Barn og fattigdom

- Jeg skal fly hjem, og de skal fortsette å gå barbeint til og fra skolen hver dag

Erlend (14) og broren besøkte Uganda og fikk et helt nytt blikk på egen velstand.

LEK OG MORO: Even og Erlend besøkte Uganda sammen med Redd Barna.De prøvde seg på ugandiske leker i friminuttet. Vanskelig, men de fikk god oppbacking av elevene!

LEK OG MORO: Even og Erlend besøkte Uganda sammen med Redd Barna.De prøvde seg på ugandiske leker i friminuttet. Vanskelig, men de fikk god oppbacking av elevene! Foto: Foto: Privat

Publisert Oppdatert

- Vi må slutte å se verden gjennom våre materialistiske behov. Det du har, er det hundre andre som ikke har, sier 14 år gamle Erlend Fredheim.

I høst søkte Foreldre & barn etter feltreportere som kunne fortelle hvordan det er å være barn i et annet land. Helle Fredheim Cheung og barna Erlend (14) og Even (11) reiste til Uganda sammen med Redd Barna.

Det forandret dem.

Her er deres historier om møtet med et land fullt av forskjeller fra det trygge livet de selv lever i Norge, men også med mange likheter.

Erlend Fredheim (14)

- Alle barn er egentlig like, og jeg synes det er kjempeurettferdig at jeg bare kan dra derfra.

Jeg glemmer ikke gleden i øynene til barna da vi alle sprang etterballen på gresset. Vi løp, hylte og lo av full hals. Det var bare jeg og de andre barna.

Utseende – helt forskjellige, men inni – helt like.

Vi har vært på to skoler med rundt 300 elever. Nå er vi på vei til en med over tusen.

Alle titter med store øyne når vi kommer kjørende.

De stiller seg foran bilen og er veldig nysgjerrige. Jeg smiler til dem, men de ser bare spørrende på meg. Vi snakker med rektoren og får møte noen klubber.

Så er det friminutt. Igjen tar vi fram en ball og begynner å sparke. Flere og flere strømmer til. Til slutt er vi over hundre som løper etter den.

Det er utrolig gøy, men jeg får klump i magen av å tenke på at jeg snart skal reise hjem.

Alle barn er egentlig like, og jeg synes det er kjempeurettferdig at jeg bare kan dra derfra.

Det kunne like godt ha vært meg som gikk på denne skolen. Men jeg hadde så utrolig flaks at jeg ble født i Norge.

Jeg skal fly hjem, og de skal fortsette med å gå barbeint fram og tilbake til skolen hver dag.

Jeg føler at jeg har et ansvar for dem. At jeg må se til at de har det bra.

At de har sko på beina og mat i magen. Det er pinlig og så grådig urettferdig.

Jeg har lyst til å bli hos dem. Jeg er skuffet over meg selv da vi triller ut gjennom skolegården, men hva kan jeg gjøre der og da?

Vi besøkte også en familie. Moren til tre barn hadde dratt fra barna og latt bestemor og onkel ta vare på dem. Faren var død.

De bodde i en jordhytte uten lys. De måtte gå i en halv time for å hente vann. Vannet var brunt. Familien pleide å koke vannet før de drakk det, men andre drakk det som det var.

Doen deres var et lite hull i bakken, og de vasket seg i en liten balje med kaldt vann.

Hvis de skulle bry seg om de bagatellene vi sutrer om, ville de aldri ha stoppet å klage.

Vi må slutte å se verden gjennom våre materialistiske behov.

Det er vanskelig å fordele ressursene likt i verden, men vi må prøve å være fornøyde med det vi har.

For det du har, er det hundre andre som ikke har.

Du kan i alle fall gi litt av lønna eller lommepengene dine til for eksempel Redd Barna. De har mye mer bruk for dem enn deg.

Even Fredheim (11)

- Noen av barna satt under et tre mens læreren skrev på tavle. Jeg lurer på hva de gjør når det regner.

