jakt-blemme:

Jeg skal aldri ha en påskrudd mo­bil med meg på jakt igjen. Noensinne

Man­ge helt ufor­klar­li­ge jakt-si­tua­sjo­ner har plut­se­lig blitt for­klar­li­ge.

Pluss ikon
<b>Hold mobilen av:</b> Husk å skru av mo­bi­len, så kan­skje du får med deg at en slik kar kom­mer for­bi pos­ten din!
Hold mobilen av: Husk å skru av mo­bi­len, så kan­skje du får med deg at en slik kar kom­mer for­bi pos­ten din! Foto: Kjell-Erik Mos­eid
Sist oppdatert

Mange elg, hjort og rå­dyr kom­mer seg usett for­bi je­ge­re – selv på få me­ters hold.

Man­ge helt ufor­klar­li­ge si­tua­sjo­ner har plut­se­lig blitt for­klar­li­ge. Som når spo­re­ne et­ter rå­dy­ret i nysnøen pas­se­rer pos­ten på kort hold – uten at je­ge­ren har sett dyra.

El­ler at GPS-en på hun­den i los vi­ser at hun­den, og da med all sannsynlig­het også el­gen, har krysset rett for­an pos­ten.

Som ver­ken har sett el­ler hørt noe – utro­lig nok. I man­ge år had­de dis­se his­to­ri­e­ne nær­mest noe ma­gisk over seg. I hvert fall var det ufor­ståe­lig.

Og ofte ble det yt­ret for­slag om at det kan­skje var på tide å ta seg en tur til op­ti­ke­ren, el­ler sør­ge for å få nok søvn om natta.

POSTJAKT: Slik får du dyr på post

Sitter på Facebook under jakta

Nå vet vi hva som of­test skjer i slike si­tua­sjo­ner. Når GPS-en vi­ser at hun­den har pas­sert 40 me­ter unna pos­ten, og pos­ten ikke har re­gist­rert noe som helst, vet vi at det ver­ken er dårli­ge op­ti­ke­re el­ler manglen­de søvn som er pro­ble­met.

Der­imot er det med stor sann­syn­lig­het Face­book el­ler vg.no (klikk.no red.anm.) som har skyl­den. En vane tar i de fles­te tilfel­ler noen uker å etab­le­re.

<b>Mobilen bør vær av: </b>På post skal du hol­de rifla i hen­de­ne – ikke mo­bi­len!
Mobilen bør vær av: På post skal du hol­de rifla i hen­de­ne – ikke mo­bi­len! Foto: Knut Brevik

Si­den de fles­te av oss har vand­ret rundt med mo­bil i 15–20 år nå, er va­nen med å stik­ke nesa ned i mobil­skjer­men godt inn­ar­bei­det.

Og den blir for­ster­ket hele ti­den.

Se bare på dem som krys­ser tra­fik­ker­te vei­er – selv da har de nesa i te­le­fo­nen.

Nå har også de fles­te je­ge­re med seg mo­bil på jakt. Og det kan jo være greit for sik­ker­hets skyld, el­ler for å gi en vik­tig be­skjed der ikke jakt­ra­dio­en du­ger.

Mobilen bør være avslått under jakta

Ellers bør mo­bi­len som en ho­ved­re­gel være av­slått. Men den er ikke det for man­ge.

Mo­bi­len har for man­ge av oss blitt en uva­ne som red­der liv – vil­tets liv – og som gir oss bru­ke­re små blaff av lyk­ke når vi får «li­ker» på et bil­de fra fjel­let der vi er på jakt, le­ser en e-post el­ler blaf­rer oss gjen­nom de siste ny­hets­opp­da­te­rin­ge­ne.

Vi er liv­red­de for å kje­de oss, el­ler å gå glipp av noe – og hvert enes­te se­kund må fyl­les med di­gi­talt innhold.

Den­ne di­gi­ta­le avhengigheten red­der li­vet til mye vilt, og gjør oss til ve­sent­lig dår­li­ge­re je­ge­re.

Un­der pos­te­ring er det ikke rom for å mul­ti­tas­ke. Du tren­ger din år­vå­ken­het og kon­sen­tra­sjon for å fun­ge­re op­ti­malt. Du sit­ter kan­skje åtte ti­mer på post, og i lø­pet av to-tre sekunder, i det hjor­ten el­ler el­gen vi­ser seg, skal du ta en rek­ke be­slut­nin­ger.

Du må vur­de­re om det er rett dyr, om sik­ker­he­ten er iva­re­tatt med sik­ker bak­grunn, du må prø­ve å få dy­ret til å stoppe opp hvis det er i be­ve­gel­se og du må vur­de­re om vin­ke­len på dy­ret er til­strek­ke­lig til at det blir en ren fel­ling.

