Vart du skræmt no?
Guide til støkkjakt
Med skogsfugljakta rett rundt hjørnet, passer det bra med en aldri så liten guide til effektiv støkkjakt. Marius Schjelderup-Høye gir deg rådene.
Sjelden har himmelens sluser vært så åpne. Regndråpene er store og de følger hverandre tett. Vinden glimrer med sitt fravær, så regnets monotone trommesolo dominerer lydbildet. Tåka gir trærne i horisonten en litt blassere farge, men det er ikke verre enn at sikten må sies å være god.
Det hadde selvfølgelig vært hyggelig med sola som følgesvenn, men dagens forhold er egentlig helt greie for støkkjakt og vi har stor tro på fangst. Vi setter i marsj på linje i søkkvåt lyng, tjue meter fra hverandre, med haglene pekende skrått oppover.
Tjue år med jaktlogger
Etter bare hundre meter blir jeg plutselig var to svarte fugler som kommer susende i vår retning litt bortenfor jaktkompis Erik. Han har ikke fått med seg oppflukten og skvetter mer av min reaksjon enn av de to tiurene som drar forbi. Vi ser litt oppgitt på hverandre og skjønner at denne situasjonen mest sannsynlig hadde fått et bedre utfall om en av oss hadde jaktet alene. Stemningen er imidlertid på topp og vi gleder oss over å ha observert to eksemplarer av det gjeveste hønseviltet norske skoger har å oppdrive. Også er det nå en gang sånn at sjansen for å lykkes på støkkjakt når man er to, ikke bare er dobbelt så stor, men nærmere fire ganger så stor – om vi skal sette vår lit til snart tjue år med jaktlogger og egenprodusert statistikk.
Podkast: Slik lykkes du med støkkjakta
Vi jobber oss videre igjennom en svært fuktig blandingsskog med gran, furu og løvtrær i skjønn forening. Vi veksler på å støkke i det tetteste av det tette og å gå i mer åpent lende og vente på at svarte eller brune torpedoer skal skyte ut av tettkrattet og presentere seg som enkle skuddsjanser. To ganger braker det i skogsfuglvinger mens Erik gjør jobben i den mørkere delen av skogen, men fuglene velger riktig fluktrute og slipper unna hagleløpets vrede.
Krattknusing
Ære være membranklær, tenker jeg, i det er min tur til å brøyte meg vei i dyvåt ungskog. Det minner i øyeblikket mer om å gå igjennom de roterende børstene i en bilvask enn jakt. Her hadde jeg aldri gått om jeg hadde jaktet alene, men når vi jakter to sammen, er denne krattknusingen bokstavelig talt dødelig effektiv.
November kan
gi uttelling på støkkjakt!
Omsider trår jeg nesten på en orrfuglkylling som finner veien mot Erik. Jeg skvetter til av to skudd som kommer så kjapt at jeg blir litt usikker på om det egentlig var ett eller to. Jeg strekker hals og venter å høre «Dot!», men seiersropet lar vente på seg.
– Ligger'n? spør jeg.
– Bom, ble litt ivrig, svarer Erik.
Vi saumfarer like fullt området for dun og fjær et kvarters tid, før vi jakter oss videre i retning av der vi mener den friskmeldte kyllingen dro.
Enkel jobb
Vi går en liten kilometer uten at noe skjer. Noen partier smyger vi oss igjennom, andre forserer vi mer bardust. Variasjon og uforutsigbar framdrift med mange stopp er nøkkelen om man vil gjøre skogsfugl, som egentlig vi bli sittende og trykke, så usikker at den tar til vingene. Og det er nettopp en pause på noen sekunder i relativt åpent lende, som gjør at et storfuglkull velger å eksponere sitt gjemmested bare åtte meter unna. Fem brune storfuglkyllinger eksploderer som konfetti ut av lyngen i kantsonen mellom grov gammelskog og en bærkledd lysning.
Orrfuglen trykker
ofte bra i åpent terreng.
De tre første fuglene forsvinner raskt inn mellom grove trestammer, men fugl nummer fire og fem velger å skjene litt ut til siden slik at hagleløpet får en enkel jobb med å kalibrere inn riktig sving. I det kornet tar igjen den bakerste fuglen klipper pekefingeren avtrekkeren og hagleskura setter en effektiv stopper for flukten til ei lita røy av årets produksjon. Røya deiser i bakken så vannspruten står og etter et trettitalls slag med den ene vingen i løpet av to sekunder, blir det stille.
Erik har fått med seg situasjonen i sidesynet og kommer smilende med armen utstrakt og gir meg et solid håndtrykk.
– Gratulerer, denne synes jeg vi virkelig har fortjent etter så mange timer i dusjen!
Jeg kunne ikke vært mer enig, og selv om det noen ganger kan være mer fristende å holde seg innendørs når regnværet står på som verst, er belønningen desto større når man lykkes under mindre komfortable forhold. Det finnes jo egentlig ikke dårlig jaktvær ...
Hvor og når?
• Morgen og kveld er beiteperioder, og helt klart da støkkjakta er mest effektiv. Mange sverger til den siste timen før det blir mørkt. Da er så godt som all fugl på bakken og beiter før natta setter en stopper for næringsinntaket.
• En kan finne orrfugl og storfugl i samme område, men orrfuglene oppholder seg som regel i kantsoner mellom blandingsskog og åpne områder som myrdrag, bærlier og hogstflater. Storfuglen trives best i granlier tidlig i sesongen, før den skifter til glissen furuskog når snøen kommer.
• Tidlig i jakta sitter som regel fuglene i tettere vegetasjon enn senere i jakta. Hovedårsaken er at de voksne fuglene ikke er ferdig med mytinga (skifte av fjær) og at kyllingene fortsatt ikke har ferdigutviklet fjærdrakt. Den reduserte flygedyktigheten gjør at fuglene trykker spesielt godt de første ukene av jakta.
• Noen uker senere sprer kullene seg utover større områder og mange opplever flere oppflukter og «større» fuglebestand i slutten september enn helt i starten da kullene ofte sitter klumpet sammen.
• Etter løvfellingen, oftest i løpet av oktober, trykker fuglene vesentlig dårligere, og både orrfugl og storfugl begynner så smått å beite i trærne. Denne perioden er den mest utfordrende for støkkjegeren. I november, selv om fuglene da for alvor har begynt å beite i veden, trykker ofte de som fortsatt beiter på bakken bra.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Jakt
Denne saken ble første gang publisert 23/08 2019, og sist oppdatert 30/01 2023.