Slipp barna fri! Det er tanken til en ny foreldrebevegelse i USA kalt "slow parenting".

"Slow parenting" handler om å roe ned. Både mentalt og konkret. Den travle, søvnløse småbarnspappaen som avtaler podens pianotimer på mobiltelefon mens han står på sidelinjen og heier under datterens fotballtrening, er ut. Multitasking er gammeldags.

Del

I stedet skal barna ta mer ansvar for seg selv og få tid til bare å være til. Foreldre skal slutte å detaljstyre, overvåke og bekymre seg over barna 24 timer i døgnet.

Litteratur:

Det er skrevet flere bøker om "slow parenting". De mest kjente er:

  • Leonore Skenazy: "Free-Range Kids: Giving Our Children the Freedom We Had Without Going Nuts With Worry" (Jon Wiley & Sons).
  • Carl Honoré: "Under Pressure: Rescuing Our Children from the Culture of Hyperparenting" (HarperOne)
  • Tom Hodgkinson: "The Idle parent: Why Less Means more When Raising Kids" (Hamish Hamilton)

En motreaksjon

- Det har lenge vært ventet en motreaksjon til den travelheten og pågåenheten som preger de overambisiøse, eller velmenende, foreldrene, sier Vibeke Glaser førstelektor i pedagogikk ved Dronning Mauds Minne og forfatter av flere bøker om foreldrerollen og barns oppvekst.

Hun ser slow parenting-trenden som et ønske om å ta tiden tilbake og sakke ned farten.

Det finnes angivelig fem forskjellige typer foreldre i dag, de fleste legger mye energi i oppdragelse og samvær med barna.

Farlig verden, barna må skånes

Vibeke Glaser har lenge vært opptatt av hvorfor dagens foreldre står på døgnet rundt for barna sine.

- Det råder en forestilling om at verden er farlig, og at barn må overvåkes og beskyttes. Foreldre er engstelige, enkelte nesten nevrotiske og paranoide, og sliter med dårlig samvittighet fordi de ikke strekker til, sier hun til Foreldre & Barn.

Vibeke Glaser kaller det "paranoid parenting", et begrep hentet fra den amerikanske sosiologiprofessoren Frank Furedis bok med samme navn.

- Paranoide foreldre tror at gode foreldre er de som passer barna 24 timer i døgnet. Det er på tide å gjøre opprør mot denne tanken og la barna ta ansvar selv også, sier pedagogen.

Blogger: "Jeg må ta meg sammen, så jeg ikke overbeskytter barna fordi jeg egentlig forsøker å beskytte meg selv fra irrasjonell engstelse."

Blir engstelige av tabloidene

Glaser har stor forståelse for at foreldre blir redde og beskyttende når de leser om 8-åringer som blir seksuelt misbrukt på SFO, eller som i dagens Aftenposten, at det har vært flere overgrepssaker i Oslo og Bærum de siste dagene. Barna får ikke lenger gå ute alene etter at en mann skal ha antastet flere jenter i 8-10-årsalderen.

- Når media blåser opp slike saker, blir foreldre over hele landet engstelige. Foreldre generaliserer og evner ikke å tenke rasjonelt når de leser tabloide nyheter. De tenker at også deres barn er i fare, selv om det er en promilleliten sjanse for at det vil skje noe.

90 prosent av alle overgrep mot barn begås nemlig av personer de kjenner fra før. Og de fleste ulykker skjer i hjemmet. Sjansen for at barnet ditt for eksempel skal bli kidnappet, er så godt som ikke-eksisterende.

De mange bilene er en mye større trussel mot dagens barn, enn tilfeldige busemenn.

BARNDOM

RO NED: Fokuser på de nære tingene, og ro ned aktivitetsnivået. Det er fokuset til foreldre som bedriver "slow parenting". © Illustrasjonsfoto: Colourbox.no

- Verden er ikke så farlig

- Vi må tørre å la det synke inn at verden slett ikke er så farlig, sier Glaser, og minner om at målet med oppdragelsen er at barna skal lære å stå på egne bein, gjerne så tidlig som mulig.

