Lars Nilssens tapte paradis
Drømmevannet ble til en stinkende fiskeløs pøl
Jeg vet hvordan det er i stillevannsfiskerens himmelrike. Jeg har nemlig vært der. Det var fantastisk ... helt til Fanden inntok paradis.
Mellom vannliljebladene i den lille vika bredte det seg regelmessige vakringer som i en samstemt puls. De tre ørretene var oppe fire-fem ganger, hadde et par minutters pause før de vaket på ny på samme vis; forsiktig, lydløst, men bestemt.
LES OGSÅ: Ny standard for å måle R-verdi. Nå blir det lettere å velge riktig liggeunderlag
Vakene kom innenfor hver fisk sin kvadratmeterstore glenne i vannliljeskogen. De hadde tilsynelatende hvert sitt territorium, hvert sitt revir.
Jeg betraktet den merkelige oppførselen fra en liten høyde vest for vika, prøvde å finne ut hva de tok, hva som var årsaken til det sære vakmønsteret. Det var knapt et insekt i luften, og på vannet så jeg ingen ting.
Når en ikke ser hva fiskene tar, og vakene er små og forsiktige, er myggpupper på matseddelen i ni av 10 tilfeller. Men dette var noe annet, noe jeg først fant ut da den første av de tre fiskene lå i håven.
Gamle og store
Cock-y-bondu er en klassisk, engelsk tørrflue, som visstnok ble bundet første gang for å imitere en pustende skive-snegle. Det er en art som kan finnes i enorme mengder i noen vann, og disse må regelmessig opp fra bunnen og feste seg på undersiden av vannfilmen for å puste.
Da er den lett synlig for ørreten, men umulig å få øye på for oss som ser vannflaten ovenfra.
LES OGSÅ: (+) Gikk 670 km til fots for å finne drømmefisket på røye
Valget av skogfiskerens mest brukte allroundflue ble gjort ut av en blanding av frustrasjon og maktesløshet. Flua mi ble tatt på det første kastet, uten antydning til nøling fra en ørret som snart viste seg å være mye større enn jeg hadde forstilt meg.
Mellom oss var det minst sju meter siv og tettvoksende vannliljer. Min eneste sjanse var å presse stang og brems som om fisken var en mellomlaks.
Det avstedkom et seriøst lurveleven. Fluorkabonspissen skar vannliljene i to som en nyslipt ljå. Fisken hoppet himmelhøyt gang på gang, og da halvannen kilo sølvblank ørret traff håvmaskene, så det ut som om noen hadde bedrevet hærverk i den vestre delen av vika.
Som om ingen ting hadde skjedd, gikk det bare et par minutter før de to andre begynte å vake. Fisk nummer to tok like raskt og kontant, men var langt mindre villig til å la meg bestemme.
Kanskje ikke så rart da den veide nærmere tre enn to kilo. Da jeg landet bestefar en halv time senere, så det ut som det var detonert en bombe i området.
Med sine godt over tre kilo hadde også han gjort sitt for ikke å havne på land. Og han var en god fighter på tross av at han var blind på det ene øyet, og skjellprøven viste at han var 18 år.
Grådige tullinger
Jeg vet du sitter med følelsen av at dette er en oppdiktet fiskehistorie. Men den er ikke det.
Den er sann – iallfall så nærme sannheten jeg klarer å beskrive opplevelsen jeg hadde den formiddagen i juni 2013.
Du har større grunn til å undre deg over hvorfor jeg forteller hvor historien utspant seg. Leser du videre skjønner du hvorfor. Den påfølgende sommeren, og i noen år framover, hadde jeg de mest fantastiske opplevelser en stillevannsfisker kan ha, og det mutters alene ved et tjern så nærme tungt trafikkerte veier og bondegårder, at ingen andre fluefiskere ofret det en tanke.
Det var for godt til å være sant.
Det kunne ikke var evig, og det gjorde det heller ikke. Jeg forteller historien fordi den er uendelig trist, og fordi den viser hvordan et skjørt økosystem kan bli voldtatt av uvitenhet, grådighet og tullinger.
Oppdaget drømmevannet ved en tilfeldighet
Som så mye annet i livet kom jeg over den lille perlen ved en blanding av tilfeldigheter og nysgjerrighet.
Den gamle Citroënen min hadde gått som et urverk i årevis, men en formiddag i februar, samme året som det store sjøslaget i vika sto, nektet den plutselig å starte.
Bilnøkkelen fungerte ikke lenger, så den eneste løsningen var å bestille ny. Det skulle ta tre uker – en ventetid som medførte at jeg gikk på ski til og fra togstasjonen når jeg skulle til og fra byen. Jeg valgte forskjellige traseer og løyper, og to ganger i løpt av perioden passerte jeg et lite vann som vakte oppmerksomhet.
Da jeg spurte brøyte-Per, som har vært både Vannverksjef og veiansvarlig i Jevnaker i en årrekke, visste han lite om hvordan det var i dag, men da han var ung gadd de sjelden å fiske der.