STORE FORSKJELLER: Erlend Fredheim besøkte Uganda og fikk se hvor ulikt livet hans i Norge er fra det skolebarna der lever hver dag.

STORE FORSKJELLER: Erlend Fredheim besøkte Uganda og fikk se hvor ulikt livet hans i Norge er fra det skolebarna der lever hver dag. Foto: Foto: Helle Fredheim Cheung.

TANKEFULL: En aktiv fotballspiller i Norge tilbringer mye tid i dusjen. Erlend har et tankefullt øyeblikk over en hel families vannbeholdning for en dag.

TANKEFULL: En aktiv fotballspiller i Norge tilbringer mye tid i dusjen. Erlend har et tankefullt øyeblikk over en hel families vannbeholdning for en dag. Foto: Foto: Privat

Nå har jeg kommet hjem fra Uganda. Det var veldig spennende og rart å være i Afrika. Jeg hadde aldri vært der før.

Vi besøkte tre skoler og en barnehage. Den første skolen lå langt ute på landet.

Veien var smal og hullete med masse gjørme. I Uganda går det alltid folk langs veien, og noen kjører «boda boda» med bananer eller kyllinger bakpå brettet. Noen ganger sitter det tre eller fire på sykkelen.

På skolen hilste vi på rektor og lærere. Vi så på skolehagen, hvor de dyrket mais, appelsiner og mango. Vi fikk også være med inn i klasserommene.

Jeg måtte være med i en mattetime. Alle så på meg, og det var litt flaut. De sang sanger for oss, og etterpå fikk vi gå ut.

De lærte oss afrikanske leker som var veldig vanskelige, men morsomme. Vi hadde med oss en fotball. De ugandiske barna spilte uten sko, men broren min og jeg fikk ha på skoene våre, heldigvis.

Jeg scoret et mål så laget mitt vant. Da jublet alle sammen.

Den andre skolen lå enda lenger ute på landet. Det var en barnehage også. Det lignet litt på Norge, siden de hadde bokstaver på veggene og bilder av ord barna skulle lære seg.

Men bygningene og pultene lignet ikke. Og det gikk høner og geiter rundt skolen og i klasserommene. Barna hadde med melk til skolemat. Den sto ute hele dagen, for de hadde ikke kjøleskap.

Noen av barna satt under et tre mens læreren skrev på tavle. Jeg lurer på hva de gjør når det regner.

De små barnehagebarna var veldig søte, og jeg blåste såpebobler med dem og hjalp dem på dumpehuska.

Lærerne og de store barna lærte oss en lek der vi skulle stable steiner mens andre kastet ball på oss. Mamma måtte prøve, men stablet nesten ingen steiner. Erlend klarte nesten alle.

På den tredje skolen var det over tusen barn, men bare to vasker til å vaske hendene.

Vi møtte barn som var med i en skriveklubb der de skrev historier og lagde bøker. De leste historier for oss, og så snakket vi om dem etterpå. Noen historier var triste.

Mamma forklarte at i Gulu hadde det vært mye krig, og det var mange som ikke hadde det så bra. Så var det helseklubb og katastrofeklubb. De sang sanger de hadde laget selv.

Rektoren hadde et stort kontor med flaggermus under taket!

Det er ingen som har smartboard i Uganda. De bruker plakater og tavler. Vi hadde med oss penner og kritt til barna, og de ble veldig glade. De fikk smake på seigmenn også. Nesten alle likte det, men noen syntes de smakte rart.

Vi spilte fotball der også, og vi var over hundre på hvert lag!

Den siste dagen kjørte vi gjennom en nasjonalpark med elefanter og sjiraffer. Det var kult!

Siden det hadde regnet masse, lå det fisk i veien. De hadde tentakler rundt munnen. En vakt tok opp fiskene og hengte dem på bilen sin for å ha til middag. Vi så en løve også, langt borte, og mange bøfler og antiloper. Vi så Pumba, men ikke Timon.

