- Ettåringer kan virke trassige på den måten at de kan virke bevisst ulydige. De gjør gjerne noe de har blitt nektet flere ganger, som å trykke på knappene på stereoen, mens de rister på hodet og sier ”Nei! Nei!” høyt for seg selv. De smiler gjerne når du tar dem på fersken. Det ser ut som bevisst provokasjon, men det er ikke et ønske om å bryte dine regler eller terge deg.

Det sier Elisabeth Gerhardsen, forfatter og psykologspesialist ved SANKS Finnmarkssykehuset, til Foreldre.no.

Dette handler om ettåringens nyervervede evne til å tenke litt framover.

Spedbarn klarer ikke forutsi hva som skal skje, de lever i nuet, mens ettåringer klarer å tenke litt framover.

- De yngste ettåringene ser framtiden omtrent som vi ser en serie med lysbilder, men de klarer bare å tenke ett bilde framover, sier Gerhardsen.

- Utforskende, ikke trassig

Har du en ettåring i hus, vil du garantert kjenne deg igjen i dette scenariet som psykologspesialisten beskriver;

Den lille ser stereoen, lyser opp og tenker: "knapper!" Han stabber bort og begynner henrykt å trykke. Da "faller” neste bilde ned i hodet: "Nå kommer det en voksen". Barnet snur seg mot deg, og lyser opp i glede over å ha greid å forutse hva som skulle skje. Han kommer samtidig på hva du nå pleier å si, så han snur seg mot stereoen, mens han fortsetter å trykke, og sier ”nei! nei!”. Han gjentar de ordene du pleier å bruke i denne situasjonen. Et nei betyr ikke ”du må gå bort derfra!” for en ettåring. "Nei" betyr "den lyden de voksne lager når jeg tar på stereoen". Så faller neste bilde ned i hodet; "nå kommer den voksne for å ta meg bort". Han beveger seg samtidig vekk fra stereoen, du sukker og utbryter ”ja, gå bort derfra!” Barnet leker litt, for så tilfeldigvis snu seg mot stereoen og henrykt tenke ”knapper!”

- Dette er ikke trass. Det er normal, men dårlig impulskontroll sammen med et intenst ønske om å utforske og beherske vår verden for å kunne bli like flinke og allmektige som oss, understreker Gerhardsen.

Hun liker ikke ordet "trass" siden hun mener at dette gir inntrykk av at barnet går i baklås for å ødelegge for de voksne, mens det egentlig handler om at barnet ønsker å bli selvhjupen og selvstendig.

- Ettåringer har mye vilje, og et sterkt ønske om å utforske, de kan fort bli skuffet og sint, men de er samtidig ofte lette å avlede. Man kaller derfor ikke ettåringens uønskede utforskning for "trassalder", sier Gerhardsen.

Sammenligner med tenåringer

Psykologspesialisten mener at ettåringer trenger å få utforske mest mulig.

- Det er dårlig gjort mot ettåringen å ha huset fullt av spennende gjenstander som han/hun ikke får lov til å røre. Det blir som å strø en masse kule spill rundt i stua og nekte tenåringen din å så mye som kikke på dem!

Lars Smith, professor emeritus ved psykologisk institutt på Universitetet i Oslo, mener at betegnelsen "trassalder" hos ettåringer er avhengig av hvem som ser, selv om det er virkelig nok for dem som mener å se det.

- Ettåringene kan lettere bli oppfattet som trassige i nye situasjoner; eldre barn takler lettere nyhet. De minste har vanskeligere for å utsette belønning, sammenlignet med eldre barn, sier Smith til Foreldre.no.

La det føre til læring

Professoren mener at man kan merke "trassen" ved at ettåringen blir oppfattet som svært intens, med negativt stemningsleie, lite opptatt av nærhet, lite flink til å tilpasse seg, og uforutsigbar i sine døgnrytmer.

- Betegnelsen "trassalder" er en verdibasert bedømmelse basert på visse temperamentsegenskaper som ettåringer kan ha. For eksempel tilbaketrukkethet, fryktsomhet og negativ emosjonalitet. Eldre barn har større evne til å regulere emosjonene sine, sier Smith.