Les også: (+) Minutter etter at bildet er tatt tar rypejakta en dramatisk vending

Mobilbruken gjør at du mister skuddmuligheter

Sitter du med nesa i te­le­fo­nen og skri­ver en sta­tus­opp­da­te­ring om hvor fint det er på fjel­let, har du mistet dis­se se­kun­de­ne og har ikke len­ger en re­ell skudd­mu­lig­het.

Den er valgt bort til for­del for te­le­fo­nen. Noen gan­ger har du kan­skje selv­be­her­skel­se nok til å ha telefonen i bryst­lom­ma, men du har glemt å slå den av. Og som all­tid er det slik at ting som kan gå galt, går galt.

Der­for er det nær­mest en ufra­vi­ke­lig re­gel at te­le­fo­nen rin­ger når du har en skudd­mu­lig­het.

Grun­nen til at jeg kan ut­ta­le meg om dis­se fe­no­me­ne­ne med så stor au­to­ri­tet, er at jeg har gjort beg­ge de­ler selv. Jeg har opp­levd å skrem­me unna vilt på post for­di te­le­fo­nen rin­ger, og jeg har jag­gu også opp­levd å mis­te en skudd­mu­lig­het for­di jeg satt der som et an­net fjols med nesa ned i skjer­men.

Og si­den jeg sy­nes jakt er så gøy, og det er langt mel­lom de gyl­ne an­led­nin­ge­ne, har jeg tatt be­slut­nin­gen om ald­ri å ha en på­skrudd mo­bil med meg på jakt mer. Noen­sin­ne. Den skal få lig­ge i plast­po­sen sin i bryst­lom­ma i til­fel­le det skul­le være be­hov, men ald­ri på­skrudd.

Les også (+): Kenneth skyter 40 000 skudd i året – her er hans beste hagletips

Elgen passerte mindre enn 25 meter unna

Hel­dig­vis hav­net jeg ald­ri så langt utpå som en gjeste­je­ger nabo­jakt­laget for­tal­te om. Han skul­le pos­te­re i en fjell­dal, på en used­van­lig god post.

Hun­de­fø­re­ren spo­ret med band­hun­den og spo­ret mot pos­ten – ja, fak­tisk rett på pos­ten – men ikke noe skudd hør­tes. Det kom hel­ler ikke noen mel­ding på ra­dio­en om at det var obser­vert elg.

Noen me­ter fra pos­ten så hun­de­fø­re­ren hvor­for. Post­je­ge­ren satt med øre­te­le­fo­ner og lyt­tet til noe spen­nen­de, og i hån­da hans var mo­bi­len.

HØR: Vær, vind og storviltets oppførsel - hør Dag Kjelsaas og Knut Brevik snakke om hvordan man får dyr på post

Rifla sto lent til tre­et. El­gen had­de et­ter spo­re­ne å døm­me pas­sert mind­re enn 25 me­ter unna …

I en­kel­te lag, gjer­ne der det er man­ge je­ge­re og man­ge pos­ter for­holds­vis nært hver­and­re, er pos­te­nes lov­li­ge skuddretning mar­kert.

Noen gan­ger med bånd og and­re gan­ger med pin­ner som angir skudd­vin­kel. Men ofte er ikke det til­fel­let. Da må du orien­te­re deg om hvor de and­re pos­te­ne er, og ta stil­ling til en sik­ker skudd­sek­tor.

<b>Bli kjent med posten:</b> Gjør deg kjent med posten din og sørg for å fjerne kvister og buskas så du får gode skytemuligheter. En passe tykk grein kan fungere som støtte for rifla om du ikke har tofot.
Bli kjent med posten: Gjør deg kjent med posten din og sørg for å fjerne kvister og buskas så du får gode skytemuligheter. En passe tykk grein kan fungere som støtte for rifla om du ikke har tofot. Foto: Knut Brevik

Forestill deg hvor dyret trolig vil komme fra

I fjel­let el­ler på sto­re ter­reng er det­te sjel­den noe pro­blem, da det er langt mel­lom je­ger­ne. I små ter­reng med be­byg­gel­se i nær­he­ten er det langt vik­ti­ge­re. Sik­ker­he­ten er, som all­tid, det vik­tig­ste un­der all jakt.

En­ten du har fått til­delt et ter­reng­av­snitt der du skal etab­le­re en post el­ler du har fått en post med an­vist sky­te­ret­ning, må du gjø­re deg kjent i so­nen din.

Sett deg ned, prøv å fore­stil­le deg hvor dyra tro­lig vil kom­me fra, vur­der skudd­mu­lig­he­ter og mu­lig­he­ter til å få stan­set dyra for et sik­kert skudd.

