Historien om RØst
Fra selknokler til tørrfisk
På det ugjestmilde øyriket ytterst i Lofoten har det bodd folk i over 3500 år. Dette er historien om Røst, i medgang og motgang.
Den 6. januar 1432 drev en båt i land på den ubebodde Sandøya som tilhører øyriket Røst ytterst i Lofoten. Nyere forskning kan imidlertid tyde på at det egentlig var Storfjellet båten drev i land på. Uansett, om bord var 18 handelsmenn fra landene rundt Middelhavet, og disse var de siste overlevende fra et skip som hadde seilt ut fra Kreta i april året før. På vei til Flandern hadde de råket utfor en kraftig storm som hadde ført dem ut av kurs, og på et tidspunkt hadde de sett seg nødt til å hoppe i livbåtene. Golfstrømmen brakte livbåtene nordover, og da mannskapet omsider karret seg i land, langt lenger nord enn de hadde tenkt, var nær en fjerdedel av dem omkommet.
En måned senere rodde en far og hans to sønner fra Røstlandet over til en av de ubebodde øyene for å se til sauene sine. Plutselig oppdaget de en gjeng fremmede menn i svært dårlig forfatning. De skipbrudne var nå blitt redusert til 12 mann, og blant disse var kaptein Pietro Querini fra Venezia. Han skulle skrive ned sin historie, og fortelle om hvordan mannskapet ble tatt hånd om av de gjestmilde røstværingene. Og det er fra hans beretning, «I paradisets første krets», at vi kjenner til hvordan dagliglivet på Røst utspant seg i den tidsepoken vi kaller seinmiddelalderen.
Øyriket
100 kilometer vest for Bodø, og 115 kilometer nord for Polarsirkelen, ligger altså Røst; et lite samfunn bestående av 304 øyer, rundt 500 innbyggere og omtrent 250 000 hekkende lundefuglpar. Her trasker sauene ute hele året, og i havet rundt øyriket gyter torsken i vintermånedene. Næringsvirksomheten på Røst har tradisjonelt sett vært fiske, men i de siste årene har reiselivsnæringen tatt seg betraktelig opp.
Røstlandet er hovedøya i dette riket, og det er her brorparten av røstværingene bor. Øya når ikke mer en 11 meter over havet, men sørvest for Røstlandet står den største toppen på 259 meter. Her ligger nemlig fuglefjellene Vedøy, Storfjellet og de tre Nykan-fjellene, og det er her historien om Røst begynner.
Helvete
På Vedøya ligger de eldste menneskeskapte formasjonene på Røst. Her er 26 hustufter og 14 båtstøer, og de eldste av tuftene er datert til rundt 3000 år før vår tidsregning. Det betyr at noen steinaldermennesker trosset det urolige havet med primitive farkoster, og tok seg til Røst på jakt etter nye fangstområder. Og her, langt fra fastlandet, valgte de å bosette seg.
På øya Trenyken finnes også en hule som kalles Helvete, og som kan fortelle noe om de første røstværingenes rituelle liv. Her det funnet 3500 år gamle knokler fra havert, og disse knoklene har merker som tyder på at selene er blitt partert. På veggene i Helvete er det også menneskeskapte bilder som trolig stammer fra samme tid.
De yngste tuftene på Vedøya er datert til rundt år 700. Her bodde det altså fangstfolk, muligens kontinuerlig, i nesten 4000 år. Så kom vikingtiden.
Vikingtiden
Etableringen av jordbruk og gårdsbebyggelse på Røst fant sted under vikingtiden. Fiske og fangst var fortsatt viktig, og spilte i en viktig rolle i handelen med fastlandet. Nord på øya Storfjellet er det funnet rester av et gammelt gårdsbruk fra vikingtiden. Bruket er godt bevart med hall, soverom, fjøsbygninger, mølledemning og naust. Sør på Storøya finnes lignende rester. En vet ikke når disse gårdene ble forlatt, men Querini nevner ikke disse brukene i sin beretning, så trolig må det ha skjedd en gang før 1400-tallet.
På selve Røstlandet finnes det også tegn på liv som stammer fra samme tid. På Ystneset, Brasen, Grav, Meland og Skau ligger det store gårdshauger med tykke lag av avfall, gjødsel og husholdningsrester fra mange generasjoner tilbake. Her er det funnet bein og matrester, redskaper og keramikk. Det er også funnet en gullring og en sjakkbrikke laget av en hvalrosstann. Dette er funn som viser at det har bodd mennesker kontinuerlig på den 3,6 km² store øya i over 1000 år.
Fiskeværet
I Norge har vi hatt produksjon av tørrfisk som handelsvare siden slutten av vikingtiden, og fiskeværene i Nord-Norge blomstret opp på 1200- og 1300-
tallet. Da Querini og resten av mannskapet drev i land på Røst var det fiske som var primærnæringen. Querini skriver om røstværingene: «I løpet av året fisker de endeløse mengder fisk, og bare av to slag. Den ene, som det er mest av, ja umåtelige mengder, kalles stokkfisk [torsk], den andre er flyndre [kveite], men av vidunderlig størrelse».