- Helt konkret handler det om noe så enkelt som å slippe barna løs. La tiåringen få gå på kino eller i svømmehallen sammen med venner og ta t-banen hjem. Det er viktig å ikke utsette de små frigjøringsprosessene, understreker hun.

Og skulle det mot formodning skje noe med barnet, må ikke foreldrene så raskt klandre seg selv.

Foreldre kan ikke alltid ha full oversikt. Det er en del av livet å leve med en viss risiko, mener Glaser.

Forlot 9-åring på Manhattan

Det mener også amerikanske Leonore Skenazy, er en av slow parenting-bevegelsens største tilhengere. Hun er forfatter av boken "Free-Range Kids: Giving Our Children the Freedom We Had Without Going Nuts With Worry".

Boken skrev hun etter et frislipp av sønnen Izzy på ni år på Manhattan. Han ble overlatt til seg selv på Bloomingdales med 20 dollar i lommen, t-banekort og et kart, med beskjed om å finne veien hjem selv. Ingen mobil. 9-åringen klarte oppgaven uten problemer, og var stolt og ekstatisk over sin egen prestasjon.

Da Leonore Skenazy skrev om dette i spalten sin i New York Sun, fortalte hun at andre foreldre reagerte med avsky og fordømmelse:

«Halvparten av alle jeg har fortalt det til har lyst til å anmelde meg for barnemishandling. Som om det å holde barn bak lås og slå og hjelm og under mobiltelefon- og aupair-overvåking er den rette måten å oppdra barn. Det er det ikke. Det er svekkende både for oss og dem.»

Skaper passive barn

Det er Vibeke Glaser enig i. Etter hennes mening er det helt essensielt at barna utvikler eget initativ, slik at de makter å forvalte sitt eget liv som voksne.

- Helikopter- og curlingforeldre, som overvåker barna og koster bort alle hindringer, skaper bomullsbarn - barn som lever en polstret barndom. De risikerer å utvikle passivitet, ute av stand til å ta initativ selv, også som voksne. Curlingforeldre gjør barna en bjørnetjenste, mener pedagogen.

For barn trenger alenetid.

- Tenk over hvorfor du overvåker barna som leker i hagen. Hva gjør det med barna og deres lek, når de hele tiden føler foreldrenes blikk i nakken? spør Glaser, som mener at engstelige foreldre påfører barna angst og skyldfølelse.

Barn utvikler stress-symptomer

Glaser er også motstander av det sterke aktivitetspresset blant dagens barn.

- Alle aktivitetene som barna skal delta på gjør familien oppjaget. Mange foreldre tror at en god forelder er en som gjør mest mulig aktiviteter sammen med barna. Men det stemmer ikke. Man risikerer derimot at barna utvikler stress-symptomer, på samme måte som voksne, sier hun.

Tidligere studier har vist at barn i 11-12-års alderen har hatt symptomer som ujevn hjerterytme og mageproblemer, på grunn av en oppjaget fritid.

- Barn trenger tid til å samle seg og slappe av. Også i barnehagene er det i dag tettpakket med gjøremål. Barna er utslitte når foreldrene henter dem, sier Glaser.

Foreldrene betyr ikke alt

Hun mener at en del foreldre i stor grad overdriver sin egen betydning .

- Foreldre betyr ikke alt for barnet. Den amerikanske psykologen Judith Harris mener å ha bevist at det ikke er de første årene som er viktigst for barnets personlighetsutvikling, men de såkalte mellomårene, fra 6 til 12 år, hvor barna er i tett samspill med jevnaldrende. Det betyr at klassekamerater og venner har vel så stor betydning for barnas psykiske utvikling og personlighetsutvikling, som foreldrene, sier Glaser.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!