Thorbjørn Brook Steen (40)

Firebarnsfar.

Overlege ved Ullevål Universitetssykehus.

Lektor ved Jordmorutdanningen ved Høyskolen i Oslo og Akershus.

Spesialist i kvinnesykdommer og fødselshjelp.

Fast spaltist hos Foreldre.no.

Var i en årrekke husekspert på P3s sex og samlivsprogram Pepper og Pasjon.

Bosatt i Oslo.

KOMMENTAR: I dag måtte kona mi levere vår yngste datter i ny barnehage. Hun har grudd seg en uke, kona mi, altså. Det var ikke første dag for datteren vår, innkjøringsuken måtte jeg ta. Den emosjonelle uken - som sannsynligvis er mer traumatiserende for foreldrene enn barna.

Det har jeg i alle fall alltid trodd.

For mange er det relativt ukomplisert å starte i barnehagen, men for de aller fleste er det mye nytt og mange følelser. Inn i barnehagen sender vi ungene med de velvalgte ordene: «Her skal du kose deg lille venn. Se på alle de morsomme lekene.»

Mine barn har ikke kjøpt oppfordringen. Vår eldste datter begynte i barnehagen da hun fylte ett år, og gråt så mye de første månedene at vi fikk denne tilbakemeldingen:

«I dag har det gått fint, hun hadde nesten 30 minutter uten gråt.»

Hjertene våre brast og vi lurte selvsagt på om vi gjorde det rette. Fremdeles er jeg usikker på om det var riktig.

De andre barna våre ventet vi med, de fikk barnehagestart da de var 1,5 år. Den ble lettere for alle parter, barna var mer modne for det som møtte dem. Men dette kan selvsagt være vanskelig å få til for alle, blant annet fordi det går ut over økonomien.

Jeg husker jeg ble sint på vår eldste datter når hun gråt så intenst. På samme måte kjenner jeg meg irritert når yngstemann gråter en skvett, eller når vår nest yngste synes det er skummelt å bli med noen hjem. Faktisk så irritert at jeg tok det opp med en av de klokeste jeg kjenner, min mor.

«Du skal erkjenne dine barns følelser, fordi de er helt ekte», sa hun. For en vanskelig og ekstremt enkel setning, tenkte jeg. Faktisk så enkel at jeg begynte å skamme meg over hvor dum og egoistisk jeg hadde vært.

Tenk at jeg har latt meg selv bli irritert på en toåring og en syvåring fordi de viser ekte følelser.

Er det noe jeg vil, og jeg snakker med barna mine om, så er det at å vise følelser farger og former oss. Som lege vet jeg at det kan være kjempefarlig å undergrave følelser.

Etter samtalen med min mor sa jeg unnskyld til barna mine. De skjønte ikke så mye, den kom årevis etter hendelser. I riktig gamle dager ble spedbarn operert uten bedøvelse fordi man ikke trodde de hadde følelser. Jeg satte mine følelser over barnas, som om mine er mer riktige. Unnskyldningsrunden minnet meg også på en erkjennelse jeg - heldigvis - lærte meg for lenge siden:

Vi foreldre gjør hele tiden feil som vi lærer av, og det er det viktig at vi forteller våre barn.

Når voksne skal begynne i ny jobb, er vi spente. På det første morgenmøte har vi høyere puls og gruer oss litt. Men vi har erfaringer. Når vi klapper oss selv på skulderen og sier at dette kommer til å gå bra, vet vi at det er sant, men for den nye i barnehagen er det annerledes.

Deres erfaringer begrenser seg ofte til en overnatting hos besteforeldre eller lek hos naboen.

Så da jeg hadde innkjøring nå, og følte meg ti ganger klokere enn ved de tre forrige, satt jeg meg med minstemann på en benk utenfor barnehagen.

Tårene hennes trillet og hikstene med «jeg vil ikke gå i barnehagen» kom ut i støt, mens jeg sa med en rolig og faderlig stemme: «Det er helt lov og normalt å være lei seg, lillemor. Alle voksne synes det er skummelt med noe nytt, da er det ikke rart at du også synes det. Inne i den barnehagen hvor du skal være, er det kjempehyggelige mennesker som skal passe på deg. Men jeg skjønner at du gråter når jeg må gå.»

To timer senere, i denne deilige digitale verdenen, kom bildet av lillesøster med matboks og et stort smil.

Telefonen fra min kone i dag var også full av følelser. Ikke vet jeg om praten jeg hadde med datteren min på benken, som sikkert gikk over hodet på henne, hjalp noe, men hun sa til mammaen sin: «Jeg skal ikke gråte så mye i dag».

Tårene trillet sakte, uten lyd, nedover kinnet hennes mens hun sa ordene.

Og som den følsomme familien vi er, rant tårene på både kona mi og meg også. Jeg har lært litt, datteren min har lært litt og nå har vil alle hatt en fin, og litt sårbar ny start alle sammen.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!