Querini forteller videre at torsken blir tørket, og kveita blir saltet, og at røstværingene drar til Bergen i mai for å bytte fisken i varer som de trenger på Røst. Han skriver at de også må ha med seg brensel hjem for hele året.
Videre beskriver Querini røstværingene som gjestfrie og «plettfrie mennesker». De var «fromme kristne», og hadde et vakkert utseende. Han skriver også at de ikke var sjenerte i forhold til nakenhet, og om en merkelig skikk som gikk ut på å la snøen falle på fire dager gamle barn for å herde dem mot kulda.
Visste du at …
… navnet Røst kommer fra det norrønske «rost», som betyr virvel, og som trolig viser til Moskstraumen?
… pingviner ble satt ut på Røst på 1930-tallet? To par kongepingviner fra Sør-Georgia ble satt ut på Røst i 1936 av Landsforbundet for naturfredning i Norge (nå Norges Naturvernforbund). Ideen var å etablere en pingvinkoloni. Pingvinene forsvant etter noen år, så i 1938 ble det gjort et nytt forsøk med 13 gulltopp-pingviner og 10 bøylepingviner. Heller ikke dette fungerte særlig godt.
… Røst ble brukt som forbryterkoloni på slutten av 1700-tallet? I hovedsak var det sedelighetsforbrytere som ble plassert på Røst for å utøve sin straff på landets «harde steder», men også rømlinger og uskikkelige gutter.
Nedgang og fuglefangst
Fiske er og var primærnæringen på Røst, og det sies at i årene etter Querini hadde reist tilbake til Venezia, kunne det være så mange som 600 båter på øyriket under skreifisket. Men i en «Beschriffuelse af Lofothen, Røst og Wærøen» fra 1591, nedtegnet av daværende fogd i Lofoten og Vesterålen, Erick Hanssøn Schønnebøl, går det fram at Røst var i elendig forfatning på slutten av 1500-tallet. Forfatteren forteller at det først var en oppgang i fisket i årene etter Querini, som gjorde at røstværingene kunne bygge hus med murte skorsteiner, men at det så kom en kraftig nedgangsperiode.
På den tiden bodde rundt 100 mennesker på Røst, og disse var angivelig lutfattige. Men noe hadde de; nemlig sau og lundefugl. Schønnebøl beskriver hvordan modige røstværinger klatrer opp i fjellene for å fange egg og fugl, og hvordan flere av dem risikerer døden i forsøket. Fuglefjærene ble solgt til fastlandet for brensel.
Ulike kilder forteller at det dårlige fisket fortsetter fram til midten av 1600-tallet. Da kommer det en liten opptur, men så går det nedover igjen. Rundt 1680 skriver Petter Dass i det som skal bli diktet «Nordlands Trompet» at «Havet sin rigdom os negter». Fra midten av 1700-tallet går imidlertid fisket opp igjen, og innbyggertallet på Røst øker sakte, men sikkert. I 1967 bodde det 856 mennesker på øyriket, og det var enkeltåret med høyets folketall.
Røst i dag
«Lundefuglen er i dag fredet, og ingen røstværinger plukker lenger lunde, selv om alle kan fortelle at den smaker godt».
I dag er rundt 20 prosent av arbeidsplassene på Røst i primærnæringene, og ytterligere 25 prosent er i industri – i hovedsak fiskeforedling. Lundefuglen er fredet, og ingen røstværinger plukker lenger lunde, selv om alle kan fortelle at den smaker godt.
Nesten 600 år etter at Pietro Querini strandet på øyriket er han fortsatt ikke glemt. Puben på Røst heter Querini, og en opera basert på Querinis beretning er satt opp på Røst flere ganger. Røst har en egen italiensk vennskapsby, Sandrigo, og i den avholdes vært år verdens største tørrfiskfestival. Kanskje er det å dra det litt langt, men jeg tror vi kan takke Querini for det. ●
Fuglefjellene
• Vedøya, Storfjellet, Ellevsnyken, Trenyken og Hernyken utgjør til sammen Nord-Europas største sjøfuglkoloni.
• På sommeren kan en observere 50 forskjellige fuglearter på Røst; blant annet havørn, stormsvale, vandrefalk, lomvi, teist og havhest. Lundefuglen er den mest tallrike av disse.
• De siste årene har riktignok lundepopulasjonen vært på vei ned, noe som trolig skyldes mindre tilgang på sild i havet.
• Det er også observert en rekke fugler som regnes som meget sjeldne. Blant disse finner vi mørkmyrhauk, rødhalsgås, ringand, egretthegre, polarsvømmesnipe, franklinmåke og mange, mange flere.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Villmarksliv nr 05 2021
Denne saken ble første gang publisert 15/07 2021, og sist oppdatert 15/07 2021.