Uganda er et veldig fint og varmt sted, men ikke alle har det bra der.

Vi besøkte familier som bodde i jordhytter og gikk på do i et hull i bakken. De hadde ikke lys heller, og vannet var skittent. Vannet kom fra en brønn langt borte. Det er rart at de ikke blir syke, jeg fikk bare drikke flaskevann.

Barna hadde skoleuniformer, men mange hadde ikke sko. Småbarna var nakne eller kledd i skitne klær. Jeg møtte to jenter som var like gamle som lillesøstrene mine.

Lillesøsteren min, Eva, danser ballett og spiller fløyte og liker Frost, men de jentene jeg møtte, hadde aldri sett Frost. Jeg skulle ønske de hadde rene klær og slapp å sove på gulvet i jordhytter.

Og at det ikke var så langt til skolen. Mange barn i Uganda slutter på skolen fordi det er langt å gå, eller fordi familien ikke har penger. Det syns jeg er dumt.

Selv om det ikke er gøy på skolen hver dag, er jeg glad for at jeg går på norsk skole.

Helle Fredheim Cheung (mamma)

- Konstrasten var stor, og noen ganger vond. Vi håper at barna vi møter klarer å gjennomføre skolegangen sin.

Veien er smal, hullete og sleip av rød gjørme. For første gang siden vi kom til Uganda har vi hatt et skikkelig regnskyll. Vi er heldige som har sluppet unna tidligere, nå har veiene gått fra dårlige til nesten uframkommelige.

PÅ SKOLEN: Even Fredheim fikk oppleve hvordan skoledagen til barna i Uganda fortoner seg. Han fikk også prøve seg på tavla i en mattetime.

PÅ SKOLEN: Even Fredheim fikk oppleve hvordan skoledagen til barna i Uganda fortoner seg. Han fikk også prøve seg på tavla i en mattetime. Foto: Foto: Helle Fredheim Cheung.

BARNEHAGE: På Natigi School har de også en liten barnehage. Even hjalp denne lille jenta med å blåse såpebobler. I hånda holder hun skolematen sin; en kanne med melk.

BARNEHAGE: På Natigi School har de også en liten barnehage. Even hjalp denne lille jenta med å blåse såpebobler. I hånda holder hun skolematen sin; en kanne med melk. Foto: Foto: Helle Fredheim Cheung.

Men våre erfarne sjåfører, Medi og Safi, tuller og ler, og manøvrerer bilene stødig og sikkert bortover de glatte gjørmeveiene mens de peker på dyrene langs veikanten.

- Se, mamma, en sjiraff! Og enda en! Og der! Mamma, se, der er det en puma! Og en gaselle med sånne rare horn, er det en Uganda kob eller en waterback?

Gutta mine er som unger flest, de elsker dyr. En kjøretur gjennom nasjonalparken Murchison Falls, komplett med ferge over Nilen og tilhørende flodhester, er en morsom avslutning på vårt korte, men intense Uganda-eventyr.

Vi ankom Kampala søndag kveld. Mandag morgen var vi på plass på Redd Barnas Kampala-kontor for en kort gjennomgang av programmet. Tre skoler, to husbesøk og en liten rundtur i Gulu, der vi skulle få hilse på noen av de ansatte i Redd Barna og de lokale skolemyndighetene.

Even og Erlend var litt sjenerte i starten, men det ga seg raskt. Unger er unger, i Luwero som i Oslo. Så fort vi fant fram en fotball eller et hoppetau, var isen brutt.

De fikk være med på noen skoletimer, og gjorde store øyne over «skolekjøkken» med frittgående høner og undervisning i friluft, men det aller artigste var å være sammen med de andre barna.

Etter ugandisk skikk ble vi hilst velkommen med sang og dans, og det var lett å la seg rive med til trommerytmer og allsang under stekende sol.