På for­hånd bør du ta stil­ling til hvor langt ut i sek­to­ren du er komforta­bel med å sky­te. Er det en trang post, kan det være snakk om 20 me­ter maks.

Er det en åpen post, kan det hen­de du er så trygg på vå­pe­net ditt at du vil strekke av­stan­den til over 100 me­ter. Velg deg ut ka­rak­te­ris­tis­ke de­ler av ter­reng­av­snit­tet, eks­em­pel­vis den høye gra­na til høy­re el­ler fu­rua til venst­re.

Og så be­stem­mer du deg for at uten­for de to kjen­ne­mer­ke­ne sky­ter du ikke. Kom­mer det dyr uten­for, får de bare gå. Har du an­led­ning til å for­be­re­de pos­ten før jakta, kan du mer­ke ut til din mak­si­male sky­te­av­stand med en kjepp med et hvitt tøy­styk­ke på.

Les også (+): Den erfarne jegeren hadde aldri gjort noe galt – så gjorde han en skjebnesvanger tabbe

Finn en komfortabel sitteposisjon

Når du har be­stemt deg for skudd­sek­tor, set­ter du deg ned, og ser om du må skjæ­re bort noe kvist, el­ler om det er rene sky­te­mu­lig­he­ter. Må du fjer­ne noe, så bruk en kniv og gjør det så lyd­løst som mu­lig. Skjær ne­den­fra og opp på kvis­te­ne, da det brå­ker minst.

Ikke knekk av kvis­ter. Ly­den av det bæ­rer langt.

Sett deg så til, så be­ha­ge­lig du kan. Al­ler helst med støt­te for ryg­gen. Ho­ved­re­ge­len er at må du flyt­te på deg i lø­pet av det før­s­te kvar­te­ret, blir det en vond dag på post.

Ha even­tu­elt med en opp­blås­bar sit­te­pu­te el­ler en be­ha­ge­lig stol­sekk. Du skal sit­te mer el­ler mind­re urør­lig, og det beste er om du kun bru­ker øy­ne­ne fra side til side.

<b>Ikke brekk kvister: </b>Lyden av knekte kvister bærer langt. Bruk derfor en kniv for å skjære vekk kvister.
Ikke brekk kvister: Lyden av knekte kvister bærer langt. Bruk derfor en kniv for å skjære vekk kvister. Foto: Knut Brevik

Ha gjer­ne litt over­høy­de, men sørg for at du ikke sit­ter i sil­hu­ett.

Når dy­ret eks­po­ne­rer seg, vil dine sjan­ser være stør­re, jo høy­ere po­si­sjon du har rifla i. Og al­ler helst skal det bare være en li­ten be­ve­gel­se for å få kol­ben til kin­net.

Si­den in­gen or­ker å sit­te sta­tisk med vå­pe­net i an­legg mer enn noen mi­nut­ter, kan det være en for­del å for­be­re­de seg litt for å få en høy po­si­sjon på vå­pe­net, gjerne med vå­pe­net hvi­len­de i en sky­te­stokk el­ler lig­nen­de.

Når dy­ret kom­mer, gjør du den siste, lil­le be­ve­gel­sen for å få rifla i an­legg når dy­ret vender oppmerksomheten bort og ikke ser rett på deg.

De stille får sin belønning

Legg merke til at det alltid er noen som skyter ofte på post, og andre som skyter sjelden. Selv om postene roteres mellom jaktlagets medlemmer. Det er ikke tilfeldig.

Noen sitter stille på post, og de skyter, Andre klarer ikke å sitte stille, roter i sekkelommen, flytter på seg, knyter skolissa, hoster og kaster opp rifla med ujevne mellomrom. De skyter sjelden. Sånn sett er postjakta veldig rettferdig.

De stille får sin belønning. Prøv også å sitte mest mulig dekket. Er det ikke naturlig kamuflasje foran posten din, så skjær av to, tre kvister og stikk de opp foran deg, kutt noe bringebærkjerr med kniven og plasser foran posten din.

Alternativt posterer du i ei steinrøys med variasjon i former og farger. På denne måten bryter du det synsinntrykket dyra får av deg.

<b>Før:</b> Posten før den er dekket med kvister.
Før: Posten før den er dekket med kvister. Foto: Knut Brevik
<b>Etter:</b> Når posten er dekket med kvister.
Etter: Når posten er dekket med kvister. Foto: Knut Brevik

Les også (+): Rypejakt-minnet jeg vil huske for resten av livet

Bruk musklene for å holde deg varm

Ha med skifte­tøy! Kan­skje må du gå noen ki­lo­me­ter for å kom­me på post, el­ler klat­re opp ei li. Set­ter du deg våt av svet­te på post, fry­ser du uhem­met i lø­pet av en halv­ti­me. Da har du ikke noe på post å gjø­re.

