Etter en stund står det bom fast. Lyden bærer godt og etter en times tid, får jeg beskjed om at det har falt en kalv.

Jeg hørte aldri lyden av det dempede smellet, til tross for at det er rett ned mot meg, og at avstanden ikke er mer enn 500 meter i luftlinje.

Moral: En elghund er i 99,9 % av tilfellene en vesentlig bedre jeger enn deg. Ikke overstyr dem, men legg opp jakta etter dem. Det vil du sjelden angre på.

Vi skulle gjern skutt en elg for unghunden, men av og til blir man litt for smart for sitt eget beste.
Vi skulle gjern skutt en elg for unghunden, men av og til blir man litt for smart for sitt eget beste. Foto: Knut Brevik

6. Ikke vær for smart!

Jeg befinner meg i en fjelldal. Fra den ene siden til den andre tipper jeg det er 700–800 meter. Litt avhengig av hvordan man måler.

Jeg har gått i to timer for å komme inn hit i riktig vind.

Det er egentlig tre opplagte poster her. En på hver side og en midt i dalen. Jeg må velge en. Og det bør bli den midt i dalen, det er oftest der elgen kommer.

Men så begynner jeg å tenke. Det lønner seg sjelden.

Jeg får det for meg, at jeg vil dekke to poster samtidig. Og hvis jeg trekker noen meter lenger inn mot fjellsiden, bør det kunne gå. Jeg overbeviser meg selv, og rigger meg i stand.

Like etterpå får jeg beskjed på øret. Elg underveis. Unghunden til Jan Erik, som vi gjerne skal skyte for i en god los som står, har funnet elg.

Så ser jeg elgene. Det er ku og kalv. Med unghunden like etter seg. De er utenfor rekkevidde. Ikke med så mye, men akkurat de 30 meterne jeg har flyttet meg fra den opprinnelige posten.

Det er nok til at kua og kalven glir unna. Med unghunden etter seg. Losen står til og med noen minutter. Akkurat der jeg BURDE sittet, hadde jeg brukt det lille vettet mitt.

Og da jeg forbanner meg selv, og flytter plass, kommer en liten elgokse ruslende akkurat der jeg nylig satt. Finnes det høyere makter, har de humor. Jeg tror jeg de lo godt av meg akkurat da.

Moral: Ikke vær for smart for ditt eget beste. Hold deg til det du vet fungerer.

Les også: (+) Minutter etter at bildet er tatt tar rypejakta en dramatisk vending

7. Lyden av fiasko

Det regner og sludder om hverandre her oppe i fjellet. Null grader og du er garantert først å bli våt, for så å bli kald.

Kanskje det farligste været å ferdes ute i, hvis du da ikke er godt utstyrt og vet hvor du er.

Vi holder oss jevnt i bevegelse. Losen har flyttet seg flere ganger i løpet av dagen, men ennå har vi ikke kommet oss så nært at vi har sett losdyret.

– Kan være noe stort, eller det kan være et ungdyr, mumler makkeren, mens vi smyger oss sakte videre.

Peileren viser at det er drøyt 500 meter bort til hunden. Det begynner å lakke mot kveld. Dagene er korte så langt ut i oktober.

Vi bestemmer oss for å gjøre et siste forsøk. En av oss skal forpostere, eller bakpostere, alt ettersom. Og en skal forsøke å gå innpå losen.

Og for å gjøre en lang historie kort:

Stor for­skjell på ly­den av en dem­per med tape som sub­bes mot fjell­bjørk, og en dem­per uten tape som stry­kes mot ve­ge­ta­sjon. Så stor for­skjell at det fort ut­gjør en si­tua­sjon.
Stor for­skjell på ly­den av en dem­per med tape som sub­bes mot fjell­bjørk, og en dem­per uten tape som stry­kes mot ve­ge­ta­sjon. Så stor for­skjell at det fort ut­gjør en si­tua­sjon. Foto: Knut Brevik

Den av oss som stiller innpå, har IKKE husket å tape lyddemperen. En lyddemper som subber mot fjellbjørk, skaper en tynn, distinkt lyd. Den lyden fikk losen til å løsne på 150 meters hold. Vi så aldri den elgen.

Moral: Det er lyd og lukt som avslører deg! Med noen få grep som kamo-tape på lyddemperen, bedrer du oddsene dine

BLI ABONNENT: Artikkelen er publisert i samarbeid med «Jakt». Klikk her for å abonnere.

Denne saken ble første gang publisert 08/09 2018, og sist oppdatert 02/09 2022.

Les også