Kun den nærmeste familien har hørt stemmen til Margrethe (22)

Vanskelig skolegang

Å være den stille jenta som aldri sier noe har vært vanskelig for Margrethe. Nå er folk rundt henne vant til det, og det gjør ingenting at hun ikke veksler et ord med de andre i stallen eller når hun møter venner. Sånn var det ikke da hun var liten.

Det hendte at de andre barna fulgte etter henne på skoleveien og maste om at hun skulle si noe.

- Skolegangen min har jevnt over vært vanskelig og tøff, av forskjellige grunner. Jeg hadde ikke særlig med venner da jeg var liten, annet enn søstera mi og kattepusen min. Jeg stakk etter hvert av fra skolen, fordi det var så tøft.

Margrethe har ikke fullført grunnskolen.

Vi blir med tilbake til skolen hennes. Det er vanskelig å gå i gangene, selv om det er lenge siden. Tankene på hvor ensom hun var kommer raskt tilbake.

For Margrethe var det lettere å være hjemme enn å være sammen med andre barn når hun ikke kunne prate med dem. Hun har fortrengt mye fra barndommen.

- De første skoleårene var jeg med på litt bursdager og sånt, men det avtok etter hvert. Jeg holdt en stund på med håndball, før jeg begynte å ri som niåring. Det var veldig vanskelig å vokse opp sånn.

- Jeg husker ikke akkurat detaljene, men jeg vet det ikke var lett.

Vanskelig å forklare

Når man møter et menneske for første gang, er de fleste vant til et kjapt «hei». Når man ikke greier å prate med andre føles slike situasjoner enkelte ganger helt uoverkommelig.

- Det er vanskelig å skulle handle for eksempel, hvis det er noe jeg ikke finner får jeg ikke spurt om de kan lete etter det på lageret. Eller hvis jeg ikke skal ha så mye, men trenger pose likevel. Det er jo ikke alle i kassa som tenker at jeg kanskje trenger pose. Da må jeg spørre selv, noe jeg ikke kan gjøre, forteller Margrethe.

Det er heller ikke så lett å forklare situasjonen for fremmede, og enkelte oppfatter henne som frekk eller overlegen som hun ikke svarer når hun blir snakket til.

- Noen ganger «zipper» jeg igjen munnen, for å symbolisere at jeg ikke snakker og at det er som om jeg har en glidelås som holder igjen munnen.  De fleste forstår det, men ikke alle. I stallen skriver jeg som oftest på mobilen hvis jeg er usikker på om personen vet det eller ei.

Hun kommuniserer med mobilen eller en blokk der hun skriver det hun vil si, for så å vise det til den hun «snakker med».

Det gjør hun også hos psykiateren sin.

God hjelp

Margrethe har katt, hund og hest, og bruker mye tid sammen med dem.

- Jeg hadde ikke vært her uten dyrene. Min kjære pus Nala fikk jeg da jeg var åtte år, og hun har vært bestevennen min gjennom alt. Helt frem til julen 2013, for da døde hun, men uansett var hun der og passet på meg gjennom mobbing og vanskeligheter i barndommen.

Da Nala døde gikk det voldsomt innpå Margrethe. Nå har hun kattens ansikt tatovert på den ene armen.

Kjærligheten til dyra har hjulpet henne gjennom mye.

Hesteinteressen har alltid vært stor, og i starten var foreldrene med til rideskolen.

- De fortalte ridelærerne om problemene mine. Først hadde jeg ikke noe særlig kontakt med noen av elevene, jeg var mest opptatt av hestene. Etter hvert fikk jeg mer kontakt med andre elever, men innen da hadde de fleste skjønt at jeg ikke prater, så det var ikke noe stort problem.

Bestevenn

I 2006 fant hun drømmehesten sin, Fabio, på rideskolen. Da begynte hun også å få venner i stallen.

- Det var sikkert fordi jeg begynte å henge mer rundt i stallen for å tilbringe mer tid med ham. Jeg hadde jo falt pladask, så det var vanskelig å holde meg unna. Dermed fikk jeg bekjentskaper og venner ettersom tiden gikk.