Barna var svært åpne om sine problemer i hverdagen, og framførte sanger og dikt om hygiene, konsekvensene av tidlige giftermål, og hvorfor det er galt å slå barn. Dette gjorde stort inntrykk på gutter som er vokst opp i et samfunn der dette i høy grad tas for gitt.

En annen ting var skoleveien. Vi syntes det var slitsomt å kjøre bil på humpete og gjørmete skogsveier, mens skolebarna her går mange kilometer hver dag. Ofte uten sko.

Vannet på skolene her hentes i en brønn og bæres hele veien tilbake. Spesielt rent var det ikke.

Den enorme forskjellen i levestandard var et stort tema gjennom hele turen, og spesielt på hjemmebesøkene.

Even fikk tilbud om å overnatte i en hytte med jordhytte-gulv, men det ble visst i meste laget. Erlend, som hjemme i Oslo nyter varme dusjer etter hver fotballtrening, ble stående og filosofere over to vaskevannsfat fylt med skittent vann, som var det vannet en familie hadde til rådighet den dagen.

Kontrasten var stor, og noen ganger vond.

Vi håper at barna vi møtte klarer å gjennomføre skolegangen sin, og at flere får muligheten.

Mens jeg ser på elefantene som gresser i det fjerne, tenker jeg på hvordan guttene er blitt møtt underveis på denne turen: Med stort alvor og stor respekt.

Som skolesjefen i Gulu-provinsen sa, der han satt bak høye papirstabler, på et kontor som sikkert holdt 30 grader:

- We are so glad that you are here. We, the grownups in this room, will soon grow old. Then it is up to you, the children, to work for our future.

Vi kommer tilbake til Norge mange erfaringer og følelser rikere. Når vi drar, vinker vi farvel til elefantene og håper at også ugandiske barn får muligheten til å forme sin egen, og sitt lands, framtid.

Helle om skolene

Skolene vi besøkte var forskjellige i størrelse og organisering. To av dem var formal schools, som er godkjente skoler som drives av staten.

Den siste var non formal school, som betyr at det er en skole som driftes av lokale krefter med støtte fra organisasjoner som Redd Barna.

På sikt er målet at myndighetene overtar ansvaret for alle skolene, men i et land som Uganda er det nødvendig med litt hjelp i etableringsfasen. Spesielt i de områdene som er definert som vanskelig tilgjengelige.

Redd Barnas skolesatsing favner bredere enn hva vi tradisjonelt forbinder med skole. Høyere skrive- og leseferdigheter og generell kunnskapsheving er et selvsagt mål, men like viktig er fokuset på «life skills» og fokuset på barns læringsmiljø, rettigheter og sikkerhet.

Gjennom ulike tiltak får barna, i samarbeid med lærerne, mulighet til å sette søkelyset på problemer de har, samtidig som de jobber for å endre sin egen hverdag.

Et annet mål og ønske er at barna tar med seg kunnskapen hjem, slik at utdannelsen deres får positive ringvirkninger i det samfunnet de lever i.

Spesielt viktig er dette i områder der fattigdom og sosiale problemer er utbredt.

Vi besøkte blant annet Guluprovinsen, hvor Herrens Frigjøringhær har terrorisert befolkningen gjennom flere tiår, og det var tydelig hvilke konsekvenser det har fått for familier og lokalsamfunn.

GODE VENNER: Guttene satte stor pris på våre to fantastiske sjåfører, Medi og Safi. De ble gode venner etter hvert, og svarte tålmodig på alle spørsmål.

GODE VENNER: Guttene satte stor pris på våre to fantastiske sjåfører, Medi og Safi. De ble gode venner etter hvert, og svarte tålmodig på alle spørsmål. Foto: Foto: Privat

FOTBALLKAMP: Erlend får prøve seg på skolelaget. De andre spillerne var sjenerøse nok til å la ham få spille med sko.

FOTBALLKAMP: Erlend får prøve seg på skolelaget. De andre spillerne var sjenerøse nok til å la ham få spille med sko. Foto: Foto: Privat

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning