Legendariske jegere

Is­bjørn­kon­gen Henry felte 713 isbjørn

Det la­ges ikke len­ger folk av Henry Rudis ka­li­ber. Trom­sø­væ­rin­gen til­brak­te 27 vint­re i is­ødet og fel­te 713 is­bjørn.

Pluss ikon
Henry og to gode ven­ner på Svalbard. (Bil­det er hen­tet fra bo­ken «Henry Rudi, Isbjørnkongen).
Henry og to gode ven­ner på Svalbard. (Bil­det er hen­tet fra bo­ken «Henry Rudi, Isbjørnkongen).
Sist oppdatert

«Bjør­nen en­ser meg ikke, ven­der bare så vidt på ho­det for å vise at den har tef­ten av meg, tas­ser vi­de­re. Det er for opp­tatt av hu­set til å bry seg om meg. Det luk­tet visst mye bedre av hu­set. Jeg går rett mot den med rifla i spenn. Tjue me­ter unna tar jeg sik­te og brenner laus. Det gir et søkk i bam­sen, den stu­per fram og blir lig­gen­de med ne­sen i snø­en, lab­be­ne i kors fram­for seg. En tynn strå­le av blod pip­ler ut fra hjer­tet. Den rø­rer ikke på et hår. Stein­død. Første Bjørn! Jeg kjen­te det som en li­ten inn­vi­el­se til en livs­gjer­ning. Det var jo lett og ele­gant! Og jeg var ro­lig, kjen­te ikke angst el­ler iver – det var som å spi­se ei ski­ve brød med godt på­legg.»

Slik be­skri­ver Henry Rudi fel­lin­gen av hans før­s­te is­bjørn i boka «Henry Rudi, Isbjørnkongen» ført i pen­nen av Lars Normann Sørensen. Bjør­nen ble felt på øya Ho­pen på Svalbard og skul­le bli den før­s­te av i alt 713 som falt for trom­sø­væ­rin­gens ku­ler.

Henry Rudi. Bil­det er hen­tet fra bo­ken «Henry Rudi, Isbjørnkongen»
Henry Rudi. Bil­det er hen­tet fra bo­ken «Henry Rudi, Isbjørnkongen»

Henry Marentius Rudi ble født i Tromsø den 12. mars 1889. Hans far var gård­bru­ker og kusk, og hans eld­re bror var fangst­mann. Al­le­re­de fra barns­bein av var Henry opp­tatt av ha­vet. Som han sier i «Isbjørnkongen», voks­te han opp like et­ter pio­ner­ti­den og vand­ret rundt blant gam­le opp­da­ge­re og sjø­folk i Tromsøs ga­ter.

«Alt fra tid­lig­ste gut­te­da­ge­ne su­get jeg inn lys­ten og nys­gjer­rig­he­ten. Mo­tet fulg­te et­ter. Det skrem­te meg ikke å høre om menn som ble vis­ne i alle lem­mer, som ten­ne­ne datt ut på, som låg og pin­tes til døde i kal­de hyt­ter».

Si­den sto­re­bro­ren had­de valgt å bli fangst­mann, men­te for­eld­re­ne til Henry at han skul­le gå inn i han­dels­stan­den. Han ble et­ter hvert før­s­te­be­tjent på det før­s­te sam­vir­ke­laget i Tromsø, men det pas­set ham ikke å stå inne bak en disk når ver­den var der ute, så han sa opp job­ben, kys­set kjæ­res­ten far­vel og hop­pet om bord den ves­le sku­ta «Kla­ra» som skul­le frakte ham til Ho­pen. Året var 1908, det var en varm au­gustmå­ned og Henry var 19 år gam­mel. Kort tid et­ter fel­te han sin før­s­te is­bjørn.

Henry for­els­ket seg i de kal­de, øde kys­te­ne. Det var kjær­lig­het ved før­s­te blikk, og han vis­te seg som en sær­de­les dyk­tig je­ger og fangst­mann. Han jak­tet is­bjørn og rev. Ofte skjøt han dy­re­ne selv, men han sat­te også opp selvskuddskasser og fel­ler.

Han job­bet struk­tu­rert og flit­tig, tros­set kul­de og storm. På et tids­punkt fikk han seg også en kom­pis. Henry var i ferd med å flå ei is­bjørn­bin­na da en is­bjørn­unge plut­se­lig duk­ket opp. Henry tok med seg un­gen til fangst­hyt­ta, og der ble hun iføl­ge Henry «gull verdt som ka­me­rat». Henry døp­te henne Maja.

Hvor: Svalbard, Grøn­land

Jak­tet: Is­bjørn, rev, sel, hval­ross.

Fa­vo­ritt­vå­pen: Bør­se fra bør­se­ma­ker Andresen i Tromsø.

Da Henry kom til­ba­ke et­ter før­s­te tur til Ho­pen had­de han og jakt­laget med seg 89 bjør­ne­skinn og 26 re­ve­skinn. På Ho­pen had­de han også opp­ar­bei­det seg en be­ty­de­lig tørst, for som han for­tel­ler til Lars Normann Sørensen: «Tror noen at jeg først sprang heim da vi klap­pet til kai? El­ler fór til kjæ­res­ten med klapp og spe­tak­kel? Å nei. Henry-gut­ten tok kor­tes­te vei­en til øl­sal­get, han ...».