For noen år siden kjøpte hun Fabio, og fikk dermed ha drømmehesten enda nærmere. Hun flyttet ham til Årungen gård på Ås. Her kan de to finne på ting der de er helt i sin egen verden.

- Fabio har vært klippen min i livet. Sammen med Nala, naturligvis. Han har passet godt på meg etter hun døde. Han er min store kjærlighet, rett og slett. Ingen kan noensinne ta hans plass i mitt hjerte, han er den beste og fineste i hele verden.

Må jobbe med fagperson

Psykolog Ørbeck mener det er stor sannsynlighet for at pasienter med selektiv mutisme kan bli bedre, selv om det vil ta tid. Men de må jobbe med en fagperson å få hjelp til å kontrollere egne følelser.

- Det kan kjennes umulig å komme ut av. Derfor hjelper det mange å øve seg et sted ingen kjenner dem, der ingen reagerer på at man plutselig snakker. Hvis læreren knekker sammen i gråt fordi hun blir rørt når man prater, blir terskelen enorm for å gjøre det igjen, sier hun.

- Med de minste barna kan man øve sammen med en de snakker med. Barna sitter sammen med denne personen og gjør noe de liker, for eksempel spiller et tv-spill, og de bestemmer selv hvor behandleren får lov til å være. Etter hvert som barnet blir tryggere får behandleren komme nærmere. Man får gradvis et tillitsforhold, og da kan man bygge opp vanskelighetsgraden.

Er man ungdom eller ung voksen anbefaler hun en lignende metode, men her bør den som skal høre på være en den som har selektiv mutisme stoler på allerede, men likevel ikke prater med.

- Det kan for eksempel være en slektning eller nær venn. Eksponering for det som er smertefullt og vanskelig er en belastning, men når man tør å føle på det, slipper angsten litt av gangen. Det er viktig å øve sammen med mennesker man stoler på, som ikke blir utålmodige. Mange kan tenke at «det er jo bare å prate!» Men det er ikke det for dem.

Ord blir viktige

Margrethe liker å ta bilder og skriver blogg på hest.no. Skrivingen hjelper henne i hverdagen.

- Da virker jeg kanskje litt mer «normal» enn jeg er «face to face». Det er en befrielse å ha et helt annet liv på nett enn til vanlig. Et friere liv. Men jeg kunne jo godt tenkt meg å snakke med noen utvalgte, som bestevenninna mi. Jeg håper jeg får til det en vakker dag, selv om jeg ikke nødvendigvis prater med alle andre, skriver hun.

- Noen mennesker er mer fåmælte enn andre, og det må det være rom for. Det er lov å være tilbakeholden eller forsiktig, men når det blir et hinder i hverdagen er det lurt å skaffe behandling, sier Ørbeck.

- Mange kommuniserer godt non-verbalt. Da må man komme dem i møte på det nivået de er på. Ikke tving dem til å snakke, de må få aksept for at de er som de er. Vi kan heller bruke små trinn, og hjelpe dem til å kommunisere med andre uten å presse dem.

Går glipp av mye

Margrethe tviler på at hun noen gang vil kunne prate med folk på samme måte som hun gjør med familien. Det gjør det vanskelig å tenke på en «vanlig» fremtid.

- Jeg tenker det kanskje kan gjøre at jeg går glipp av mye. Og jeg kan ikke reise så mye heller, i alle fall ikke alene. Jeg er konstant redd for å komme opp i en situasjon hvor jeg må prate, og det er ganske ubehagelig. Jeg får nok mye unødvendig angst på grunn av det, skriver hun.

22-åringen synes det er vanskelig å forestille seg at hun skal bli bedre noen gang.

- Jeg har i grunn innfunnet meg med at det alltid vil være sånn. Jeg tror ikke jeg blir kvitt det med det første. For å være ærlig er jeg nesten litt redd for å prøve å bli kvitt det. Det er liksom en del av meg nå.

Øverst i saken kan du se en film om en dag i Margrethes liv.

Denne saken ble første gang publisert 04/09 2015, og sist oppdatert 30/04 2017.