Det kan foreldre hjelpe barnet med; regulere følelsene gjennom utforskning som fører til læring;

- "Oi, var det så fin bil? Den var stor! Det er en brannbil. Ser du at den har hjul? Se, de kan gå rundt!". Slik får ettåringen utforsket, språkstimulering, lære om gjenstanden, hjelp til å holde konsentrasjonen lenger, og kvalitetstid med en voksen med spennende kunnskap, forklarer Gerhardsen.

Tips mot trass

  1. Lær barnet å takle følelsene sine.
  2. Sørg for at barnet ikke skader seg. Når barnets frustrasjon blir for stor, kan barnet få raserianfall. Hold barnet hvis det ser ut til å ha en beroligende virkning. Hold deg på litt avstand hvis barnet foretrekker det, men sørg for at du kan gripe inn raskt om nødvendig. La anfallet gå sin gang. Det er som regel ikke mulig å nå frem med det du sier under anfallet.
  3. Vær vennlig og bestemt. Bruk den makten du har med kjærlighet, respekt, innlevelse og klokskap.
  4. Aksepter følelser og handlinger. Etter at barnet har roet seg, kan du ta det på fanget og trøste det, og eventuelt snakke om det som har skjedd.
  5. Gi positiv oppmerksomhet til god oppførsel. Straff virker mot sin hensikt.
  6. Lytt til barnets interesse. Barnet har behov for å bli hørt, så forsøk også å gi litt i konflikter, uten at du går bort fra det du har sagt.
  7. Barnet lærer av ditt temperament. Hvis du blir provosert av barnets raserianfall, hold litt avstand eller be en annen ta vare på barnet mens anfallet står på. Be eventuelt om råd på helsestasjonen.

(Kilde: Utdrag fra Familieverdens foreldreveilederserie.)

Dette gjør kjeft med ettåringen

Er ettåringen i ferd med å gjøre noe som er farlig for barnet eller gjenstanden, så ta det fra barnet, uten å være streng eller sint, råder psykologspesialisten.

- De har så dårlig impulskontroll at de vil bare bli lei seg av kjeft, men ikke klare å stoppe seg selv neste gang den forbudte gjenstanden er innen rekkevidde. Rydd derfor unna alt som kan være farlig, eller som lett går i stykker, tipser hun.

Gerhardsen mener at kjefting vil gjøre ettåringen nervøs, ikke lydig.

- Hvis du begynner å kjefte på en ettåring vil hun blir lei seg, forskrekket, usikker og temmelig frustrert. Men hun vil ikke klare å huske det før hun er i gang med å gjøre noe galt neste gang.

Rådet til psykologspesialisten er i stedet å sette stereoen høyere opp og fjerne farlige eller dyre gjenstander.

Hjelp til å finne løsninger

Smith mener at den viktigste måten å takle denne perioden på er gjennom god kommunikasjon med barnet.

Dersom det trengs, kan man søke hjelp hos eksperter, enten det er helsesøster, psykolog eller andre pedagoger;

- Foreldre kan bli forklart hvordan de kan lese barnets signaler og hvordan de best kan reagere på dem. Ofte kan det være hensiktsmessig å illustrere konkrete atferdsstrategier, for eksempel å ta en liten pause i samhandlingen hvis den blir for intenst, sier professoren.

Dersom dette blir til et stort problem som er vanskelig å takle på egenhånd, foreslår professoren også at den ene av foreldrene kan ta videoopptak av situasjoner der barnet blir oppfattet som "trassig".

- Da kan man senere kan se på opptaket og prøve å finne ut hvilke strategier som er gunstige, sier Smith.

Dette kan du avlede med

Når ettåringen hylskriker og du har prøvd alt for å roe henne, er gode råd mildt sagt kjekke å få.

- En rasende ettåring kan du gjerne avlede med hva som helst som stopper gråten, enten det er bamse, en spennende leke eller at dere går til vinduet for å se etter noe spennende ute, sier Gerhardsen.

Men unngå å gi snacks eller mat for å stoppe gråten, det er nemlig opplæring i trøstespising.

- Du skal selvsagt ikke stoppe gråten ved å gi etter, og gi tilbake det barnet gråter over å ikke få, da trener du opp barnet i å hyle for å få viljen sin. Men bortsett fra det, er avledning gull verd med ettåringer.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!