Vil du at barnet ditt skal bli lik deg selv?

Før du får barn, tror du gjerne at de skal være små avleggere av deg selv. Speilbilder av deg eller partneren din som barn, som du kan introdusere for din egen favoritthobby. Men situasjonen blir ofte en annen; i stedet for å ligne på deg, ligner hun kanskje på svigermor. Og i stedet for å elske fotball som sin far, foretrekker han kanskje ballett. Og i et svakt øyeblikk kan du ta deg i å tenke: «hvis hun bare hadde vært litt roligere/mer musikalsk/mindre klønete».

- Glem det, råder Stein Erik Ulvund, professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo og forfatter av bøkene «Forstå barnet ditt».

Akseptér barnet du har fått

- Første bud er å akseptere det barnet du har fått på godt og vondt. Jakt på de positive egenskapene og vær mindre opptatt av det du kanskje skulle ønske var annerledes, råder Ulvund.

Han mener den største utfordringen består i at foreldrene kan ha problemer med å forstå barn som ikke ligner dem selv, for eksempel hvis de selv er sosiale og utadvendte mens barnet er sjenert.

- Den største faren er at foreldrene ender med å bli overambisiøse på barnas vegne på ting de selv er interessert i, men som barna mangler evne og motivasjon til. Foreldre med lang akademisk karriere må kanskje godta at barna deres velger yrkesfag, eller omvendt. Vår oppgave som foreldre er å styrke barnets selvtillit. Da må forventningene vi stiller til dem være innenfor barnets rekkevidde.

Ulike søsken

Pedagogikkprofessoren påpeker også at man i en søskenflokk som regel finner svært ulike personligheter, og at det dermed ikke er uvanlig at foreldre kan føle at minst ett av barna er vanskelig å forstå seg på.

- Ofte er søsken like ulike som dine barn og naboens. Selv om de har samme foreldre har de arvet et ulikt sett gener, og det vil være uheldig å behandle svært ulike søsken likt. Hvert barn er unikt, understreker han.

Ulvund påpeker at det imidlertid ikke er utelukkende negativt at barn ikke ligner foreldrene. For som han sier:

- De fleste av oss har vel personlighetstrekk som vi helst ser at barna våre slipper å arve.

Anne Klewe er barnevernkonsulent og fagkonsulent i PlanB, som arbeider på oppdrag fra barneverntjenesten, skoler eller privatpersoner. Les hennes råd til tre foreldre som alle har ulike utfordringer, fordi barna deres ikke ligner på dem.

1.-Min datter og jeg har ulike temperament

- Mens min eldste datter og jeg har et hissig temperament og lett ryker i tottene på hverandre, står lillesøster og ser på, helt stille. Det er som om hun observerer oss, og venter på at det skal blåse over, uten at hun helt forstår hvor dette sinnet kommer fra. Hun har lært seg at det går over og at vi blir venner igjen med det samme, men hos henne kan vår krangel sette stemningen for resten av dagen. Hun er veldig følsom og forsiktig, jeg opplever henne som klok, men sårbar. Nå har jeg lest at sjenerte barn oftere får angst senere. På den ene siden er jeg redd for at det temperamentsfulle miljøet hjemme gjør henne skade, på den andre side tenker jeg at sånn er vi, og barn må lære seg å takle alle typer mennesker. Men det er kanskje bare en måte å unnskylde meg på?

Anne Klewes råd:

For å forstå din datters følelser, og ikke minst for at hun skal forstå deres, er det aller viktigste at dere snakker sammen. Inviter gjerne til samtale i etterkant, eller underveis i en konflikt dersom situasjonen tillater det. Sett ord på egne følelser, og hva som gjorde deg sint. Slik vil du fungere som en rollemodell for barna og de vil gjennom dine beskrivelser kunne lære om egne følelser. Beskriv gjerne også hva du observerer og spør om følelsene du leser inn i din datter stemmer. Dersom hun opplever at du fanger opp hennes følelser vil hun sannsynligvis raskere falle til ro, og lettere håndtere deres krangel neste gang. For eksempel; "Når vi kranglet merket jeg at du ble veldig stille, jeg tenker kanskje det er fordi du ble lei deg eller redd?"

2. - Jeg har mange venner, sønnen min har få venner

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

- Sønnen min er en helt annen type enn meg. Mens jeg er sosial og har mange venner som betyr mye for meg, virker det som han bare har plass til én hjertevenn. Han knytter seg veldig til denne vennen, og er ikke interessert i noen andre. Dette kan være både pinlig og leit; pinlig når noen spør om han vil leke og han er helt uinteressert, leit når han ender opp alene fordi bestevennen ikke er der - eller vil leke med flere samtidig. To ganger har han hatt en bestevenn som har flyttet og byttet barnehage. Da står han ved porten i tre uker og vil ikke leke med noen andre. Jeg synes det er leit at han bare har ett bein å stå på, og spør stadig om han ikke vil gå ut og leke med nabobarna for eksempel. Men er ikke hjertevennen der, dagens bestevenn eller en av de «gamle» (vi har holdt kontakten med bestevennene som har flyttet), vil han heller være inne med meg.

Anne Klewes råd:

- Noen barn mer forsiktige eller reserverte ovenfor nye, ukjente situasjoner eller mennesker enn andre. Det er mulig at din sønn er i behov av mer støtte fra deg som forelder i lek med andre barn, møte med andre mennesker eller i nye situasjoner. Unngå å presse barnet ditt inn i ukjente situasjoner, men støtt han gjennom å for eksempel bli med han ut for å leke med nabobarna. Engasjer deg, snakk og lek med de andre barna til ditt barn er inkludert i leken, og trekk deg så ut på sidelinjen. På denne måten kan du fungere som et sosialt bindeledd, og bidra til at han opplever trygghet og mestring i lek med de andre barna. Motiver han gjennom å skryte av hans innsats i leken og samhandlingen med de andre barna.