Det var så mye vannplanter langs breddene at snøret røyk nesten hver gang de fikk på fisk. Det virket som om ørreten der hadde spesialisert seg på å gå rett til bunns for å kjøre seg fast med det samme de var kroket.
Rykter om stor fisk
Brøyte-Per hadde riktignok hørt om noen fisker som ble halt på land, og at de var både to og tre kilo tunge.
Vel vitende om at vann som en gang var gode har en tendens til fortsatt å ha potensial, tok jeg derfor turen da vinter var blitt vår og isen var borte.
Første gang jeg var innom Holteputten var tidlig i mai 2013. Da så jeg verken vak eller spor av fiskere. Du vet allerede hva som skjedde den andre gangen.
Starten på slutten
Fire år senere, våren 2017, merket jeg at noe var annerledes. Isen gikk omtrent på samme tid som de to foregående årene, og de største fjærmyggene begynte å klekke en ukes tid senere.
Men jeg så bare en brøkdel av de store fiskene som pleide å subbe tett langs breddene for å supe i seg årets første måltid fra overflaten.
Fortsatt var det iskaldt i vannet, og intensiteten både i klekkinger og vakende fisk varierer fra år til år, men etter det tredje besøket i paradiset mitt, fikk jeg en fornemmelse av at noe hadde skjedd. Jeg hadde lurt en fisk over kiloen og hadde blåst en mulighet på en av samme kaliber, men det var alt.
Avslørte hemmeligheten
Jeg hadde innlemmet en eneste fiskekompis i min lille, store hemmelighet. Pål er en dyktig fluebinder, en systematisk fisker og en mann som ikke maler fanden på veggen før han faktisk viser seg.
På årets fjerde besøk til putten inviterte jeg han med. Været var langt fra ideelt; høy klar himmel uten en sky og en lett isvind fra nord. Fjærmyggfisket er på sitt beste når luftfuktigheten er høy. Det var meldt en og annen byge utover dagen, men heller enn å vente gikk vi i gang fra morgenen av.
Det var ikke et vak å se, men væpnet med et knippe buzzere i ulike størrelser og farger hadde Pål likevel trua. Buzzere er imitasjoner av myggpupper. De fiskes gjerne på en rigg av tre fluer og brukes helst når fisken ikke viser seg i overflaten.
De er basert på ideen om at myggpuppene nærmest svever i ulike vannlag, og at fiskens diett hovedsakelig er mygg, selv om vi som fiskere ikke ser snurten av verken insektet eller fiskene.
Jeg lot Pål få området som ligner en halvøy. Selv konsentrerte jeg meg om den nordre vika. Vannliljebladene, som senere på sommeren gjør fisket umulig i denne delen av vannet, lå fortsatt langs bunnen som et lysegrønt applikasjonsteppe.
Tomt for fisk?
Gjennom det krystallklare vannet så jeg bunnen over det hele. Da jeg snorklet her året før, oppdaget jeg at dybden var minst det dobbelt av det jeg hadde trodd, kanskje fire meter på det dypeste. Verken gjennom polaroidbriller eller dykkemaske hadde jeg tidligere sett fisk.
At jeg heller ikke gjorde det denne dagen, var ikke noe bevis på tingenes tilstand. Da Pål etter bare fem minutter var i kontakt med noe stort og tungt, kjente jeg hvordan den knugende følelsen som hadde plaget meg den siste uken ble litt mindre ekkel.
Et kvarter og 920 gram senere var den i ferd med å forsvinne, og fram mot lunsjtider var stemningen på topp. Regnbygene var i anmarsj, enkelte mygg hadde begynt å stige til overflaten og Pål var stadig borti fisk. Han hadde mistet en på håvkanten som var vesentlig større enn den første.
Fanden med stang
I det vi var i ferd med å friskmelde himmelriket, kom han imidlertid – fanden selv. Jeg så han komme over kanten der jeg oppdaget de tre vakende sværingene 6. juni tre år tidligere. Hadde det ikke vært for den enorme håven han bar utslått over skulderen, hadde jeg tatt ham for en ordinær fisker. Det var ille nok i seg selv, siden jeg trodde jeg var alene om å dyppe snøret i putten.
Men Fanden hadde tydeligvis vært her tidligere. Han marsjet bestemt langs motsatt bredd, bort til den lille brygga hvor han la fra seg håven, som var minst fire ganger større enn kollega Lenth sin velkjente bærumshåv.
LES OGSÅ: Elvas lureste fiskeplasser
«Plupp» – en 18 grams møresild traff vannet bare noen meter fra Pål. «Plupp» – to meter til høyre denne gangen. Det neste kvarteret fortsatte han å pepre den vestre delen av vannet med presise kast på godt over 50 meter. Gjennom okularet i kikkerten avslørte det seg en fokusert slukfisker, som visste hva han drev med. En stund levde jeg i den tro at han ikke hadde vært her før.
Jeg tenkte at han var en tilfeldig forbipasserende som fikk lyst å prøve sluken, uten anelse om hva som levde der nede i vannmassene. Men da han håvet fisk nummer to, og kakket den i hodet på ekte Monsen-vis, brast imidlertid håpet.
Bare begynnelsen
Mer enn 25 ørreter over kiloen – den største på 5,4 – fortalte han stolt da jeg hadde kommet bort for å «slå av en prat». Fangsten han refererte til var de han hadde tatt på noen turer i fjor høst.
Han så på meg med et undrende blikk da jeg spurte om han hadde drept alle.
– Selvfølgelig! Hvis ikke jeg hadde tatt dem, hadde andre knerta dem. Her på Hadeland er det førstemann til mølla, og vi driver ikke med fang og slipp, sånn som dere fluefiskere fra Oslo, var svaret.
Meldingen ble etterfulgt av piping om over hvor dårlig det var blitt i år i forhold til året før. Etter at han oppdaget at det var fisk her, da han badet her i fjor sommer, hadde han aldri opplevd maken til ørretvann noe sted, og han hadde fisket mye.
LES OGSÅ: Vi har smakt på alt fra jordrotte til grevling. Hva smaker egentlig norsk natur?
Fiskeren var typen til å skryte på seg litt ekstra, men likevel tvilte jeg ikke et sekund på verken antall fisk eller vektene han refererte til. Fullstendig paff og lamslått kjente jeg noe som lignet et hat bygge seg opp. Før jeg snudde ryggen til og gikk over til Pål, fikk jeg fram en tirade om hvor trang i nøtta det går an å være, og at det går an å vise et visst måtehold selv om man er bosatt på Jevnaker.
Den dag i dag forbanner jeg meg over at jeg ikke var spissformulert nok, men uansett hva jeg hadde sagt, og hvordan jeg hadde formulert det, ville det neppe hatt noen betydning.
Dagen etter var han der igjen; denne gangen sammen med to kompiser. I noen minutter så jeg hvordan marktugger og sluker dekket det meste av vannarealet. Den ettermiddagen skjønte jeg at djevelen selv ikke bare hadde inntatt paradiset, men var i ferd med å rasere det fullstendig.
Men dette var bare begynnelsen, og tristere skal det bli.
Overgjødsling
Inntil ett år før jeg møtte slukfiskeren var jeg sikker på at ingen andre fiskere ante noen om det lille tjernet. Det samme gjorde han jeg gikk på i krattskogen ut mot halvøya en kveldstur like før St. Hans i 2016.
Når to karer med fluestang i hånd går på hverandre 20 meter fra breddene til et gromvann, og det er minst en kilometer til neste vannspeil, har man et forklaringsproblem. Man kan spille dum, eller legge kortene på bordet – iallfall noen av dem. Vi valgte begge det siste.
Han hadde lengre fartstid enn meg og hadde sett utviklingen i tjernet over tid. De siste årene hadde han knapt vært innom, men han så en tydelig tendens til overgjødsling fra gården noen hundre meter oppstrøms.
Her hadde bonden utvidet beiteområdet så det nå lå helt ned til bekken. Han hadde fått flere kyr, som i ukevis hver høst hadde fri tilgang til det rennende vannet. Han hadde også plassert en gedigen talle [avføring fra husdyr som er tråkket sammen med strø. journ.anm.] på jordet som vender ned mot det lille vassdraget.
Algegugge
Konsekvensene av overgjødsling kommer snikende. En stund klarer naturen selv å hamle opp med griseriet, men når det bikker over, skjer det raskt.
Da jeg var innom i mai i år var det skjedd. Et lysegrønt, tykt algebelte dekket en tredjedel av det falne paradisets vannspeil. Det var illeluktende snerk som ikke ble brutt ned gjennom sommeren.
Vannliljene, som tidligere vokste så tett at vannet ble umulig å fiske fra slutten av juni, maktet i år aldri å trenge gjennom guggen, og det tidligere krystallklare vannet var blitt brunaktig med en siktdybde på maks 30 centimeter.
Massedrap av predatorfiskene i et lite økosystem som Holteputten forrykker den naturlige balansen som var bygget opp over mange år.
Paradiset ble en stinkende pøl
Etter massakren fra «Møresildkongen» var det blitt påtagelig mer småfisk. Bondens gjødsling bidro til økt produksjon av næringsdyr. Men overdoser, det være seg av knark eller gjødsel, har som kjent en svært negativ virkning.
Det som for få år siden var mitt livs paradis, er blitt omdannet til en stinkende pøl som er i ferd med å gro igjen. Og da det i fjor ble kjent at noen tullinger hadde satt ut gjedde og mort i vannet nedenfor, var det spikeren som lukket kista for godt.
Når du leser dette, er trolig alle fiskene i Holteputten døde. Det er vedtatt å rotenonbehandle både den og vannet nedenfor i håp om å unngå spredning av de utsatte hvitfiskene til vannene nedstrøms. Vann og tjern som en gang har vært gode, har en tendens til å komme tilbake etter å ha fått ligget brakk i noen år.
Men jeg tviler på om mitt paradis kommer til å gjenoppstå. I så fall blir det så lenge til at jeg trolig har forlatt jorden for å fiske i evighetens tjern.
Artikkelen er publisert i samarbeid med Villmarksliv.
Denne saken ble første gang publisert 30/12 2019, og sist oppdatert 30/12 2019.
