Lei av strand?
Derfor bør du pakke med fjellsko og regntøy til Gran Canaria
Det er ikke mange kilometerne til langstrakte badestrender, barkrakker og svale drinker. Men mens folk flokker til Gran Canaria for å svette på solsengene, velger noen å pakke sekken på øya ute i havet.
En liten gruppe fotturister sliter seg oppover den bratte og steinete stigningen på «Kongeveien,» en del av Pilegrimsleden på den spanske ferieøya Gran Canaria.
Heller enn å slange seg på solsenger eller balansere på en barkrakk, er denne gjengen mest opptatt av å utforske den fantastiske naturen – et godt stulle unna turistanleggene på Playa del Inglés eller i Puerto Rico.
– Vi ser stadig flere norske feriereisende som vil til fjells. Turene våre er svært populære, selv om det har vært nedgang i visse perioder under pandemien, sier Halvor Borse, turansvarlig og leder for turgruppen i Den norske klubben på Gran Canaria.
Gjennomsnittsalderen på følget er rundt 70 år – de fleste er langtidsferierende på den populære ferieøya utenfor kysten av Afrika. Tre dagers vandring venter langs Camino de Santiago de Gran Canaria − tvers over øya. Terrenget varierer fra sanddyner og ørkenaktig landskap i sør, til frodige skogsområder og jordbrukslandskap oppe i fjellet noen mil lenger nord.
Flest nordmenn på tur
Gjennom flere hundre år utgjorde stien forbindelsen mellom San Bartolomé i sør og Galdár i nordvest. Her ble det fraktet varer, og her vandret troende pilegrimer som ville besøke de hellige kirkene i de to byene.
I dag har varetransporten funnet andre og enklere veier, og pilegrimene har byttet ut kapper, kjortler og sandaler med antrekk i teknisk ull, Gore-Tex-sko og lette ryggsekker. I alle turbøker og oversikter fremstår dette som selve kongen av turløyper på Gran Canaria.
Kursen holdes og lengde og høyde leses enkelt av på medbrakte smarttelefoner. Etter at turen virkelig begynte å bli populær blant europeiske fotturister, hektet spanske myndigheter på en dagsetappe fra Maspalomas, og dermed fikk man en rundt 65 km lang kyst-til-kyst-rute som typisk gjennomføres i løpet av tre dager.
På de tre dagsmarsjene får man beviset på at de som ligger ved stranden ikke er de som får oppleve Gran Canaria fra sin mest spektakulære side. De gigantiske basaltklippene Roque Nublo og Roque Bentayga er synlige på store deler av turen, Gran Canarias høyeste topp Pico de las Nieves kan skimtes, og nedover i de bratte dalene og skråningene vokser planter og nyttevekster man aldri ser om ferden ikke legges vekk fra badestedene i sør.
– Det er dette som er det virkelige Gran Canaria, det som gjør det så fint å være her i vintersesongen, sier Anne Normann Bjørge, svært erfaren fotturist som vandrer hundrevis av kilometer hver eneste sesong på ferieøya. Pilegrimsleden la hun bak seg et par ganger bare i fjor høst.
Overvekt av nordmenn
Men man trenger ikke være supersprek milsluker for å ha glede av å vandre til fots på kanariøyene. Det finnes massevis av greie turer som gjøres unna på en formiddag, eller enda kortere tid.
Den aller mest populære vandringen på Gran Canaria er nok strekningen fra Arguineguín eller Puerto Rico opp de fire-fem kilometerne til Palmeras de Noruego – Norskeplassen – og tilbake igjen. Her er det folk hver eneste dag, særlig i helgene.
Og de aller, aller fleste er norske. Det høres dialekter fra hele vårt langstrakte land fra tidlig formiddag til langt på ettermiddagen.
– Vi merker i stadig større grad at ferierende som kommer hit er opptatt av å gjøre noe annet enn bare å ligge i sola. De vil ha en aktiv ferie, og vi forsøker å gi dem et alternativ, sier Borse i Norskeklubbens turgruppe.
Gulvteppe
Det norske chartereventyret til Kanariøyene begynte for snart 60 år siden. Sommeren 1964 landet det første propellflyet med solhungrige reisende fra nord. I dag – i alle fall før pandemien – besøkte rundt en halv million norske turister de syv små prikkene ute i Atlanterhavet som utgjør Islas Canarias. Svært mange av nordmennene ender på Gran Canaria.
For dem som bare ferdes på den turistifiserte sørvestkysten, kan Gran Canaria virke steinete og gold, men det er langt fra hele sannheten. På de syv kanariøyene finnes det totalt omtrent 2000 viltvoksende plantetyper, om lag 500 av dem finnes bare på øyene.
I den såkalte Monteverde-sonen, gjerne på nordsiden av de høyeste av øyene, vokser det mye skog, mose, bregner og andre grønne planter. I tillegg finner man flere typer eviggrønne trær, særlig kjent er Pinus canariensis, et furutre med spesielt lange nåler. For å finne disse må man opp i 1000 meters høyde, gjerne enda høyere.
Norsk utstyr
Fotturer på Gran Canaria krever i hovedsak samme utstyr som man bruker på en fjellvandring i norsk sommernatur.
Gode sko er et absolutt krav; joggesko er ikke nok. Ta gjerne med sommerulltrøyer hjemmefra, de er lunere og mer behagelig enn kunststoff – og de stinker ikke etter noen timers bruk. Shorts er godt nok på de aller fleste turer, men i høyden kan det være kaldt, spesielt i vintermånedene. En varm turbukse, gjerne en som tåler regn, bør absolutt ha plass i sekken. På Norskeklubbens tur langs pilegrimsleden i november, regnet det vannrett deler av tiden, det var tåke og sterk vind. Da nytter det ikke å si at «vi er jo på Gran Canaria.» Har man ikke tatt med skikkelig regntøy, er det enkle regnponchoer å få kjøpt for noen få euro.