Med seg had­de han også Maja, og hun fulg­te ham hvor enn han gikk. «Til og med øl­drik­king var hun med på. Hun drakk dag­lig sin hal­ve pils, og gjor­de det både pro­pert og pent. Men så kom po­li­ti­et og sa at jeg måt­te set­te Maja fast et sted og la henne være der».

Henry skøyt også ulv. Her med åtte nyfelte, hvite eksemplarer (Bil­det er hen­tet fra bo­ken «Henry Rudi, Isbjørnkongen»).
Henry skøyt også ulv. Her med åtte nyfelte, hvite eksemplarer (Bil­det er hen­tet fra bo­ken «Henry Rudi, Isbjørnkongen»).

Henry solg­te til slutt Maja til en bel­gisk ba­ron for 300 kro­ner og et løf­te om at hun ikke skul­le bli sir­kus­bjørn.

Det tok ikke lang tid før Henry leng­tet til­ba­ke til is­ødet. Han sier i bio­gra­fi­en: «For meg sto det klart den gan­gen jeg kom fra Ho­pen at fangst­li­vet er det egent­li­ge li­vet. Hver dag var fylt med und­ring og spen­ning, hver dag var en ny dag. [ ...] San­se­ne ble skjer­pet. Li­vet i frisk, kald luft vek­ket til live in­stink­ter en ikke viss­te slum­ret i en, for de er døy­vet av bråk og larm og uved­kom­men­de ting».

Så al­le­re­de sam­me år dro han til­ba­ke, og til sam­men over­vint­ret han i po­la­re strøk 27 gan­ger. Det var på Ho­pen, på Jan Mayen og på sju uli­ke om­rå­der på Svalbard. Han had­de også ti over­vint­rin­ger på Grøn­land. Det var et liv han els­ket, og han skal ha sagt at de har­des­te over­vint­rin­ge­ne var de han had­de i Tromsø. Un­der kri­gen, fra 1942 til 1945, til­hør­te han også en sle­de­pat­rul­je på Grøn­land som pat­rul­jer­te kys­ten og så et­ter tys­ke­re.

Om bord M/K «Hei­men» på Sør­øst-Grøn­land 1931. Henry står lengst til venst­re. (Bil­det er hen­tet fra bo­ken «Henry Rudi, Isbjørnkongen»).
Om bord M/K «Hei­men» på Sør­øst-Grøn­land 1931. Henry står lengst til venst­re. (Bil­det er hen­tet fra bo­ken «Henry Rudi, Isbjørnkongen»).

Han tok kyst­skip­per­sko­len i 1919, og ble en dyk­tig sjø­mann som kun­ne na­vi­ge­re seg igjen­nom driv­i­sen uten he­vet puls. Iføl­ge ven­ner var han en tu­sen­kunst­ner som var dre­vet av ide­en om å over­vin­ne mot­gang. Han verd­sat­te hardt ar­beid, og så fri­he­ten i nett­opp det: «Jeg har vun­net over ster­ke kref­ter, der­for er jeg fri».

Han had­de or­den i sy­sa­ke­ne, og ble be­skre­vet som en sje­ne­røs mann med god hu­mor og en unik for­tel­ler­ev­ne, noe stem­men i «Isbjørnkongen» vit­ner om.

Henrys to siste over­vint­rin­ger ble gjort som stu­ert yt­terst i Is­fjor­den, på Kapp Lin­né på Svalbard. Han ser­ver­te kobbekjøttkaker som spe­sia­li­tet og lev­de det han kal­te et «sla­raf­fen­liv». Mel­lom over­vint­rin­ge­ne job­bet han som sel­fan­ger, og i 1948 dro han hjem til Tromsø for godt.

Ju­len på Nord­øst-Grøn­land ble fei­ret <br/>ale­ne med en dram i 1928 (Bil­det er hen­tet fra bo­ken «Henry Rudi, Isbjørnkongen»).
Ju­len på Nord­øst-Grøn­land ble fei­ret
ale­ne med en dram i 1928 (Bil­det er hen­tet fra bo­ken «Henry Rudi, Isbjørnkongen»).

«Da jeg fulg­te ski­pet ned­over og kom til Norge ei blank juni-natt, til sol­var­me da­ger, grøn­ne lier og ly­sen­de bloms­ter mel­lom folk, da var det in­gen an­ger i mitt sinn over alle de kal­de år jeg had­de vært mel­lom bre­er og fly­ten­de is­flak. De 713 is­bjør­ner jeg had­de væt med på å sen­de til de evi­ge jakt­mar­ker, de var den grø­de jeg høs­tet på den kal­de isen, i den djupe snø­en, – langt fra der men­nes­ker le­ver», står det i «Isbjørnkongen».

Henry Rudi ble til­delt Kon­gens for­tjenst­me­dal­je i sølv for sin inn­sats som fangst­mann. Han til­brak­te sine siste år i Tromsø. På sine eld­re da­ger var han et et­ter­trak­tet in­ter­vju­ob­jekt for jour­na­lis­ter og fast in­ven­tar som skrø­ne­ma­ker på Øl­hal­len i Tromsø. Han døde 15. juni 1970, og ble grav­lagt i Tromsø til et full­satt ka­pell.

Hovedkilde: «Henry Rudi, Isbjørnkongen» – Sørensen, Lars Normann (Gyl­den­dal Forlag, 1958)

Denne saken ble første gang publisert 10/06 2021, og sist oppdatert 10/06 2021.

Les også