Har du først blitt kald, må du ska­pe var­me på en lyd­løs måte. Og da må du spen­ne mus­ku­la­tu­ren. Den­ne mus­kel­be­ve­gel­sen er slit­som, men ska­per var­me.

Bytt på mus­kel­grup­pe­ne du bru­ker. Stram mage­musk­le­ne 30–40 gan­ger, gjør så det sam­me med lårmus­ku­la­tu­ren og så vi­de­re.

Du blir varm, for­blir uopp­da­get og er en god je­ger når dy­ret kom­mer.

Ofte er det vel­dig ef­fek­tivt å pos­te­re i nær­he­ten av gam­le dy­re­gra­ver. Det­te var leve el­ler dø for våre for­fed­re, og de kas­tet ikke bort ener­gi på å bygge fangst­gra­ver hvis det ikke var etab­lert et godt trekk der. Og dyra trek­ker fak­tisk på ak­ku­rat de sam­me ste­de­ne i dag som for 2000 år si­den.

(Foto: Knut Bre­vik)

Se mer

Fle­re ty­per pos­ter

Noen pos­ter er tran­ge, med kun et ti­talls me­ter sky­te­mu­lig­he­ter. And­re er vide og åpne. Jakt­for­men avgjør imid­ler­tid hva slags opp­før­sel du kan for­ven­te av vil­tet.

Pos­te­rer du ale­ne, uten noe hjelp i ter­ren­get av dri­ve­re el­ler hund, kan du for­ven­te ro­li­ge dyr. Dis­se dyra som bei­ter el­ler trek­ker for­bi, vil imid­ler­tid ha sin opp­merk­som­het litt over alt.

Hvis du der­imot for­pos­te­rer, kan du for­ven­te dyr i noe høy­ere be­ve­gel­se mot deg. Dis­se dyra vil som en ho­ved­re­gel ha sin opp­merk­som­het ret­tet bak­over, mot hun­den el­ler dri­ver som har satt dem i be­ve­gel­se.

Vinden – din venn og fiende

Det finnes ikke det hjorteviltet som kommer på din post hvis du har vinden fra deg mot viltet. Noe sånt har ennå ikke skjedd i jaktas historie, og vil ikke skje innen overskuelig framtid. Vinden avgjør alltid hvordan og hvor du poster.

Skifter vinden, og det klan den gjøre mange ganger i løpet av en dag, må du ta hensyn til det. Hjortevilet lukter på både en og to kilometer.

Husk også at vinden alltid «renner» ned av bratte lier om morgenen, og så snur det og vinden stiger opp langs lia litt utpå morgenen når sola begynner å varme.

Dette fenomenet er det greit å være oppmerksom på når du skal planlegge postering om morgenen.

<b>Viktig å tenke på vinden:</b> Husk at vinden alltid «renner» ned av bratte lier om morgenen, og så snur det og vinden stiger opp langs lia litt utpå morgenen når sola begynner å varme.
Viktig å tenke på vinden: Husk at vinden alltid «renner» ned av bratte lier om morgenen, og så snur det og vinden stiger opp langs lia litt utpå morgenen når sola begynner å varme.

Den gif­ti­ge bak­pos­ten

En na­tur­lig re­ak­sjon hos hjor­te­vilt, vil ofte være å slip­pe seg ned el­ler dra opp, for så å slip­pe seg bak den el­ler dem som skrem­mer dem.

En el­ler to pos­ter som pos­te­rer bak dri­ver­ne er ofte uhy­re ef­fek­tivt. Det­te er imid­ler­tid en type pos­te­ring som set­ter sto­re krav til je­ger­ne og de­res vur­de­ring av sik­re skudd.

I prak­sis kan bak­pos­ten ha folk for­an seg i ter­ren­get, og som all­tid skal det ikke løs­nes skudd før det er sik­kert.

Oran­sje, rød lue el­ler ves­ter er stikk­ord her. Hjor­te­vil­tet ser ikke far­gen, men det vil je­ger­ne gjø­re.

<b>Faresignaler et must:</b> Skal det pos­te­res bak dri­ver­ne, er sig­nal­far­ger et must.
Faresignaler et must: Skal det pos­te­res bak dri­ver­ne, er sig­nal­far­ger et must. Foto: Jon Er­ling Skå­tan

Les også (+): En jakt­dress som le­ve­rer på alle punk­ter er vik­tig når du skal jakte i det noe lunefulle norske høst- og vinterværet

Denne saken ble første gang publisert 05/10 2020, og sist oppdatert 10/11 2023.

Les også