Turfølget som tråkker seg frem pilegrimsleden mot Galdár vandrer gjennom naturreservatet Los Marteles – gjennom en skog av svært lange og elegante furuer – på et teppe av røde barnåler som har skiftet farge etter at de har truffet bakken. Det er som å traske over et gigantisk persisk teppe, mykt og med utrolig vakre farger.
Vi ser stadig flere norske feriereisende som vil til fjells.
Camino Real – Kongeveien – som utgjør den kanskje vakreste delen av pilegrimsleden, starter ved Cruz Grande og slynger seg majestetisk oppover mot turens høyeste punkt. Underlaget er solid og godt og gå på, og utsikten på gode dager er formidabel i alle retninger.
– Dette er etter min mening den flotteste delen av hele turen, peser Halvor Borse i en av de bratteste bakkene. Ingen av oss har pust til å protestere.
Betong-sofa
Flere ulike grupper tar med seg turister ut på tur på Gran Canaria. Norskeklubbens arrangementer er enkle og billige, en dagstur koster typisk 10–15 euro. Mer tilrettelagte turer med innleid buss kan bli noe dyrere, særlig hvis man ikke er medlem av klubben, men prisene er særdeles overkommelige.
Klubben har etablert en gruppe turledere som på omgang fører mer ukjente turister rundt i fjellene.
Det finnes også mer «profesjonelle» arrangører, som «Trekking Montanero de Mogan» og Rocky Adventure. De stiller med skandinavisktalende guider og tilbyr en lang rekke ulike turer rundt på øya. Men det er slett ikke nødvendig å gå organisert. Har man noenlunde stedsans og brukbar form, er det bare for hvem som helst å legge i vei.
Seks-syv timer
Populære ruter er stien fra Pueblo Mogan over til Veneguera og tilbake igjen, halvannen time eller så hver vei. Mange benytter sjansen til en tapaslunsj i den frodige jordbrukslandsbyen Veneguera.
Vil man ha en skikkelig dagstur, kan man slenge seg med på en av Norskeklubbens onsdagsturer, for eksempel den som starter fra Norskeplassen, går på vei og sti de 23–24 kilometerne over til Tauro. Turen tar seks-syv timer, avhengig av deltagernes form og tempo.
På veien passeres flere flotte utkikkspunkter, lunsjen spises gjerne på El Cabezote, høyden som nordmenn har gitt navnet «Ivars plass,» oppkalt etter Ivar Vesterbotn fra Balsfjord i Troms.
Han likte å sitte der oppe og spise matpakken sin mens han så utover det mektige fjellterrenget. For å få sin kone med, bar han opp sand, sement og vann og bygde en liten «sofa» på stedet. Ivar døde for noen år siden, men benken han støpte står der fortsatt – til glede for slitne vandrere.
Vulkan på dagtid
For toppturentusiastene byr også Gran Canaria på muligheter. Turen opp fra Mogan til Montana de Tauro (1190 moh.) starter ved den gamle møllen Molino de Viento rett før man kommer inn til byen. Det er en lang og bratt vandring som tar seks til åtte timer. Minst.
Men turen kan gjøres kortere og lettere om man tar buss eller drosje til nordsiden av fjellet og går opp den veien. En annen populær topp er Montana Inagua (1426 moh.). Vandringen opp er nesten en rundtur i Gran Canarias vestlige fjellverden. Man starter gjerne ved Degollada de la Aldea, det høyeste punktet på veien mellom Mogan og San Nicolás. På vestsiden av fjellet er det fantastisk panoramautsikt i klarvær.
Av andre turmuligheter kan nevnes en vandring rundt – og ned i – det gigantiske vulkankrateret Caldera de Bandana, det ligger ved Monte Liscal litt sør for Las Palmas. Turen rundt kanten av krateret er enkel, det er heller ingen ekspedisjon å gå ned til bunnen og tilbake igjen. Vær bare oppmerksom på at veien ned og opp er stengt mellom klokken 17 og 08.
Husk regntøyet!
Gran Canarias høyeste topp heter Pico de las Nieves, og er 1951 meter høy. Turen derfra og ned til byen San Bartolomé sies å være en tur som har alt. Den går på god sti og vei og man kan bestige toppen Pozo las Nieves underveis. Nevnes må også de to enestående flotte klippeformasjonene Roque Nublo og Roque Bentayga, begge til lett tilgjengelig om man ønsker det. Men man kan også ende opp ved disse to severdighetene via lengre ruter.
Ved halvfem-tiden på ettermiddagen den tredje dagen etter avmarsjen fra fyret i Maspalomas kunne den norske turgjengen rusle de siste skrittene til målet, katedralen i Galdár. Været inviterte ikke til solbading, utsikten kunne vært mer storslått, vinden kunne blåst litt vennligere. Men de fleste var enige:
Det blir nok en tur til om ikke så lenge.
Informasjon om fotturer
Guidebøker:
Anita og Birger Løvland: Turguide til Kanariøyene
Pål H. Gjerden og Emma A. Arthur: Fotturguide Gran Canaria
Roger Bradley (Rambling Roger): 35 Great Hikes
Kai A. Olsen, Bjørnar S. Pedersen og Grete Waldal: De beste turene på Gran Canaria
Nettsteder:
Norskeklubben: www.dnkgc.no
Appen wiciloc.com har også oversikt over turer og ruter.
Sjekk også Facebook-gruppen «Vi som går fjellturer på Gran Canaria» for nyttige tips og råd.
Denne saken ble første gang publisert 03/03 2022, og sist oppdatert 04/04 2022.
